Den råeste Porsche noensinne?

Glad i Formel 1

Wolf var også glad i Formel 1, og ble kjent med briten Frank Williams i 1975, som drømte om sitt eget team. De to gjorde et offisielt samarbeid i 1976, og bilen fikk navnet Wolf-Williams FW05, mens Walter Wolf Racing stod som konstruktør. Det ble ikke vellykket, og før 1977-sesongen gikk Williams og Wolf hver til sitt, og begge fant ut at de ville ha hvert sitt eget team. Dermed ble både Williams og Wolf nye team på startgriden i 1977. Størst inntrykk gjorde Wolf, for de vant det aller første løpet de stilte opp i, Argentina GP 1977. Med Jody Scheckter bak rattet, hadde teamet en av de aller beste førerne i feltet, og han ble nummer to sammenlagt i VM i 1977, etter å ha tatt totalt tre seire. Det var en ufattelig sterk prestasjon av et helt nytt team.

Scheckter fortsatte i 1978, men selv om det ble en del pallplasser, så ble det ikke like bra som i 1977. I 1979 gikk det enda dårligere, og James Hunt klarte ikke å få noen gode resultater, før han brått og uten forvarsel, simpelthen la opp etter Monaco GP. Han ble erstattet av Keke Rosberg, men heller ikke han klarte det helt store, og teamet ble kjøpt av Emerson Fittipaldi, som døpte det om til Fittipaldi for 1980-sesongen.

Forelsket i vinnerbilen

Wolf hadde vært på nippet ved å kjøpe Lamborghini i 1978, men forhandlingene gikk i vasken. Fram til da, hadde Wolf vært omtrent synonymt med gatebiler fra Lamborghini, men han likte mye forskjellig, og da han var tilstede under 24-timers løpet på Le Mans i 1979, ble han øyeblikkelig forelsket. I en Porsche. Og ikke en hvilken som helst Porsche, men vinnerbilen. En 935 K3.

I motsetning til tidligere år hvor ekstreme prototyper hadde vunnet, gikk seieren i 1979 til en Porsche 935 K3, som det tyske Kremer-teamet sto bak. 935 var en Gruppe 5-løpsversjon av 911 Turbo, under de såkalte «Silhouette»-reglene. Forenklet fortalt var poenget at løpsbilen kunne modifiseres på omtrent alle mulige måter, så lenge basis-silhuetten var lik standardbilen sett forfra.

Det betydde at Porsche kunne gå amok så lenge bilen lignet litt på en vanlig 911, og etter å ha introdusert den ferdige bilen som 935 i 1976, kunne kundeteam kjøpe bilen i 1977. Med 560 hk og 900 kg, var bilen et ypperlig våpen for Gruppe 5, hvor den stort sett dominerte fullstendig. I starten hadde 935 normale lykter som vanlig 911, men Porsche fant et smutthull i reglene som gjorde at man kunne levere den med et flatt frontparti (flatnose), som ble selve kjennetegnet for 935.

I 1978 lagde Porsche en ekstrem utgave kalt 935/78, som fikk kallenavnet «Moby Dick» på grunn av den enorme vingen bak. Den kvalifiserte seg som nummer tre til Le Mans i 1978, kun slått av to Gruppe 6-biler. Den sviktet i løpet, og etter et par mindre løpsopptredener, ble den raskt pensjonert.

Kremer var flinkest

Pensjonert ble også stikkordet for Porsche i 1979, da de ikke gadd å sette sammen et offisielt løpsprogram for sportsvogn-sesongen. I stedet ble det privat-team som representerte Porsche, selv om fabrikken ikke ville selge den brutale 935/78. Teamene tok derfor saken i egne hender, og flinkest av disse var Kremer Racing fra Köln. De hadde fått god erfaring med sin første modifiserte 935, kalt K1, som igjen ble fulgt av K2. Til Le Mans 1979 hadde man K3, med aerodynamiske forbedringer i samme stil som «Moby Dick».

For Porsche ble Le Mans 1979 historisk. For første gang i historien vant en bil basert på en standardbil. Vinner ble altså Kremer-teamet sin 935 K3, med Klaus Ludwig, Don Whittington og Bill Whittington bak rattet. Nummer to og tre var også Porsche 935 (935/77), og i bilen som ble nummer to fant man blant andre skuespilleren Paul Newman bak rattet.

Verdens raskeste bil

For Kremer Racing var det hele en fantastisk suksess, og ikke lenge etter løpet fikk de en telefon. Walter Wolf ville ha en 935 K3 for å kjøre med på gaten. Ikke en nedtrimmet versjon, men Le Mans-bilen for gatebruk! Kremer-teamet trodde knapt hva de hørte, men ville ikke avfeie en mann med så mye penger. Ville Wolf ha en 935 K3 for å kjøre med på gaten, skulle han få det.

Ifølge Kremer var den ferdige bilen 98 prosent identisk med bilen som vant Le Mans, og før overlevering testet Erwin Kremer selv bilen på Autobahn. Med 740 hk tilgjengelig, så Kremer 338 km/t på speedometeret og sa seg fornøyd med det. Dermed hadde Wolf nok en gang verdens raskeste bil for gatebruk.

Den var lakkert i samme blåfarge som Wolf-teamet brukte i Formel 1, og med W-logoen til Wolf her og der. Regningen for bilen kom på 375.000 Tyske Mark (for å sette det i perspektiv kostet en kliss ny Mercedes-Benz 450 SEL 6.9 81.000 DM i 1979), og Wolf klarte å få canadiske skilt på råskinnet. Han hadde den overraskende lenge til ham å være, og bilen ble solgt videre til Sveits i 1987.

Siktet for korrupsjon

Wolf selv trakk seg tilbake fra glamouren og oppmerksomheten, og herjet rundt med sine helikoptre på sin gigantiske ranch i British Columbia. Innen motorsport var han litt involvert for Suzuki på motorsykkelfronten på midten av åttitallet, som også lagde en fenomenalt kul special edition Suzuki RG250 Gamma Walter Wolf i 1986 for gatebruk (et solid samleobjekt i dag).  Han har levd i sus og dus blant kjendiser, kongelige og finanseliten, og er i dag gift for tredje gang, med en 30 år yngre kone.

Eller som han selv sier det: «Det er greit å ha ei kone som er 30 år yngre. Da vet hun hvordan man slår på TVen». I 2008 ble han innblandet i korrupsjonsskandalen rundt finske Patria, hvor han ble siktet for å ha prøvd å bestikke den slovenske statsministeren. Han har derfor vært etterlyst av Interpol, men sier selv at alle anklager er løgn.

Hans fantastiske Porsche K3 fra 1979 er av og til å se til salgs på ulike messer, og ble sist på Retromobile i Paris i 2018 med en prislapp på 2,5 millioner Euro. Det er en stiv pris, men til gjengjeld får du en av de råeste Porscher noensinne laget til gatebruk.