Den stiligste Corvette C4 noensinne bygget?

Etter at tredje generasjon Corvette hadde gått helt fra årsmodell 1968 til 1982, var ingen i tvil om at det trengtes en helt ny Corvette for å konkurrere mot europeiske sportsbiler utover 80-tallet. Svaret kom i form av den nye Corvette C4, som gikk i produksjon i januar 1983 som 1984-modell. Alle ventet spent på en ny Corvette, men enkelte ble litt skuffet da de fikk se bilen i levende live, av den enkle grunn at den tok over fra en av de mest linjelekre biler noensinne bygget: Corvette C3.

Det ga det italienske designhuset Bertone en ide. Hvordan kunne en Corvette C4 se ut hvis designerne fikk slippe seg løs uten å ta hensyn til økonomiavdelingen hos GM som alltid satte en stopper for ideer som kostet litt ekstra? GM selv var positive til å se hva italienerne kunne få til, og Bertone fikk derfor overta Corvetten som stod utstilt på Geneve-utstillingen i 1983. «Knock yourselves out, show us what you can do», var mantraet.

Selve chassiset og drivverket besluttet Bertone å beholde som det var, en fornuftig tanke siden bilen skulle være fullt kjørbar og funksjonell når den var ferdig, mens fokuset skulle være på det visuelle uttrykket. Imidlertid tok man valget om å erstatte Goodyear-dekkene med et sett nye eksperimentelle dekk fra Michelin kalt TRX i dimensjonen 280/45VR-17 bak og 240/45VR-17 foran. Dekk som Michelin utviklet for den kommende Ferrari Testarossa som ble avduket i 1984.

Så kunne man ta fatt på oppgaven med å forvandle designet på Corvetten. Dens linjer var i utgangspunktet muskuløse, så Bertones to-manns hovedteam ved Eugenio Pagliano og Marc Deschamps begynte å se etter måter man kunne redefinere muskeluttrykket på: Å gjøre det hele mer elegant, som en veltrenet atlet i en skreddersydd dress. 

Planen var å ha bilen ferdig til Torino-utstillingen våren 1984, men etter press fra Fiat ble showet flyttet til november 1984. Dermed kom Bertone på ideen om å avduke bilen i forbindelse med sommer-OL i Los Angeles, California, USA. Bertones ambisjon var å dra til USA med en konseptbil bygget på et amerikansk chassis hvor designteamet fikk helt frie tøyler, som en åpenbar utfordring til amerikanske designere som Bertone anså var talentfulle, men som man også følte måtte ta for mange hensyn til det lokale miljøet og trendene der. Bilen skulle være en prototype med ekstraordinær personlighet skapt på et Corvette-chassis og med en grunnleggende visjon om å utnytte den formelle framtoningen av bilen til maksimum.

Dette innebar en veldig lav front som innebar at radiatoren og air-condition anlegget ble flyttet bak i bilen, samtidig som mini-reservehjulet ble flyttet foran motoren. Dette ga en heftig kileform som sammen med en bakende som skrånet oppover og de fete bakhjulene ga bilen et helt særeget uttrykk. Dørene presenterte en utfordring. De ble åpnet ved å gli vannrett framover mot fronten, etter samme prinsipp som dørene på en mini-van som glir bakover. Men ved å la de gli framover måtte man forsterke strukturen på nødvendige steder grunnet mekanismens vekt og masse. I tillegg kom problemet med at dørene tok borti fronthjulene når hjulene dreide helt ut til venstre eller høyre. Dette betydde at dørene måtte ligge litt utenpå selve karosseriet mens de gled framover, men med dyktige italienske fagfolk fikk man det til, slik at dørene gled sømløst fram og tilbake.

Alt harmoniserte med tanken om en klar estetisk funksjon sammen med særdeles sofistikert teknologi. Takseksjonen var for øvrig av glass, mens drivverket var Corvettens V8 på 5733 ccm og 208 hk ved 4200 omdreininger. Akselavstanden var som før på 245 cm, mens lengden ble redusert fra 4438 mm til 4150 mm (cirka 30 cm ble altså kappet på lengden), samtidig som bredden gikk opp fra 1804 mm til 1920 mm for å gi et mer linjelekkert uttrykk. Mye tid, penger og kreativitet ble lagt ned for å skape Ramarro, og det nydelige kileformete karosseriet viste at også en Chevrolet Corvette kunne bli til en supersexy sportsbil.

Navnet Ramarro kom fra en grønn øgle som fantes i Italia, og grønnfargen var inspirert av øglens fargeuttrykk. Innvendig lagde man et nytt interiør med et mer påkostet uttrykk (Corvette C4 fikk mye kritikk i pressen for sitt billige uttrykk innvendig), mens man beholdt enkelte detaljer fra Corvetten som det digitale instrumentpanelet. De herlige setene kledd i grønt skinn fikk et mønster inspirert av Ramarro-øglen.

Ramarro ble så avduket ferdig like før OL i Los Angeles 1984, før den ble sendt rundt på alle store bilutstillinger til unison applaus. I 1985 vant bilen den såkalte Auto & Design’s Car Design Award, som ble gitt ut av en jury bestående av europeiske og amerikanske biljournalister. I begrunnelsen stod det: «For a study in image imbued with bold ideas, capable of innstilling a new personality into the Chevrolet Corvette».

Og det var jo det alt egentlig handlet om. Å sprøyte nye spennende ideer inn i Corvetten, som så igjen ga bilen et helt nytt visuelt uttrykk og dermed en ny personlighet. Det var en oppgave Bertone løste med glans. I dag står bilen på Volandia flymuseet like ved flyplassen i Milano, sammen med resten av den såkalte Bertone-samlingen.