Breial Badass - 2018 Dodge Challenger SRT Hellcat Widebody

Du vet den følelsen du får da du nesten sklir i en trapp? Eller om du er på fottur og aner fred og ingen fare, og plutselig står du foran et stort stup? Det rushet som går gjennom kroppen av en blanding av frykt og glede. En dråpe adrenalin som fyker gjennom kroppen din. Sånn er det når Oddgeir kommer kjørende med sin 2018 Dodge Challenger SRT Hellcat Widebody. For ikke bare er det en predator av en bil allerede ut fra fabrikk. Oddgeir har gjort den verre enn verst både i understell og under panseret. Når han i tillegg har gjort små kosmetiske detaljer for å gjøre det brutale designet helt perfekt, så er det bare å stemple de fleste andre biler på norsk vei som byttedyr. Denne Hellcaten spiser nemlig alt.

Ingen klassisk Amcar-entusiast
Før vi går nærmere inn på bilen, la oss bli litt bedre kjent med eieren. Oddgeir Estendstad kommer fra Melhus, utenfor Trondheim, er 48 år, og jobber til daglig på Nardo bil Orkanger. En bedrift han har jobbet for i 25 år så langt. Det er også her noe av interessen for amerikansk bil kom, men det kommer vil tilbake til snart. Først må vi nevne at bilinteressen har fulgt han helt siden han var barn, og han var aldri i tvil hvilken yrkesretning han skulle gå. Da ble det «Mekken» på videregående for å bli bilmekaniker, og hjemme jobbet han og hans far på et felles Porsche/Boble-prosjekt. I 1996 begynte han å jobbe for Nardo bil. Først noen år som mekaniker, før han ble selger. Gradene har han bare fortsatt og klatret, for i dag sitter han som daglig leder. Men det var som mekaniker og selger at han først fikk øynene opp for amerikansk bil.
- Nardo Bil fikk Agenturet for Chrysler og Jeep i 1991 og noen år senere fikk vi også Dodge Ram og Durango inn. Etter hvert også Avenger og Caliber.Da fikk jeg både litt smaken og teken på moderne amerikansk bil, så jeg tok med meg de erfaringene videre, forklarer Oddgeir.
Han er med andre ord langt fra den klassiske Amcar-entusiasten, men som ble påpekt flere ganger i forrige blad så har nok de moderne retromuskelbilene gjort at mang en ny entusiast har sett mot USA da de har lett etter sin neste bil. Slik ble det også for Oddgeir. For etter mange år med motorsykkel og blant annet NM-løp i roadracing, følte han at det var på tide med noe litt mer familiært, og noe som hadde litt fler bruksområder enn hva en racing-motorsykkel kunne gi. Det måtte bli bil. Men med bakgrunn i racing og rå kraft, samt en indre vilje om å skille seg litt ut så ble ikke valget enkelt.
- Av europeisk i den klassen ble det altfor dyrt. Hvor ser man da for å få masse effekt for pengene? USA! Smiler Oddgeir.

Skumle planer
En annen grunn til at det ble retromoderne amerikaner er også muligheten til baksete, god plass selv til en helgeutflukt, og ikke minst de mange flere mulighetene til ombygging. For om du tenker en widebody Hellcat ikke er rått nok fra før, så vet jeg i alle fall om en mann som er helt enig med deg.
- Av de retromoderne bilene så likte jeg Challengeren best, og det er også Dodge jeg har hatt mest med å gjøre så langt. Jeg ønsket meg en facelift-bil fra 2015 og oppover, og helst i svart. Etter hvert fant jeg ut at jeg ville ha widebody også. Demon synes jeg ble drygent dyr, spesielt sammenlignet hva man får i en Hellcat-pakke, så da begynte jeg heller å se mot en widebody Hellcat som kom i 2018. Bilen er stort sett en Demon, sett bort fra motoriseringen. Helt tilfeldigvis sto det nettopp en slik bil hos en forhandler i Stavanger akkurat da. Jeg ringte på den, men vi ble aldri enig om pris. Dermed startet jakten på en bil for import. Overraskende nok så var det ikke så mange som lå til salgs, og det tok faktisk hele tre måneder til en med mine ønskede spesifikasjoner dukket opp. Da ringte jeg tilbake til forhandleren jeg hadde pratet med tidligere, og sa at jeg kunne kjøpe hans bil om han kunne gi meg den til samme pris som den i USA. Den dealen lot han ikke gå fra seg, så da føyk jeg til Stavanger i fjor høst og kjørte hjem denne på prøveskilt. Den ble egentlig kjørt rett i garasjen, for jeg hadde noen forfriskninger som skulle på til vinteren, smiler Oddgeir lurt.

Planene satt i live
Bilen hadde hatt ett eierskap i USA, og hadde kun gått 680 mil da den kom i Oddgeirs hender. Mange tror kanskje at widebody-versjonen er bare noen skjermutbyggere og slikt, men faktum er at Hellcat widebody er mye nærmere en Demon enn hva man kanskje skulle trodd.
- Veldig mye er likt som på Demon, egentlig. Sporvidde, elektroniske dempere, adaptivt chassis, for å nevne noe, forklarer Estendstad.
Den har fortsatt motoriseringen til en Hellcat, som betyr en 6,2 liters kompressormatet V8 på 707 hestekrefter ved oppstart med rød nøkkel. Som du kanskje vet så leveres Hellcat med en rød og en svart nøkkel. Med den svarte har du «bare» tilgang til 500 hestekrefter, mens med den røde slippes helvetes-katten helt løs og alle 707 muskuløse hester kommer til live.  Parr det med en 8-trinns ZF automatkasse med hendler bak rattet, så har du en rakett. Det til tross for at bilen er over to tonn originalt. Jeg stresser med å påpeke originalt, fordi Oddgeirs Hellcat ikke er original. I løpet av vinteren har han nemlig fått gjort masse med bilen.
- For å få det slemme utseendet jeg ville måtte hjulbuene fylles litt, og bilen nærmere bakken. Derfor bestilte jeg et originalt senkesett fra Einbach, som også leverer OEM-understellet. ATI svingningsdemper kom på plass og videre er alle armer på for- og bakstilling byttet ut med nye justerbare armer i titan fra AAD Racing. Disse kan justeres i alle retninger, og i tillegg veier det nada og niks. Ny mellomaksel ble bestilt fra The drive shaft shop, som vanligvis bygger for drag-racing. Den originale er nemlig todelt, og er dermed ugunstig med tanke på effekt. Den nye er hel, og i smidd aluminium som skal tåle opp mot 1200 hestekrefter. I tillegg fikk jeg tak i ny opphenging av bakdiff i smidd titan, som gjør at den setter seg i stedet for å hoppe når den spinner. Dermed kontaktet jeg Forza Tuning & Performance og bestilte et kit til motortuning derifra. Med god hjelp fra Trygve Mjølhus så er det montert 16 nye Brisk Racing-plugger, og det er satt inn ny Fleet runner karbon kompressorreim, og med nytt reimhjul / svingningsdemper så har diameter økt med 10% opp mot kompressoren. Nytt K&N Race filter er på plass. Ny styringsenhet har også kommet på plass for å passe på den nye setupen, men jeg har beholdt den gamle bare sånn i tilfelle. Ny software har også blitt tilpasset til girkassen, som for øvrig er den samme som brukes i flere nye Lamborghinier. Da sier det seg selv at den er supersmud, smiler Oddgeir.
Bilen skal være god for latterlige, 880 hestekrefter, og 970 Nm. Altså mer enn i en original Demon. Smak litt på det!

How to make a car bad
Det er fortsatt originale bremser på, men de er til gjengjeld svært gode. Svære Brembo flytende skiver med 6-stemplete kalipere for å være mer spesifikk. Felgene er originale, men hjulene er spacet ut for å få bedre tilpasning. I tillegg er det montert Toyo R88R semislicks, som gir en hjulpakke på 315/30-20 hele veien rundt. Eksosen er også original, sett bort fra en litt annen spjeldåpning på de forskjellige modusene. I tillegg til de biltekniske oppgraderingene så har Oddgeir også fått på plass noen estetiske preferanser. Litt for å få bilen enda slemmere, og litt for å skille seg enda litt mer ut.
- Vi kan starte med panseret, som er matt svart som option. Helt nederst langs hele bilen er det svart ulakkert plast. Denne har jeg behandlet, og jeg har fått lakkert hele nederste del av bilen slik at den skal ha samme svartfarge hele veien ned. Og selvfølgelig har du den gule detaljen på leppa foran, som folk sikkert legger først merke til, forteller Oddgeir.
Jeg er blant dem som la merke til det først. Det viser litt gjennomføringsevnen til Oddgeir også, da han har briller med matchende gulfarge på brillestengene. Neppe tilfeldig! For ikke tro at vi er ferdig med smådetaljene.
- Alle emblemer er tatt av og lakkert, men kun på den ytterste siden for å få den rette looken. Dodgelogoen bak er ny og lakkert svart. Den skal være litt bad, og masse kromdetaljer gjør den ikke like bad som i helsvart. Det er for øvrig Orkdal Bilskade som har gjort den flotte lakkeringsjobben, påpeker 48-åringen.

Sett denne? 1968 Dodge Charger!

Famile-badass
Selv om bilen er en skikkelig råtass med ville oppgraderinger, så mangler det likevel ikke på komfort og luksus. Harman Kardon står for surround-lydsystemet på 900w, deriblant med to subber i bagasjerommet, ryggekamera, ventilerte seter med mulighet for både varme og kulde, varme i ratt, 8,4 tommers touchskjerm med Apple car play og full navigasjon er noe som kan nevnes på en lang og delikat optionliste. Så å si det eneste utstyret som «mangler» er soltak og røde sikkerhetsbelter.

Høyrefoten definerer hvilken bil det er du vil kjøre, så det er null stress å dra å kjøpe is, møte opp på en kaffekopp eller kjøre langtur rundt Europa om ønskelig, så lenge man kjører deretter.

- Interiøret er jeg veldig glad i. Det virker veldig påkostet og fint, spesielt sammenlignet med andre biler i denne klassen. I tillegg synes jeg dette er den mest vellykkete retromoderne bilen, da looken er både moderne, men tro mot det gamle på en helt særegen måte, forklarer Oddgeir.
Så langt skjønner man jo lett hvor heftig denne bilen er, og at det definitivt er føreren som gir seg før bilen. Men hvordan er den egentlig å bruke til vanlig?
- Vel, egentlig er den jo bygget for å være en komfortabel familiebil. Om man bare vil cruise rundt med statoilkoppen sin en fin sommerdag så er ikke det noe problem. Da er det som hvilken som helst annen bil, bare med litt kulere utseende. Høyrefoten definerer hvilken bil det er du vil kjøre, så det er null stress å dra å kjøpe is, møte opp på en kaffekopp eller kjøre langtur rundt Europa om ønskelig, så lenge man kjører deretter. Den sporer faktisk heller ikke, til tross for middels veistandard og svære dekk. Det kommer bare nye gode stunder med bilen hver sommerdag jeg tar den frem. Jeg passer på å ikke kjøre den for mye til jobb for eksempel, for jeg vil ikke kjøre meg lei. Minstemann, Christoffer, har også blitt veldig glad i bilen, og omtaler den som «vår». Det er jo også veldig morsomt, og enda et poeng med å ha slike biler, smiler Estenstad.

Hurra for rekruttering, sier vi! Det mangler ikke på interesse for bilen heller. Det er sjeldent Oddgeir kan kjøre noe sted uten at den yngre garde er oppe med telefonen og filmer.
- Jeg tror nok det har litt med at mange har kjennskap til typen bil, men likevel er den litt annerledes. Alle typer folk kommer bort for å prate, enten det er den klassiske Amcar-fyren, eldre uten peiling på bil eller de yngre. Det er jo veldig gøy. Jeg tror nok det handler litt om at det er en kul bil men som ikke nødvendigvis er en formannsbil slik som en Porsche eller Lamborghini fort kan bli. Så sitter kanskje ikke denne like godt på bane, men det får så være. Jeg skal uansett få testet den før sesongen er over så jeg får sett, for jeg tror det ligger mye gøy i bilen til tross for at den er i tyngste laget, smiler Oddgeir.
Bildene er tatt, og vi takker for praten med et håndtrykk med albuen, slik det har blitt de siste par årene. Oddgeir og Christoffer setter seg i bilen, og den brøler til. Den brumler og hveser seg bortover, og man hører den selv langt borti gaten. Det breiale beistet. For en fantastisk kjøremaskin!