En bil med så mørk fortid at den ikke kan vinne premier

Mercedes-Benz lagde flere nydelige biler på trettitallet, men høydepunktet var kanskje 500K (1934-1936) og 540K (som overtok fra 1936 til 1940). Vakrere linjer er det vanskelig å finne på en bil, og den ble en drømmebil for velstående mennesker over hele verden. Det kanskje aller mest fantastiske eksemplaret av disse bilene er «The blue goose». En 1937 Mercedes-Benz 540K Spezial Roadster med flere spesielle modifikasjoner utført etter ønske fra bilens berømte eier. Med andre ord: Mer eksklusivt, unikt og historisk interessant kan egentlig en bil ikke bli. Så man skulle tro at «den blå gåsen» ble overøst med invitasjoner for å vises frem på ulike Concours-utstillinger verden rundt. Men det blir den ikke. For bilen har en mørk fortid. Mannen som bestilte «The blue goose» var nemlig en av toppfigurene i Hitlers innerste sirkel: Hermann Göring.

Det er synd, for hva man enn måtte mene om Hermann Göring, så er det ikke bilens feil hvem den havnet opp hos. Göring var en travel mann på trettitallet, i hvert fall hvis man skal dømme etter hans utallige arbeidstitler: Alt fra Luftfartsminister for Luftwaffe og ministerpresident og innenriksminister i Preussen, til riksskogmester og riksjegermester, samt ansvarlig for 4-års planen. Han hadde også en forkjærlighet for det søte liv, og før han begynte å plyndre hele Europa for kunstskatter likte han også mektige luksusbiler. På trettitallet var således Mercedes-Benz 500K et sikkert kort, og han kjøpte en ny 1936-modell i Spezial Roadster utførelse, som han blant annet brukte da han og Dr Fritz Todt (som hadde ansvaret for motorveibygging) åpnet Autobahn-strekningen mellom Berlin og Stettin 4. april 1936. Denne bilen blandes som oftest sammen med «The Blue Goose» (som ble kjøpt i 1937), men ser man regnummeret på bilder har 500K bilen IA-209995.

I februar 1937 besøkte Göring og Hitler Berlin Motor Show, og konserndirektør for Mercedes-Benz, Wilhelm Kissel, ga naturlig nok de to en egen omvisning. I Mercedes sin portefølje fant man den nye 540K Spezial Roadster som hadde hatt premiere på Paris-utstillingen høsten før, og da Göring så den ble han umiddelbart forelsket. Han begynte sporenstreks å diskutere detaljer, modifikasjoner og leveringstid, mens man bare kan anta at Hitler var mindre fornøyd. Der Führer var opptatt av at nazi-lederne ikke skulle være for flamboyante og oppsiktsvekkende utad, mens Göring var stikk motsatt med sine stadig mer voldsomme uniformer og dekorasjoner.

Spezial Roadster var eksklusive saker, og kostet hele 28.000 Reichsmark, som var 6000 RM mer enn en vanlig 540K. Spesialmodellen var basert på den korteste akselavstanden (298 cm), og alle ble omhyggelig bygd for hånd av Mercedes sine flinkeste fagfolk. 540K var en ekstremt rask bil for sin tid, med 115 hk fra sin 5,4-liters rekkeåtter, eller 180 hk hvis man koblet inn kompressoren fra Roots (den kom på automatisk når man ga full gass). Dette ga bilen en toppfart på 170 km/t, og det var det ikke mange biler som kunne leve med på den tiden. I mai 1938 testet det britiske bladet Autocar en 540K, og oppnådde en topphastighet på 168 km/t, som var det raskeste de noensinne hadde oppnådd med en produksjonsbil under testing.

Men Görings bil ble ikke fullt så rask. For sjefen for Luftwaffe ville ha litt ekstra sikkerhet. Det betydde skuddsikkert glass (femlags laminert 20 mm glass), forsterket underside av chassiset i form av en stålplate som gikk fra motoren og til baksetet, samt ekstra stål i dører, pluss en reservetank for bensin, og en håndoperert bensinpumpe for nødbruk. En ekstra finesse i beste James Bond-stil var en panserplate som kunne sveives opp fra cockpit for å beskytte mot et attentat bakfra. Men operasjonen var tidkrevende, og ville neppe ha spilt noen beskyttende rolle, hvis en slik situasjon hadde inntruffet. Göring insisterte også på det siste innen teknologi, i form av en Telefunken radio til den nette sum av 2200 RM, nesten en tiendedel av nybilprisen.

Alle disse modifikasjonene betydde mye ekstra vekt, og bilen endte opp med å veie 2720 kg, som var rundt 540 kg mer enn standardbilen. Ekstra vekt kom også i form av Göring selv, som var en korpulent herremann (han veide 136 kg da krigen sluttet). Det betydde at rattet gnaget mot Görings mage, et problem Mercedes ordnet med å øke denne klaringen med 14 cm. Samtidig kortet man også bilens bakparti, som et rent estetisk inngrep. For et ekstra personlig preg fikk Göring også bilen lakkert i sin favorittfarge Flugzeug Blau, mens begge dørene fikk slektsvåpenet (som Göring fikk trykket på det meste han eide, inkludert alle bøkene i hans bibliotek) påtrykket. Håndverkerne i Sindelfingen (Mercedes-Benz sin egen karosseribygger-avdeling) brukte fem måneder på å ferdigstille bilen, før Göring i juli 1937 ble invitert til Mercedes-forhandler Rudolf Caracciola (mest kjent som en av trettitallets aller beste racerførerere) sitt showroom i Berlin for å motta bilen. En politieskorte ble så rekvirert for at Göring kunne kjøre i fred og ro ut til nærmeste Autobahn-strekke for å prøve ut fartsressursene. Göring hadde vært et flygeress i første verdenskrig, og kjent som en modig mann, så han prøvde sannsynligvis ut toppfarten, før han returnerte til Caracciolas showroom, for å gratulere alle med en jobb flott utført.

Hvor mye Göring fikk brukt bilen de neste årene vet vi ikke, men den var en lengre periode ved hans gigantiske hytteeiendom Karinhall. I 1940 ble bilen sendt tilbake til fabrikken for en omlakkering i en litt mørkere blåfarge, samtidig som ytterligere justeringer ble foretatt med førersetet. Deretter ble den sendt til Obersalzberg (et fjellområde ved byen Berchtesgaden), hvor Göring (i likhet med Hitler og Bormann) hadde et stort hus. Da krigen gikk mot slutten i april 1945 satt Hitler og Bormann i bunkeren i Berlin, men Göring hadde ingen planer om å følge det synkende skipet til bunnen. Han overga seg til de allierte, mens amerikanske og franske styrker kom fram til Berchtesgaden i starten av mai 1945. I garasjeanlegget under Platterhof Hotel i byen fant soldater fra 101st Airborne Division to firehjulte godbiter. En gedigen Mercedes-Benz 770K Grosser, samt en mer sportslig blå godbit: Görings 540K Spezial Roadster. Befalet var skeptiske til om de to fine bilene kunne være rigget med miner, og lot en soldat skyte to skudd mot Görings bil. En kule gikk inn i den ene forskjermen, mens den andre streifet det skuddsikre glasset.

Etter fornøyd å ha konstatert at ingen bil gikk i luften, begynte man å undersøke bilene nærmere, og det viste seg at nøklene stod i tenningen. Etter at krigen var offisielt over i Europa 8.mai 1945, brukte de amerikanske soldatene de to bilene til fest og fanteri, og døpte Görings bil til «den blå gåsen», et kallenavn som har hengt ved siden. Men nyheten om den fine bilen nådde snart høyere opp i systemet, og general Maxwell Taylor bestemte seg for at dette ville bli en fin stabsbil for ham. Han cruiset rundt med den sommeren 1945 før han ble tilbakekalt til USA i august 1945, og da fikk også skatteetaten nyss i bilen. De mente den kunne være en stor attraksjon i en kommende krigsobligasjons-turne i USA, og sammen med 770K bilen skapte de to bilene stor furore og oppmerksomhet når de ble vist fram. Når turneen ankom Indianapolis i 1946 ble det til og med tid for Tony Hulman som eide den berømte racerbanen, til å ta seg en tur rundt den mektige ovalen i den blå gåsen.

Da femtitallet opprant var interessen om andre verdenskrig nedadgående, og bilen ble auksjonert bort i 1956 som «used government surplus». Vinneren ble Jaques Tunick fra Greenwich, Connecticut som fikk tilslaget på 2167 dollar. Det var en god investering, for bare to år senere solgte han den videre til Dr George Bitgood Jr for 10.000 dollar. Bitgood hadde en stor interesse for 500/540K, og eide på et tidspunkt 14 ulike eksemplarer. Han hadde også møtt Göring i en bar i Stockholm på tjuetallet, og var således rette mannen for bilen. Men til tross for sin historiske interesse, valgte Bitgood av uforståelige grunner å lakkere den blå gåsen sort, med nye ørnedekaler over Görings skjold.

Bilen ble vist fram en gang som Görings bil i 1973, men utover dette levde den et stille og rolig liv. Det tok slutt da Bitgood døde i 1998, da det ble en rettssak om hvem som skulle arve bilen. Etter at dette var ordnet opp i ble bilen solgt videre til bilrestaurerer i særklasse, Chris Carlton i Oxford, Maine, som fikk bilen restaurert tilbake til fargen den hadde da 101st Airborne fant den. Kulehullene ble bevart som de var, og alt fra Görings skjold til den amerikanske generalens regskilt kom på plass. Siden den gang har bilen blitt vist et fåtall ganger, men aldri som en kandidat til å vinne pokaler. Til det føler mange at bilens historie er for mørk.