Bilen tyskerne ikke fikk - 1938 Chevrolet Delivery

I 1938 hadde hvalfanger Emanuel Jørgensen vært på sjøen i til sammen fire år. Da han gikk i land, var pengepungen full og lysten på en bil var stor. Han skulle bytte jobb til å bli pumpemontør for A/S Norske Shell i Tønsberg og trengte derfor en varebil som på en komfortabel måte kunne frakte masse verktøy rundt omkring. Da besøkte han Jøntvedts Auto i Tønsberg og han ble enig med en selger der om å kjøpe en 1938 Chevrolet Delivery. En bil som ville være perfekt til å frakte mye verktøy på en komfortabel måte. Pengene byttet etter hvert hender, det samme gjorde et sett bilnøkler. Emanuel var ikke bare hvalfanger, han var også smed og rørlegger, altså en allsidig herremann.

Det var bare et knapt år etter at Emanuel kjøpte bilen at Hitlers militærstyrker gikk inn i Polen, noe som ble startskuddet på den blodigste konflikten verden har vært vitne til. 9.april 1940 startet også Operasjon Weserübung, som var nazistenes invasjon av Danmark og Norge. De slo til langs hele norskekysten og jaget Kongen for å få han til å overgi landet og makta. De angrep også Narvik, men de allierte klarte 28.mai å gjenerobre byen under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer. Tilbakeslaget i Narvik anses som det første slaget tyskerne tapte under andre verdenskrig. Det var dessverre en kortvarig glede, da de allierte trengte styrkene nede i Frankrike. Norge måtte dermed gi opp kampene og overgi makten til den tyske okkupasjonen. Kongen og regjeringen hadde heldigvis kommet seg unna og bodde i eksil i Storbritannia.

Som en følge av at de tyske styrkene nå styrte landet valgte de også å ta for seg av norske kjøretøy. En av bilene tyskerne var interessert i var Emanuels Chevrolet. Emanuels kone, Nicoline, fikk en dag besøk av en enslig soldat som ville se hva Jørgensen gjemte i garasjen. Emanuel var selv ikke hjemme da, så Nicoline måtte vise den tyske soldaten Emanuels Chevrolet. Siden soldaten kom alene måtte han komme tilbake dagen etter og varslet Nicoline at de ville komme mannssterke. Da Emanuel senere på dagen fikk høre om dette skyndte han seg å kjøre bilen til skogs og gjemme den under en haug med kvist, granbar og greiner. Punktlige som kun tyske soldater kan være, dukket de selvfølgelig opp påfølgende dag for å hente bilen. Familien hadde fått beskjed om å late som de aldri hadde sett noen Chevrolet og at familien var uten bil. Tyskeren som hadde kommet dagen i forveien hadde ikke dokumentert at bilen faktisk fantes, og det var derfor fint lite de kunne gjøre annet enn å dra tomhendte fra Emanuels hjem.

Chevroleten ut i dagslys
Etter seks år med intense kamper var krigen i Europa over 8.mai 1945 og Norge var igjen et fritt land. Endelig kunne Emanuel trygt hente frem Chevroleten fra skogen og bruke den nok en gang. Det skulle derimot ikke ta lang tid før de allierte styrkene i Norge trengte motorisert transport for å rydde opp i landet. Det endte derfor med at Emanuels Chevrolet ble rekvirert. Det er usikkert hvorvidt den ble rekvirert av amerikanske eller britiske styrker, men det er påmalt en hvit stjerne på hver dør, samt at en militærkode kan skimtes på bakdøren.  
15.desember 1947 ble bilen solgt og bonden Anders O. Stenshorne, som for øvrig er i slekt med Formel 3-fører Martinius Stenshorne, kjøpte Chevroleten for å bruke den som gårdsbil og familiebil. Med fem unger på slep ble bilen flittig brukt. Stenshorne kappet ut panelene på sidene og satte inn vinduer, brettet opp gulvet og lagde et baksete, og hadde dermed en perfekt familiebil. Bilen ble også brukt av guttungene i huset og allerede som åtteåring øvelseskjørte eldstesønnen.  Det endte med en kollisjon med en låvevegg, en reparasjon som enda vises på bilen om du vet hvor du skal lete. I 1959 ble bilen så solgt til bilopphugger Arne Bråten i Hokksund da Stenshorne kjøpte seg en Ford Taunus. Allerede 5.desember 1959 ble bilen solgt til Ole Eidal og fikk kjennemerke F-10203. Da familiens yngste sønn, Knut Tore Eidal, begynte på gymnaset i Bø benyttet han seg av bilen som pendlerbil over fjellet. 12 mil pendlet guttungen fra Prestfoss til Bø både sommer og vinterstid. Guttungen endte til slutt opp som ordfører i Sigdal fra 1993 til 2007. Om dette er takket være Chevroleten kan en nok diskutere, men å ha en trofast følgesvenn over fjellet på 60-tallet var nok viktig for Knuts studier. I 1965 var derimot Chevroletens tjeneste over. Rusten hadde fått fotfeste og forstillingen var så rusten at fjærfestene rett og slett var borte. Det ble så tatt et valg om at bilen skulle skrotes og at rammen skulle bli til en båthenger. 31. desember 1967 ble bilen avregistrert og satt bak låven.

Femten år etter at bilen ble satt i steinrøysa på baksida av Nils Eidals låve, skulle den samme låven få seg et strøk maling. Da var det bilentusiast Narve Narum som tok på seg jobben. Som betaling fikk han Chevroleten. Den ble også der stående ute i vær og vind. Jobben med restaureringen viste seg å være for stor og ti år senere ble bilen solgt til Kåre Willy Andersen. Den ble også der stående på lagring innendørs en ti års tid. Det var på det tidspunktet gått nesten 50 år siden den første gangen ble satt i skogen.  I 2016 var det endelig klart for at noen skulle gjøre noe med Chevroleten da Stian Røhne Lund overtok den. Han handlet inn kassevis med deler og begynte så på den omfattende jobben. Stian rustsveiset rammen og fikk forsterket rammen hos Rodco i Jessheim. Det ble også montert en Mustang 2 forstilling. Bak hadde Stian sveiset fester til four-link og montert LS2-motoren og tilhørende girkasse. Deretter hadde Stian startet jobben med å rustsveise selve karosseriet. I 2019 byttet dette prosjektet hender nok en gang og det er der dagens eier kommer inn i bildet.

Patina i blodet
Nicolai Hjelle kommer opprinnelig fra Molde, men er bosatt i Fetsund sammen med kona Yvonne og deres to barn. Nicolai jobber til vanlig som utstillingsarkitekt for NOVA Spektrum og er bilentusiast til margen.  Han er vokst opp med en far som har kjørt Volkswagen Boble siden 80-tallet. Han satt derfor i passasjersetet til sin far i hans split window Boble allerede som snørrunge. Som 12-åring fikk han sin første Boble, en bil han fikk skru litt på. Som nykonfirmert ble alle konfirmasjonspengene brukt på nok ei boble. Denne gangen en 1969-modell som ble lakkert mattsvart og senket. Senere var han på ferietur i Sverige og fikk se en gjeng som kalte seg «Mean Bugs». De kjørte patinerte bobler som var grisesenket. Et hardt stuk Nicolai falt pladask for.
- Det er noe med biler som har levd et liv, som har en historie å fortelle. Jeg dro rett hjem og gjorde mitt beste for å lage fake patina på bobla jeg selv hadde stående i garasjen. Etter dette har det stuket fulgt meg. Jeg liker at bilen har blitt brukt og at det lukter gammel bil av den når du åpner døra, forteller Nicolai.

Det ble flere folkevogner før han til slutt hadde en split window buss og en boble med ovalvindu stående i garasjen. På dette tidspunktet bestemte Nicolai seg for at han skulle realisere en drøm om å kjøpe seg en hot rod. Det endte med at han etter en passasjertur i en kompis sin ’29 Ford hot rod maset seg til å kjøpe den bilen. Han fant så ut at personen som bygde roden var Stian Røhne Lund som til alt overmål bodde bare fem usle minutter unna Nicolai. Snakk om sammentreff.
- Jeg ringte han og skulle kjøpe noen deler av han. Da jeg dro innom han på besøk sto Deliveryen der og jeg falt pladask. Jeg hadde dog bestemt meg for at det nå skulle være Forden jeg skulle ha, så jeg holdt ut et års tid før jeg ved en tilfeldighet ble bydd en god slump penger for 29-modellen. Valget var da lett og jeg bydde på hele prosjektet til Stian. Vi ble enig om pris og jeg fikk med alt av deler Stian hadde kjøpt, inkludert motor og gir fra en 2005 Pontiac GTO. Da var det bare å brette opp armene og starte på jobben, sier Nicolai videre.

Jobben med å beholde patinaen
Nicolai har alltid likt sent 30-talls Chevrolet. Han har også alltid likt Delivery, da det føles mer naturlig i et norsk miljø enn for eksempel en kabriolet eller coupe. I tillegg elsker han patina. Derfor var denne Deliveryen så nærme en home-run du kan komme. Utfordringen med karosseriet var å få reparert det, men å beholde patinaen. Det første som skjedde da Nicolai hentet hjem bilen var at han åpnet bakdøra. Ut ramlet det gammelt treverk og jord, så han forsto fort at her var det mye jobb igjen. Chevrolet hadde sluttet med treverk i bilene sine i 1936, men på Deliveryen varte det noen år til. Det ble derfor en svært omfattende jobb for Nicolai å erstatte treverket som på Deliveryen var dekket av metall, uten å måtte kappe vekk for mye av metallet som hadde korrekt patina. Foran på bilen ble det derimot laget et veltebur fra B-stolpen og bak til hjulhusene i lasterommet istedenfor treverk. Dette forsterket bilen og gjorde den mye mer kjørbar. Karosserimessig var det fortsatt mye å gjøre, selv om Stian hadde gjort en del. Fra kanalen og opp var det 15 cm med stål som ble byttet ut, samt at gulvet og panelene inne i bilen ble laget av Nicolai selv. Hjulhusene ble snittet på langs og breddet for å få plass til større felger. Der det en gang på 50-tallet ble montert vinduer, sveiset Nicolai inn stålplater. Det gjorde at Deliveryen endelig var slik Emanuel kjøpte bilen.
- Jeg har jo lekt mye med falsk patina og lærte fort at matt lakk er tilnærmet umulig å lage bra falsk patina med. Så det jeg gjorde var å lakkere alle de sveisede områdene med blank svart lakk. Da starter du i utgangspunktet med den lakken bilen hadde da den var ny. Jobben blir deretter å slite ned lakken som om det skulle være ekte. Jeg begynte med fint sandpapir og pusset i timevis. Dette er en prosess hvor mange går tom for tålmodighet og går løs med grovere papir. Da ender du opp med slipestriper. Etter litt googling fant jeg også en lakk med stålspon og en aktivator, slik at dette startet en rustprosess. Til slutt tok jeg panelene jeg hadde kappet ut og laget støv av de. Da hadde jeg den opprinnelige rustfargen i en bolle med støv. Den tømte jeg i en klarlakk og blandet dette sammen. Da det var gjort tok jeg en svamp og påførte det bilen. Jeg er ganske fornøyd med resultatet på patinaen, forklarer Nicolai videre.

For godt til å være sant?
Det samme ble gjort med en Shell-logo Nicolai leitet seg frem til. Han ville ha den samme logoen Shell brukte på den tiden Emanuel startet i jobben som pumpemontør. Den ble lakkert og deretter patinert slik at den er bare så vidt synlig.
En stor utfordring Nicolai støtte på under byggingen av bilen var at forskjermen på førersiden var så opprustet at den ikke kunne reddes. Nicolai beskriver det kort og godt som en «skikkelig nøtt». Helt tilfeldig fikk han melding fra en hot rodder ved navn Jeff fra South Dakota på Instagram. Han skrev bare «let me know if you need any parts». Da forklarte Nicolai utfordringen med denne framskjermen. Skjermene var kun på 37 og 38-modellene og dermed sjelden vare, så Nicolai hadde ikke noe tro på å få tak i en ny. En tror det nesten ikke, men Jeff hadde faktisk en slik skjerm liggende. Ikke bare det, men den var rustfri, sort i lakken og med helt korrekt patina. Nicolai trodde nesten ikke sine egne øyne. Så kom neste utfordring: betaling. Slike saker er dyrt, og frakt er også kostbar. Tilfeldighetene tok heldigvis ikke slutt der, for Jeff bodde i ei bygd med veldig mange med norsk opprinnelse. Det at Nicolai bygde grom Chevrolet og kom fra Norge var nok. Ikke bare skulle Nicolai få skjermen gratis av Jeff, men Jeff tilbydde seg også å betale halve fraktkostnaden. Det er jo også ofte slik at ting som er for gode til å være sanne ofte er akkurat det, men plutselig lå det pakke til Nicolai på et norsk postkontor med en svart forskjerm fra 38 Chevrolet.

Heftige saker
I haugen med deler som fulgte med da Nicolai kjøpte bilen, så var det blant annet en LS2-motor fra en 2005 Pontiac GTO. Girkassen, en 4L65e, fulgte også med. Dette var allerede montert i bilen da Nicolai tok over og det ble så paret sammen med en 9 toms Ford bakaksling kjøpt av Moser. Denne er forsterket. En kraftig mellomaksling fra Unikardang binder alt dette sammen til en ganske robust drivlinje. Motorstyring og tilhørende ledningsnett til motor og gir er fra PSI Conversions. Ellers i bilen er ledningsnettet og sikringspanel fra Coach Controls. I hanskerom er en Pioneer 2din forsterker. Denne kan pares med telefonen som styrer luftfjæringen via Bluetooth. Luftfjæringen på bilen kommer fra Ridetech og består av to kompressorer, en stor lufttank samt coilovere med belger på. For å få luftfjæringen godkjent måtte han ettermontere spylervæske-system på bilen. Dette ble gjort ved å felle inn en akevittflaske i bagasjerommet. Denne henger fast til bilen ved hjelp av det gamle skinnbeltet til Nicolais stefar. Skivebremsene på bilen er fra Baer Brakes og er 13 tommer foran og 11 tommer store bak. Foran er det firestemplet kaliper, mens det er tostemplet bak. Felgene er todelt og smidde felger fra US Mags i 17x7 tommer foran og 18x9 tommer bak.

Innvendig ble det også gjort en solid sjau for å gjøre bilen komplett. Gulvet og sidepanelene innvendig hadde Nicolai som nevnt lagd selv ved hjelp av en hullstanse og en sikkemaskin. Dette kom godt med da han skulle lage fester til bomberstolene foran. Nicolai sendte bestilling til Hells Gate Hot Rods i USA og bestilte 6 sidevegger til bomberstolene. To til hver av stolene foran og to til benken bak. Så ble det å lage en kryssfinerplate som passet i stolene. De ble deretter trukket opp i skinn av en lokal salmaker. Samme salmaker som lagde gulvteppene inne i bilen. Da stolene var ferdig måtte Nicolai lage stolfester. Han ønsket de i samme stil som stolene og brukte da karosseriverktøyet sitt flittig for å komme i mål med sin visjon. I tillegg hadde han behov for at de kunne justeres for å tilpasse sitteposisjon til føreren, samtidig som det måtte være tilt på de for at folk skulle kunne klatre bak til baksetet. Kronen på verket var setebeltene som ser ut som de kommer fra et fly. Videre kan det nevnes at instrumentene er fra Dakota Digital.

Selv om det er mange detaljer på denne bilen en kan trekke frem så kan vi avslutte med å ta for oss noen småting en finner når en spankulerer rundt bilen. Nicolai ville beholde hovedlyktene, men forbedre lysbildet noe. Derfor plukket han ut reflektorene og skar de i stykker. Han tok så innmaten av en Transporter T3-lykt og limte på. Dermed hadde han H4-pærer og originalt lykteglass. Baklysene er LED og kjøpt fra Chevys of the 40s, samme sted han kjøpte alt av gummipakninger og vindusmekanisme fra. Grønntonet glass ble skåret ut av en lokal glassmester. Til slutt kan vi trekke frem at Østlandske Lettmetall lagde skilter som er helt etter mål på de skiltene bilen kom med den gangen den var ny, og med riktig skiltnummer: Z-8755.