Citroën. Et merke med mer stolt historie enn de fleste. Samtidig som merket også kanskje splitter bilfolk mer enn de fleste andre merker. Mens flertallet av bilentusiaster vil være enige om ulike klassiske Mercedeser sin storhet, er de samme entusiastene mer delt i synet på Citroën. For noen er klassiske modeller som DS, CX og SM blant det aller ypperste som er laget i bilhistorien, mens de samme modellene for minst like mange andre er for rare, for sære og visstnok altfor upålitelige. For ikke å snakke om horribelt vanskelige og umulige å skru på. I hvert fall ifølge ryktene.
Selv tar jeg alle rykter om upålitelighet og manglende kvalitet med stoisk ro. Det må jeg kanskje all den tid jeg kjører en klassisk Maserati selv, men det skal også sies at den har vært uendelig mer pålitelig enn en klassisk Porsche som jeg hadde. Så mye for såkalte etablerte sannheter. Noe som har gjort at jeg for lengst har gitt opp å forholde meg til rykter og fordommer om hvor «bra» eller «dårlig» en klassiker er. Problemer kan man få uansett hva slags klassisk bil man kjøper, og selv om noen Citroën-modeller kanskje hadde sine særegenheter som kunne forvolde problemer for verksteder som aldri hadde vært borti slike tekniske løsninger da bilene var nye, er det meste av dette ryddet opp i for lengst. Det er ikke lenger ansett som risikosport å kjøpe en gammel Citroën hvor det hydrauliske oppsettet trenger en ordentlig overhaling.