Diktatorenes drømmebil
Diktatorenes drømmebil
Diktatorenes drømmebil

Diktatorenes drømmebil

I 1963 lanserte Mercedes-Benz den ultimate bil. En bil som teknisk presset grensene for hva som var mulig, og som alle verdens diktatorer ønsket seg.

Den var sekstitallets største prestisjeprosjekt. Et prosjekt som Mercedes-Benz var villig til å bruke alt på for å gjøre bilen til den beste, mektigste og mest imponerende rent teknisk av alle verdens biler. Dens navn var 600. Også kjent som Der Grosse Mercedes eller W100 (internkode), og som på nytt satte Mercedes helt i toppsjiktet når det gjaldt überfete kaksebiler.

Før krigen hadde Mercedes veltet seg i denne type biler, men i etterkrigstidens Europa tok det litt tid før man turte å satse på den virkelig dekadente og korpulente stilen som Hermann Göring hadde markert seg med. Toppmodellen 300 (internkode W189) fra 1957 til 1962 var temmelig anonym og slapp i stilen sammenlignet med det som Cadillac og Rolls-Royce kunne varte opp med på samme tidsrom. Konsernet bestemte seg derfor for å lage en luksusbil som skulle trumfe alt, og kostnader var intet spørsmål under utviklingen.

Da den nye Typ 600 stod klar i 1963 var den på papiret etterfølgeren til 300-serien, men på et mer spirituelt plan var den etterfølgeren til 770 Grosser som nazi-pampene på trettitallet ble fraktet rundt i. Fjæringen var oppbygd med en luftpute ved hvert hjul forsørget av en sentral hydraulisk trykktank. Automatisk nivåregulering var på plass, og hvis man ville kunne man bruke en manuell regulering som hevet karosseriet med opptil fem cm. Gjennom det pumpedrevne sentrale hydraulikksystemet ble også en mengde andre operasjoner utført, som justering av setene, soltaket, lukkehjelp til dører og bagasjeluke, samt verdens hurtigste ruter opp og ned. Stikkordet var lydløs manøvrering i alle ledd (sammenlignet med f.eks en tradisjonell elmotor) for maksimal bekvemmelighet.

Med en vekt på alt fra 2520 kg til 2900 kg, alt ettersom man valgte den enkleste 600 på 5,54 meter, eller den voldsomme Pullman på 6,24 meter (med enten 4 eller 6 dører), måtte det V8-krefter til. En mektig 6,3-liter på 250 hk sørget for det, og den gjorde det tunge beistet i stand til å slå sportsbilen 230 SL på kvartmila. M100 som motoren het var et mesterverk, og kombinert med glimrende kjøreegenskaper og fantastisk fjæring fikk man en bil som fullstendig overgikk alt annet på fire hjul. Byggekvaliteten var også noe helt for seg selv. Nå lagde ikke Mercedes-Benz noen dårlige biler, men femti av konsernets mest betrodde fagarbeidere fikk ansvaret for å ferdigstille hver bil etter bestilling. Avansert teknikk betyr imidlertid som oftest problemer, og konsernet hadde også egne spesialister som fulgte opp bilene. De satte seg på første fly når telefonen kom fra diktatorenes sekretærer. «Hovedtingen med bilene var det hydrauliske systemet som kontrollerte seter, vinduer og alt som var, fordi elektriske motorer på den tiden var for store. Men det ga også store muligheter for lekkasje, og der kom jeg inn i bildet. Problemer med luftfjæringen kunne få bilen til å legge seg ned på gulvet. Araberne pleide å si: Bilen sover. Å finne hydrauliske feil er veldig vanskelig, det kan ta timesvis. Det verste var hvis soltaket begynte å åpne seg når trykket gikk ned», fortalte Peter Schellhammer som jobbet med bilene på 60 og 70-tallet til bladet Classic & Sports Car i et intervju i 2007.

Av de to versjonene som fabrikken tilbød, så er det fascinerende nok den mye lengre Pullman-versjonen som ser klart best ut. I og med at den ble strukket 70 cm ekstra i forhold til standardutgaven, var det meningen at den skulle ha en høyere taklinje. Det fikk den ikke, men ved å beholde den opprinnelige profilen, fikk bilen en utrolig tøft lavt stuk. 487 Pullman-biler ble bygget, og av disse var 59 Landaulet-versjonen med en åpen bakre takseksjon, som ble brukt av paven og den tyske regjeringen under viktige arrangementer. Som på trettitallet sørget modellen for at Mercedes-Benz igjen ble favorittmerket til alle verdens despoter og diktatorer, og blant de som kjøpte seg en 600 ny finner vi mye misbruk av statlige midler. Av de 487 Pullman som ble laget gikk 182 til Afrika. Jean-Bedel Bokassa kjøpte en hel flåte da han ble kronet til keiser av det sentralafrikanske keiserdømme under en storslått kroningsseremoni i 1977, mens Mobuto Sese Seko som var president og diktator i Zaire kjøpte seks eksemplarer for å ha ved sitt sommerhus.  Beryktede Idi Amin bestilte to 600 i 1976, og Robert Mugabe kjørte 600 han også. Ellers rundt i verden ble 600 bestilt av navn som Francois «Papa doc» Duvalier, Ferdinand Marcos, Enver Hoxha, Nicolae Ceausescu, Saddam Hussein, Kim Il-Sung, Leonid Bresjnev, Sjahen av Iran og Mao Zedong.  Ivrigst var visstnok Mao og Kim Il-Sung som kjøpte henholdsvis 13 og 12 biler hver! Men det var ikke bare ondskap som kjøpte bilen. John Lennon hadde en hvit Pullman, og da Francis Ford Coppola slo gjennom med «Gudfaren» spurte han om å få sin bonus i form av en ny Pullman. Mest i stil med bilens til tider mørke karakter var kanskje David Bowie som i 1976 flørtet med høyreekstreme politiske synspunkter, og som stående i baksetet på en Landaulet gjorde nazihilsenen idet han ankom Victoria Station.

Dessverre kan bilen fort bli overskygget av alle disse berømte navnene, og mange vil nok ikke synes at linjene er like stilige som det Cadillac kunne fremvise i 1963. Men da blir man litt lurt, for bak de stramme tyske linjene signert Paul Bracq og Bruno Sacco, ligger sekstitallets beste bil. Akkurat som Cadillac Eldorado Brougham flyttet grensene for hva som var mulig i 1957, flyttet Mercedes-Benz 600 grensene for hva som var mulig i 1963. Og som med Cadillac tapte Mercedes-Benz enorme summer på hver enkelt bil. 10.000 tyske mark per bil er et tall som har blitt nevnt. Men for Mercedes-Benz handlet bilen om noe helt annet enn profitt. Det handlet om merkevarebygging, og den tyske giganten satte simpelthen en helt ny standard. Sjahen av Iran uttalte følgende da han fikk sin første 600 levert: «Veldig fin, men Rolls-Royce er fortsatt bilen for konger». Da det var gått et par år, hadde han kjøpt 17 forskjellige 600, i alle mulige varianter og farger. For selv ikke Rolls-Royce kunne måle seg mot 600 når man hadde blitt kjent med bilen. 600 var i produksjon fram til 1981, med 2677 biler bygget totalt. Den ble aldri overgått i sin levetid, og har vel på mange måter aldri blitt overgått senere heller.