Så rask at den kom i Guinness Rekordbok, og med egen megafon som ekstrautstyr.
Corvette ZR-1 var en ganske brutal bil da den kom i 1990, med sin 375-hesters LT5 motor. Road & Track målte 0-60 mph på 4,9 sekunder, og selv om det var heftige tall i 1990, så var det langt fra de råeste europeiske sportsbilene på samme tid.
Over i Europa drev Robert Jankel på med sitt. Mange kjenner nok til navnet, da han var hjernen og mannen bak alle de utrolige Panther-bilene på 70-tallet, som var kjent for utsøkt håndverk på beste britiske maner og ekstreme prislapper på de dyreste modellene (som DeVille og J72). Men Panther gikk konkurs i 1979, og på åttitallet utmerket Jankel seg ved å bygge den fantastiske Silver Spur Limousine for Rolls-Royce. Det sier ganske mye om Jankels krav til kvalitet og håndverk, når Rolls-Royce satte bort et slikt oppdrag til ham. Han stod også bak flere ombygde Range-Rovere til kunder i midt-østen, før han lagde Gold Label. En ekstremt dyr toseter med Bentley turbo-motor, som var langt enklere å kjøre for de styrtrike enn superbilene de var vant med.
Problemet med Gold Label var at den var for dyr, og at hver bil tok 7000 arbeidstimer å sette sammen. Men hvis man kunne lage en litt enklere toseter, som var enkel å kjøre i hverdagen, og som faktisk kunne brukes daglig, men til en lavere pris, da var man kanskje inne på noe. For å sette ideen ut i livet, falt valget på Corvette C4. En bil hvis chassis var bra nok til å kunne bli til en komfortabel, men samtidig råsterk sportsbil.
Nye Corvetter ble trillet inn i lokalene i England, hvor man så startet med å demontere alt man ikke trengte. Nye paneler i kevlar og glassfiber kom på plass, med en lang snute, og en helt annerledes bakende. På hver side av bilen var det seks luftinntak, samt to på panseret, for å gi luft til motor og bremser.
Kunder med økonomiske begrensninger kunne velge LT1 motoren med enten 300 eller 370 hk, men for de med dypere lommer fantes et annet alternativ: TRACO og deres håndbygde 6,3-liters V8 basert på GMs racingblokk, med 535 hk og voldsomme 824 Nm i dreiemoment (man kunne også velge TRACO sin 6,7-liter V8, som var oppgitt med nøyaktig samme effekt). Motoren hadde vanninnsprøytning, som sprutet vann inn i sylindrene for å unngå fortenning, et triks Jankel hadde lært seg som flymekaniker da han jobbet med Rolls-Royce Merlin motorer, og som også gjorde at bilen bedre klarte å håndtere den til tider dårlige bensinen man fant i Midt-Østen.
Med slike krefter innabords ble 0-60 mph oppgitt til 3,3 sekunder, mens toppfarten var 320 km/t. En manuell girkasse fra ZF (samme som i Lotus Omega) var i stand til å håndtere kreftene, men selve bilen var ofte en prøvelse for sjåfører som ikke var forsiktige nok. Med så mye krefter spant bakhjulene løs nærmest hvor som helst, og på vått føre måtte man være virkelig forsiktig.
For kunden som ville vise seg litt fram, kunne man bestille både neonlys under bilen, samt en voldsom megafon, mens interiøret i det store og hele var påfallende tilbakeholdent. Det spilte liten rolle, her handlet det meste om den voldsomme TRACO-motoren, og den gjorde sitt til at bilen under en offisiell tidtaking klarte 0-60 mph på 3,89 sekunder, noe som gjorde at bilen fikk plass i Guinness Rekordbok som den raskeste produksjonsbilen hva angår akselerasjon.
Folk som har kjørt begge, sammenligner en ZR-1 som en rolig pusekatt i forhold til villdyret Jankel Tempest, men selv om bilen var basert på en Corvette, så ble allikevel prisen stiv. En vanlig ZR-1 kunne bli din for 38.500 pund. En Jankel Tempest kostet 120.000 pund. Altså over det tredobbelte. Det forklarer kanskje hvorfor bare 35 biler (sånn cirka) ble laget.