Bilen som fikk for høy prislapp

Ofte er det små tilfeldigheter som kan føre til en episk bils fødsel, og det gjelder i høyeste grad når vi snakker om BMW 507. Det skyldtes i hovedsak en mann: Maximilian Edwin Hoffman, eller Max Hoffman som han ble kjent som. Han var en New York-basert importør av ulike europeiske biler (som oftest av den kostbare sorten) til USA på femtitallet, og han visste hva den amerikanske kjøpergruppen ville ha. Det førte til at han både pushet på Mercedes-Benz for å sette 300SL i serieproduksjon, og at han foreslo for Porsche at en enkel ribbet Speedster-versjon av 356 ville slå an i USA.

Hans antagelser slo til, og han foreslo også for BMW at de burde lage en sportslig roadster-versjon av 501 og 502, som kunne passe inn i det åpne markedet mellom den dyre Mercedes-Benz 300SL og de billige britiske sportsbilene fra MG og Triumph. BMW tente på ideen, men de første designskissene fra Ernst Loof falt ikke i smak hos Hoffman. Imidlertid var Hoffman blitt kjent med en lovende designer med en fortid i Studebaker - Albrecht von Goertz – og Hoffman pushet på for at Goertz kunne få jobben med å tegne den nye sportsbilen.

Goertz fikk jobben og leverte så absolutt varene. BMW 507 ble premierevist på Waldorf-Astoria hotellet i New York sommeren 1955, og skapte furore blant publikum. Under panseret fant man en ny 3,2-liters V8 med doble Zenith toports-forgassere, god for 150 hk, mens girkassen var en 4-trinns manuell kasse. Man kunne få tre ulike utvekslinger, og med 3.70 bakende gikk 0-100 unna på 11 sekunder og en topphastighet på 190 km/t.

Dette var solide tall i 1955, og kombinert med det fantastiske designet lå alt til rette for en salgssuksess. Planen var å selge bilen i USA for rundt 5000 dollar, og med en slik prislapp mente Hoffman at man kunne omsette 5000 biler årlig (Mercedes-Benz 300 SL Coupe gikk for 6800 dollar). Men produksjonskostnadene viste seg snart å være langt høyere enn antatt, og det hjalp ikke at hele karosseriet bestod av håndbanket aluminium. Dette førte til at prislappen ble 9000 dollar, og det fikk Hoffman til å kaste inn håndkleet. Han fortalte BMW at han ikke kunne selge bilen til den prisen, og trakk seg ut avtalen. BMW prøvde selv å selge bilen (og prisen steg ytterligere til 10.500 dollar), men til ingen nytte.

Det hjalp lite at klodens mest berømte mann – Elvis Presley – falt for bilen mens han var i militærtjeneste i Tyskland og kjøpte sitt berømte hvite eksemplar (som måtte omlakkeres rød fordi jentene stadig vekk skrev sine telefonnumre med rød leppestift på bilen), for 507 var aldri i nærheten av salgstallene til 300SL. Til slutt måtte BMW simpelthen innstille produksjonen i 1959 etter at 252 biler var blitt bygget, rett og slett fordi man tapte penger på hver bil man bygde, noe som var en viktig årsak til at man noterte et underskudd på 15 millioner DM i 1959.

Slik sett var BMW 507 ett feilsteg, men hvilket feilsteg! Ytterst få sportsbiler fra 50-tallet kan måle seg med den skjønnhet og eleganse som omgir denne bilen, og dens lave produksjonstall gjør også sitt til at den blir desto mer ettertraktet i samlerkretser.  I 2018 ble en bil som hadde tilhørt racing-legenden John Surtees (som han fikk av MV Agusta for å ha gitt dem VM-tittelen i 500 cc klassen i 1956) solgt på auksjon for 5 millioner dollar.

Det er derfor alltid gledelig å få se en BMW 507 på nært hold, og under årets Concorso d’Eleganza Villa d’Este dukket bil nummer 238 opp. Den var hos sin første eier i Sveits helt til 2005, og har nylig gjennomgått en omfattende restaurering, slik at den nå ser ut nøyaktig som den gjorde da den forlot fabrikken i 1959. Et aldeles nydelig syn som varmer både kropp og sjel til enhver bilentusiast.