En stasjonsvogn utenom det vanlige

Noen ganger støter man på biler så sjeldne at man får fullstendig hakeslepp. Jeg var nylig på messen i Padova, og ante fred og ingen fare da jeg entret et telt hvor det sto ulike biler til salgs i. Jeg går inn, og hva ser jeg langt der borte? En Murena 429 GT! Kanskje den heftigste stasjonsvogn noensinne laget! En bil så sjelden at de færreste har hørt om den. Italiensk design. Amerikansk motor. Og med en herlig bakgrunnshistorie. What’s not to like?

Vel, når jeg kommer nærmere bilen ser jeg fort at det definitivt er ting ikke å like, og min glede blir raskt omgjort til sorg. Men først den herlige historien bak Murena 429 GT, en historie som startet på slutten av 60-tallet. I USA fant man de to kameratene Charlie Schwendler og Joe Vos. De likte å dra opp til skisteder for å stå på slalåmski, men før de kom så langt ble det alltid en diskusjon. Skulle man være fornuftig og kjøre den store amerikanske stasjonsvognen? Eller skulle man ta Charlies Porsche? Sistnevnte var mye raskere, men samtidig langt mindre praktisk. 

Da kom ideen: Hvorfor ikke lage en bil som kombinerer begge deler? Altså en stasjonsvogn med sportslige idealer. Ideen kvernet i bakhodet til de to, og kom til realitet da Joe i februar 1968 var på skiferie i de sveitsiske alper. Derfra var det ikke langt til Intermeccanica i Torino, som sa ja til jobben. Imidlertid ga det mest økonomisk gevinst å lage ti biler når man først var i gang. Slik kunne man få igjen pengene for investeringen ved å selge åtte av bilene.

Franco Scaglione tok fatt på designjobben, og kom opp med et voldsomt beist med mektige proporsjoner. Bilen som fikk navnet Murena var 6,35 meter lang, 1,93 meter bred og 1,27 meter høy. Det enormt lange panseret skjulte en godbit fra Ford, for de solgte sin 429-motor (7-liter) på 360 hk og 560 Nm til en hyggelig pris til prosjektet. Det gjorde at den 1.710 kg tunge bilen gjorde 0-100 på 7,5 sekunder, mens toppfarten var oppgitt til over 250 km/t.

Det ferdige resultatet kalt Murena 429 GT stod klart til New York-utstillingen i 1969, og da hadde hele prosjektet plutselig tatt en mer seriøs vending. For de to kameratene pratet plutselig om 200 forhåndsbestillinger. Et tall som på mystisk vis hadde blitt til 38 bestillinger i september-utgaven av Road & Track i 1970. Men akkurat da ting så lyst ut, begynte problemene, og man valgte å avslutte prosjektet etter bare ti biler.

Før alt ble avlyst sto visstnok kjendiser i kø for å kjøpe bilen. Navn som Elvis Presley og Sammy Davis Jr. er blitt nevnt i denne sammenheng, uten at det er blitt ordentlig dokumentert. Den eneste sikre kjendisen på kjøperlisten var et medlem av gruppen Iron Butterfly (mest kjent for låten «In-a-gadda-da-vida» fra 1968, som regnes som en av de første Heavy Metal-låtene). Og hvis det var en bil som var heavy metal i 1969, så var det utvilsomt Murena 429GT.

Der har du den utrolige historien, og da skjønner du sikkert bedre min glede over å få se bilen på nært hold. I hvert fall til jeg kommer nært nok som jeg nevnte i innledningen. Bilen står oppført som en 1973 Murena med 54.000 km på telleren, og ifølge den høyst sparsommelige salgsplakaten på bilen har den gjennomgått en komplett restaurering. Fargen er (ikke spesielt flatterende) Salchi Verde Gemma og prisen er oppgitt til 45.000 Euro. Men salgsplakaten har utelatt det mest opplagte. Dette er ingen ekte Murena, men en tribute-bil. 

For noen har tydelig tatt en Ford Gran Torino stasjonsvogn, og satt sammen med en Ford Ranchero, og resultatet gir ingen italienske karosseribygger-vibes overhodet. I stedet får man følelsen av at noen i Detroit har mekket sammen dette på fritiden som en morsom hyllest til Murena. De om det. Kall meg surmaget, men jeg hadde definitivt ikke brukt over en halv million kroner på en sammenrasket Ford stasjonsvogn. Next please!