Derfor er dette tidenes mest holdbare bil
Hva med en herlig kopp kaffe og noen Croissanter før vi sender bilen videre til Afrika, kjære?
Derfor er dette tidenes mest holdbare bil
Derfor er dette tidenes mest holdbare bil

Derfor er dette tidenes mest holdbare bil

Derfor er dette tidenes mest holdbare bil

Hva er den mest solide bil som er laget? Den mest slitesterke av dem alle? Bilen som kan gå lengst mulig under de verste forhold som fins?  

Det er flere åpenbare kandidater. Ulike Mercedes E-klasser, diverse Volvoer, noen Toyotaer og en del andre biler som alle har det til felles at de kunne rulle hundretusenvis av kilometer uten at noe gikk i stykker. Men det folk sjelden tar hensyn til i slike debatter er HVOR bilene har rullet hundretusenvis av kilometer. Det sier seg selv at perfekte tyske veier sliter vesentlig mindre på en bil enn lysninger i jungelen som knapt kan kalles for en vei etter europeisk standard.

Det ultimate kontinent for å måle en bils evne til å overleve er derfor Afrika, og der er det ytterst få biler som klarer seg over lang tid. Selv den berømte Land Rover Series I til Series III med minimalt av fancy deler og moderne teknologi viste seg å knekke sammen over tid i møtet med den afrikanske villmarken, og ble erstattet av Nissan Patrol, Mitsubishi Pajero og Toyota Landcruiser som alle har vist seg å være formidable biler i Afrika. Spesielt Toyota har utmerket seg på det afrikanske kontinentet, og i tillegg til Landcruiser finner man Hilux (alle terroristers og geriljasoldaters våte drøm) og HiAce, som simpelthen nekter å dø under Saharas stekende sol. Av vanlige personbiler finner man Mercedes-Benz sin E-klasse generasjon W123, som også er en slitesterk evighetsmaskin av ypperste sort, og som er et vanlig syn over hele det afrikanske kontinentet.

Men det fins også en fransk bil, som ikke bare matcher Toyotas mest seiglivede biler, men til og med rangeres foran dem i mange afrikaneres øyne, og som har etterlatt et enda større inntrykk på det afrikanske kontinentet enn Mercedes W123: Peugeot 504 (dens etterfølger 505 har vært like seig, men det er 504 som er selve ikonet av de to i afrikansk målestokk). En slik påstand møtes gjerne av forakt fra folk som hater alt fransk, og mange vil påstå at bilen rustet fælt da den var til salgs i Norge, og det stemmer da også. I tillegg har man de som gjerne nevner motoren (først på 1,8-liter før den økte til 2-liter i 1970), som hadde løse sylinderforinger og termostatstyrt kjølevifte. En kombinasjon som etter hvert ga mange toppaknings-skift på disse bilene.

Men det er i grunnen det. Ja, lekkasje i foringene i topplokket forekommer, likeså en defekt termostat som kan føre til at motoren blir for varm, men mekanikken er bygd for å vare, og kan man skru litt selv er det mulig å holde bilen i live til nærmest evig tid. Peugeot 504 var da også tenkt som en «Fransk Mercedes», og det innebar at kvaliteten måtte opp et solid hakk fra forgjengeren 404. Bilen ble offisielt presentert på Paris-utstillingen i 1968, og var i salg til 2007, med mer enn 3,7 millioner eksemplarer produsert totalt.

Peugeot 504 vant tittelen «Årets bil» i Europa i 1969, i konkurranse mot biler som Jaguar XJ, BMWs helt nye E3, bedre kjent som 2500-3000 og Alfa Romeo 1750. Bilen fortjente da også prisen, med flere glimrende egenskaper. Tannstangstyringen var lett, men samtidig presis. Det var uavhengig fjæring på alle fire hjul med veldig lang fjæringsvei, noe som ga glitrende komfort, og som også gjorde at bilen slukte de verst tenkelige veier fylt med hull og humper av elendig karakter uten noen som helst problemer. I tillegg var mellomakselen beskyttet med et solid torque tube system (en mellomakslingstunnel hvor mellomakselen ligger beskyttet), noe som er en stor fordel rent slitasjemessig i områder med dårlige veier.

I tillegg var det lite med unødvendig utstyr som kunne bli ødelagt. Dashbordet var minimalistisk og de første årgangene hadde rattgir som ga god innvendig plass. Peugeot var også tidlig på ballen med slitesterke dieselmotorer. Diesel ble særlig populært på Familiale, en stor og romslig stasjonsvogn som kunne fås med tre seterader og hele syv sitteplasser. Perfekt for det folkerike afrikanske kontinentet, og det var nettopp der bilen ble en legende. I Europa ble produksjonen faset ut fra 1979 da etterfølgeren 505 kom, og den siste Europa-produserte bilen rullet av samlebåndet i 1983 (pickup-versjonen fortsatte imidlertid til 1993). Men ellers i verden var bilen fortsatt en gigantisk hit. Den ble produsert i Argentina (hvor produksjonen varte helt til 1999), Kina, Sør-Afrika, Egypt, Australia, Chile, New Zealand, Tunisia, Taiwan og Kina, og ikke minst i Kenya og Nigeria, hvor produksjonen fortsatte helt til 2004 og 2006. Rundt 425.000 biler ble laget i Nigeria, hvor det fortsatt ruller enorme mengder av bilen, og enda flere av dens etterfølger 505 som delte teknikken med 504, og således var like robust den også.

Det er derfor ikke uten grunn at Los Angeles Times i 2013 kalte bilen for «Afrikas arbeidshest», og at Jeremy Clarkson i en av sine bøker skrev at etter en atomkrig kommer kun to ting til å overleve: Skorpioner og Peugeot 504. Dens status som Afrikas mest solide bil ble kronfestet med seire i 5 ulike WRC-løp: 1975 Safari Rally. 1975 Marokko Rally. 1976 Marokko Rally. 1978 Safari Rally. 1978 Elfenbenskysten Rally. De to siste seirene kom med en 504 V6 Coupe, som sammen med Cabriolet-versjonen hadde blitt vist på Geneve-utstillingen 1969. 

I Afrika er 504 simpelthen legendarisk, og det spiller ingen rolle hvor i Afrika du er. En 504 kommer du til å støte på uansett. Den er fortsatt selve grunnpillaren i grensetaxi-kjøringen i det som kalles «Bush Taxi» bransjen. Millioner av mennesker setter sin lit til Peugeot 504 (og 505) for å besøke slektninger eller frakte gods i land i alle de tidligere franske koloniene i Vest-Afrika som Mauritania, Senegal, Mali, Burkina Faso og Guinea. Men det er ikke bare i de tidligere franske koloniene man finner bilen. Den er til stede i alle afrikanske land, fra Egypt i nord til Sør-Afrika i sør. Et stort ettermarked for deler eksisterer, og med mange lokale mekanikere, så kan en 504 alltid fikses og fortsette sitt liv som evighetsmaskin. Det er ytterst få afrikanere som har råd til en Toyota Landcruiser, noe som også er en medvirkende faktor til at 504 er så populær som den er. Lenge etter at en Land Rover har blitt ristet i fillebiter, så vil en 504 fortsette å ta imot juling. Av den enkle grunn at den var veldig sterk og robust fra ny, og fordi fjæringen gjorde bilen i stand til å takle de verste veier en kan tenke seg. Det hjelper nemlig ikke med solide motorer og generelt god byggekvalitet hvis alt blir ristet fra hverandre. Det skjønte Peugeot, og derfor er det fortsatt så mange afrikanere og australiere som prater nærmest andektig når de kommer inn på Peugeot 504. Mange kan fortelle om biler som har kjørt over 1 million kilometer. I Afrika!

Jada, det finnes Volvoer og Mercedeser som har kjørt lengre, men da prater vi om amerikanske boulevarder, slette og fine som biljardbord. Det er noe helt annet med jungelveier med «vårløsning» halve året i form av ekstreme mengder gjørme og gigantisk kraterhull i veien, for ikke å snakke om knusktørr ørken med knallharde humper og fint støv som samler seg i alt. Verre forhold fins ikke for en bil, og til dags dato har ingen bil taklet dette kontinentet bedre enn «Kongen av Afrika»: Peugeot 504.

For å si det slik: 1,2 milliarder afrikanere kan ikke ta feil…