Ford M - Meisterstück
Ford M - Meisterstück
Ford M - Meisterstück

Ford M - Meisterstück

Før vi går løs på Ford Ms historie så har vi tatt en prat med kanskje Norges mest ihuga Ford M-entusiast, Arvid Indrehus. I skrivende stund har mannen som opprinnelig er fra Hardanger om lag 30 biler i samlingen sin, og halvparten av dem er Ford M.
- For min del startet det hele i ung alder. I 1967 skulle min far handle seg ny bil, og valget hans ble en brukt Ford Taunus 17 M P3. Det var dog ikke favoritten min. I 1970 skulle onkel også ha seg ny bil, og hos forhandleren så jeg en 20M RS, og for en ung kar som jeg da var så ble det den ultimate bilen. Sølv metallic med svarte striper, kromfelger, og masse ekstra. For en bygdegutt å se en slik bil så er det enkelt å bli forelsket, ler Indrehus.
Senere skulle også far skaffe seg en ny Ford M. Denne gangen ble det en 17 M RS. En veldig lik bil, men med litt mindre motor og ekstrautstyr.
Siden den gang har Ford M hatt sin egen lille plass i Arvids hjerte. Da han selv ble gammel nok til å kjøre måtte han selvfølgelig ha en. Valget falt på en 20 M XL, altså luksusutgaven av 20 M. Han fikk i tillegg overbevist kompisene sine om at Ford M var tingen, og plutselig var det seks unge karer som cruiset rundt i hver sin Ford M. Det var starten på en nydelig historie.

Klubbstifting

Tidlig på 80-tallet ble gjengen splittet hva gjelder bil. Noen kjøpte seg nye biler, mens de tre andre ville beholde Ford M-ene sine. For å opprettholde interessen fant de ut at de skulle stifte klubb, og Ford M klubben i Norge så dagens lys den 20. mai 1984.
- Jeg var i militæret i Drøbak på den tiden, så da jeg hadde tid ringte jeg rundt til venner og bekjente som jeg visste hadde Ford M, samt at jeg purret på FordNytt, datidens kundeblad for Ford, om å få informert om klubben. Det ene førte til det andre, og klubben er i dag en av landets største merkeklubber med et sted mellom 550-600 medlemmer. Indrehus figurerte som formann i mange år, før han trakk seg litt tilbake hva gjelder verv i klubben. Nå er han omsider tilbake som formann, og har vært det siden våren 2018.

 

Suksessoppskriften

Men hva er det med denne bilen som appellerer så veldig, og som samtidig treffer så bredt? Indrehus har sine teorier:
- Først og fremst er det jo inntrykket vi fikk da vi var små. Å gjenoppleve de minnene fra å være en ivrig liten kar er både historisk og spesielt. Bilene var alltid, og har alltid vært populære, og jeg tror Fords V6-motor skal ha mye av æren for det. Lyden sitter enda opp i ryggmargen, og med så lang produksjonsvirksomhet er det bare naturlig at bilen blir elsket av mange.
Ford M er en populær bil også i resten av Europa, men Indrehus forklarer at på grunn av en tidlig oppstartet klubb, har den nok fått ekstra fotfeste her til lands.
- Vi var svært aktive med klubbdriften. På slutten av 90-tallet var vi nesten og sniffet på 1000 medlemmer! Grunnen til det er nok først og fremst fordi alle som ville være med, fikk være med. Samtidig oppfordret vi og motiverte andre til å ta vare på bilene sine, og det er noe jeg tror skapte interesse. I tillegg har vi lagt til rette for arrangementer med aktiviteter for entusiaster i alle aldre, noe jeg tror er viktig for å opprettholde interessen for kommende generasjoner. Vi snakker landstreff, utstillinger både innendørs og utendørs, bakkeløp og turer. Oppmøtet er svært godt, med blant annet 600 fremmøtte biler på Golsfjellet i 2016. Arvid forteller at Klubben ønsker å arrangere et stort treff hvert andre eller tredje år, i tillegg til klubbens årlige landstreff i Gol, andre helgen i august, hvor det vanligvis kommer et sted mellom 120-170 kjøretøy. I år er det også store forventninger når klubben feirer 35 årsjubileum med et arrangement over tre dager.

Vill samling

Indrehus har som sagt en samling på om lag 30 biler. Her finner vi mye forskjellig, blant annet både BMW Alpinaer, Granadaer og Cosworther, men vi må holde oss til tema, Ford M.
- Favoritten i samlingen er den siste 26 M-en som er en 1971-modell. Dette er en kabriolet, og kun fire eksemplarer ble produsert, forteller Indrehus stolt, og forteller at han har hatt den siden 1991.
En annen som må trekkes frem er hans OSI 20 M TS. Dette er en lekker hvit coupe med et svært sportslig snitt, og som også er en sjelden modell. Dette er nummer 264 i produksjonsrekken av knappe 2200 eksemplarer, og den har en 2-liters V6-motor.
Det er nok få som kan toppe klubbformannen sin ufattelige samling. Men hva er det med denne bilen som gjorde den til en slik suksess?

Meisterstück

Ford M er en modellserie av Ford Taunus, produsert under den tidligere tyske avdelingen hos Ford. Den første Taunusen som ble produsert het G39A, og var allerede i produksjon i 1939, før den stoppet opp i 1942 på grunn av krigen. Få år etterpå fortsatte produksjonen av den tyske Forden, og Taunus G73A hadde fire produksjonsår mellom 1948 og 1952. Disse modellene hadde, slik som mange andre på den tiden, veldig runde karosseri. Det endret seg da Taunus introduserte sine M-modeller i 1952.

 

Den første M

Alle tyske Forder mellom 1952-1968 ble kalt Taunus, oppkalt etter en tysk fjellkjede like utenfor Frankfurt. Modellene som ble gitt ut ble kalt 12M, 15M, 17M, 20M og 26M. M-en sies å være en forkortelse for «Meisterstück», eller mesterverk på godt norsk. Det som visstnok skal være grunnen til at det navnet ikke ble brukt, var at det allerede var registrert hos en annen tysk bilprodusent. Dermed landet de på å kalle bilen kun «M». Navnet Taunus ble også adoptert til flere Forder som ble produsert, blant annet engelske modeller. Ford i Köln hadde i tillegg et langt og godt samarbeid med karosserifabrikken Karl Deutsch fra samme sted, som i perioden 1931-1972 bygget kabrioleter for tysk Ford. Sett bort fra 12M P6 og 15M P6, fikk alle modellene i M-serien kabrioletutgaver.

Småbilene Taunus P1

P1 ble kodenavnet for modellene 12M og 15M, og denne «kategorien» med Taunuser ble produsert i ti år. P-en sto for Project 1, og skulle symbolisere en ny begynnelse for den tyske Forden. I 1952 starter historien om Fords M-serie, da Taunus 12M ble den første nye tyske Forden som ble introdusert etter krigen. Den hadde såkalt «ponton» stil, også kalt konvolutt-styling, som refereres til en viss sjanger av europeisk bildesign på 1930-1960-tallet. Dette er forløperen til det moderne snittet vi ser i dag, der bilene begynte å gå hele veien ut i bredden, i stedet for å ha springbrett på utsiden av bilen. Denne minnet veldig om den engelske utgaven som kom, i form av Ford Zephyr. 12M tok inspirasjon fra Studebakers fremtog i USA, og dens design. Dermed fikk 12M noe som kunne ligne et propellfeste i midten av grillen, men med en halvkuleformet avbildning av jorda.

Denne breiale avgjørelsen gjorde at bilen fikk klengenavnet «Globe-Taunusen».

I motsetning til mange av konkurrentene som gikk for motorer med toppmonterte ventiler, bevarte 12M sin sideventilerte motor. Grunnen var for å spare kostnader, da de allerede hadde brukt denne typen motor i sine forgjengere G39A, G73A, og til og med den første tyskforden, Ford Eifel. Ikke overraskende ble introduksjonen av bilen med sideventilerte motorer sett på som gammeldagse. Et godt eksempel på dette var at kun 6 av 48 biler som ble vist frem under Paris Motor Show i 1952 hadde sideventilerte motorer. Rekkefireren var på 1,2 liter, og hadde en topphastighet på 112 km/t. I 1955 blir dog Taunus 15M introdusert. Det var så å si samme bil, bare med en ny motor. Denne var på knappe 1,5 liter, noe som økte topphastigheten til 128 km/t. Navnet 15M ble kun brukt frem til 1959, hvor Taunus får det som regnes som sin andregenerasjon. De to forskjellige modellene fantes fortsatt, men de ble nå kalt 12M og 12M 1,5 litre. I tillegg fjernet de halvgloben, og la heller til noen amerikansk-inspirerte tjukke striper over bakskjermene, samt gav den en ny front. Under hele P1s tidsperiode fra 1952-1962 kom bilene som to-dørs sedan, to-dørs stasjonsvogn og varebil.

Amerikanskinspirert

Tyskerne ville etter hvert ha også en større Ford på markedet, og Ford Taunus P2, med modellene 17M ble introdusert i 1957. P2s førstegenerasjon som varte til 1960 hadde kun 17M-modellen. Denne var en forlenget, men smalere versjon av den engelske Consul Mk2, men hadde en annen stil. 17M ble i større grad basert på amerikanske Forder fra midten av 50-tallet, noe som vistes veldig godt på bakgrunn av halefinnene de fikk. Disse var ikke i nærheten av samme størrelse som de amerikanske, men i europeisk målestandard så skilte de seg veldig ut. Noe som også var spesielt for det tyske markedet var muligheten til å kjøpe fire-dørsutgaver. Dette slo svært godt an, noe flere bilprodusenter la merke til, deriblant Opel som gav deres Rekord 4-dørsvarianter som følge av dette i 1959. På denne tiden hadde også Ford i Tyskland oppfattet at det var toppmonterte ventiler som var tingen, så de ordnet det på sin 1,7 liters store motor, som gav den 60 hestekrefter og en toppfart på 128 km/t. I tillegg ble den utstyrt med en tre-trinns manuell girkasse, som fungerte veldig jevnt på de tyske veiene. Bilen ble ofte kalt både «Barokk-Taunusen» på grunn av designet sitt, men kanskje bedre kjent her til lands som «Det flyvende teppet». Dette var på bakgrunn av skapernes forsøk i å lage en bil med ganske like kjøreegenskaper som de amerikanske bilene den var inspirert av. Med andre ord, laget for lange, rette strekker, og ikke de mer kronglete vegene man finner på dette kontinentet. Denne ble det produsert 239.789 eksemplarer av, hvorav 45.468 var stasjonsvogner.

Bilen ble lansert sommeren 1957 på en restaurant i Køln, av artisten Gitta Lind. Hun hadde selv komponert sangen: «Fahren auch Sie den neuen Taunus 17M» (You too [should] drive the new Taunus 17M).

Bilen ble alt i alt tatt ganske godt imot, men det var ikke før neste generasjon at Ford M virkelig skulle åpne bilverdenens øyne.

Taunus Badewanne

I 1960 ble P3-modellene iverksatt, og også her var 17M den eneste modellen som ble lansert. Den hadde dog fått et helt nytt og moderne karosseri, og spesielt fronten skal bli vanskelig å motsi at er inspirert fra den amerikanske Ford Thunderbird. Bilkritikere valgte å gi bilen navnet «Taunus Badewanne», eller «Badekar-Taunusen» som det blir på norsk. På denne tiden var det populært både blant produsenter og kjøpere å ha en bil hvor du enkelt kunne se alle fire hjørnene på bilen. Badekar-Taunusen gikk i stedet for et mer strømlinjeformet design, noe som også var en risikabel avgjørelse, da tyskerne fortsatt så på slike design som smale. Mye av grunnen til denne fordommen var nok på grunn av VWs boble, som både hadde vært, og fortsatt var svært populær i landet. P3-modellen overrasket dog med god plass, og selv med like mange hestekrefter som sin forgjenger, ytet bilen bedre på grunn av sin nye aerodynamikk og det lettere karosseriet. Denne fikk tre forskjellige motorer å velge i, i form av en 1,5 liter med 55 hestekrefter, en 1,7 liter med 60-65 hestekrefter, og en 1,8 liter med 70-75 hestekrefter. Over halvparten av bilene som ble produsert var av 1,5 liter-modellen. Bilen ble produsert i fire år, altså frem til 1964, og ble umiddelbart en stor suksess for den tyske Ford-avdelingen. De produserte 669.731 biler, noe som doblet gjennomsnittsproduksjonen per år i forhold til forgjengeren. Bilen kunnes fås i to- og firedørs sedan og stasjonsvogn, i tillegg til en litt mer spesiell tre-dørs stasjonsvogn som fikk tilnavnet «Turnier».

Framhjulstrekker

Nå var det virkelige omveltninger rundt M-serien, og også den mindre og utdaterte 12M-utgaven skulle i 1962 endelig motta litt kjærlighet. I naturlig kronologisk rekkefølge fikk denne bilen tilnavnet P4, og kom med et splitter nytt karosseri som var basert på Fords Cardinal-prosjekt. Dette prosjektet var egentlig for at Ford i Amerika skulle kunne ha en hjemmesnekret bil for å konkurrere med VW boble, men da planene ble lagt på is i 1960 ble en promo-bil sendt over til våre tyske venner. Dette førte til at 12M fikk en V4-motor, der man kunne velge mellom 1,2 liter med 40 hestekrefter, eller en 1,5 liter med 50-65 hestekrefter. Det kanskje mest oppsiktsvekkende var at denne kom som forhjulsdrevet, noe Ford aldri før hadde laget. Også i Tyskland var dette utenom det vanlige, da de fleste bilprodusentene ikke ville ta seg det tekniske bryet med å lage noe forhjulsdrevet. På bakgrunn av at bilen originalt skulle være en amerikansk bil, var den naturligvis noe større enn det man var vant til i Europa og Tyskland. VW hadde nesten monopol på små sedaner på denne tiden, så at en større og mer moderne 12M kom på markedet ble svært godt mottatt. Det var dog problemer med tenningen, og det ble antatt at det var den hurtige produksjonen fra amerikansk til europeisk snitt som var grunnen til dette. Rundt 150.000 eksemplarer ble produsert hvert år i bilens 4 års lange levetid, men tallene lyver nok litt, da mange kjøpte denne i stedet for VWs boble på grunn av at VW ikke klarte å levere nok biler. I 1963 ble også Fords produksjonsanlegg i Genk for første gang tildelt en volumbil i form av 12M. På slutten av produksjonen av P4 så ble nesten alle disse modellene laget i på den Belgiske fabrikken, som senere har vært stedet hvor både Sierra og Mondeo har blitt produsert. Bilen kom i to- og firedørs sedan og stasjonsvogn, og også her kom en tre-dørs stasjonsvogn. Denne fikk dog ikke tilnavnet «turnier» slik som sin større utgave 17M. I tillegg kom en to-dørs coupe-utgave. Coupeen var mer eller mindre like stor som Sedan-utgaven, men gav en del mindre plass for hodet i baksetet. Tredjegenerasjon 12M stoppet produksjonen holdt mål i fire år, før den ble avsluttet i 1966.

Opp i ytelse

Vi dreier fokus tilbake til den større Taunus-modellen, som i likhet med sin lillebror skulle få sin tredje generasjon. Disse ble produsert i årene 1964-1967, og i tillegg til modellen 17M kom også 20M. Forandringen rent estetisk var tonet ned i forhold til hvor mye M-modellene tidligere hadde gjort i sine generasjonsskifter. Bilen ble litt mer firkantet i designet, men man kan lett se at andre- og tredjegenerasjon 17M var produsert av samme firma. De største endringene kom heller under panseret, der 17M til sammenligning med 12M fikk en V4-motor på 1,5 liter, 60 hestekrefter, og en toppfart på 140 km/t, eller en 1,7 liter med 65-70 hestekrefter, og en toppfart på 145-150 km/t. Alternativet var den splitter nye modellen 20M. Utvendig var den mer eller mindre den samme bilen, men ble utstyrt med en V6-motor på enten 1,8 liter eller to forskjellige 2,0 litere, en lav og en høykomprimert. Dette gav 85 eller 90 hestekrefter, og en toppfart på 158 eller 161, alt ettersom hvilken motor du måtte ønske. Det lite revolusjonerende designet, bevaringen av firkantede lykter og lite utfordrende design gjorde at denne Taunusen ikke fikk et klengenavn av motorskribentene. Som nybil i 1964 var den tilgjengelig som to- og firedørs sedan og stasjonsvogn. Sent i 1964 kom også Turnier-modellen, og året etter kom også en Coupe-versjon. Denne fortsatte de strålende salgstallene fra sin forløper, og i løpet av bilens tre korte produksjonsår ble det laget 710.059 eksemplarer.

Den siste småbilen i M-serien

I 1966 kom nok en versjon av småbilen i M-serien under kategorien P6. 12M var naturligvis modellnavnet, men i tillegg gjorde 15M sin retur. Bilen fikk nok en gang et nytt skall, og selv om akselavstanden var den samme som på forgjengeren, var bilen både bredere og lengre. Som tidligere var det mer effekt i 15M-utgaven, med valget mellom 1,5 liter og 1,7 liter, opp mot 12M som kom med 1,2 og 1,3 liters store motorer. Denne gangen var det dog forskjell på designet på de to bilene. 15M hadde fått rektangulære frontlykter, i motsetning til 12M som fortsatte med runde. I tillegg var det også forskjell på grillen mellom de to bilene. Allerede i 1967 fikk bilen sitt første facelift, og for å markere dette fjernet nå Ford Taunus-navnet, og kalte bilene kun Ford 12M og Ford 15M. Utenfor Tysklands grenser ble bilen greit mottatt, spesielt med tanke på at biler som Peugeot 204 og Morris 1100 hadde gjort forhjulstrekkere stuerene. Tyskerne var enda skeptiske. 668.187 eksemplarer ble produsert. Derav var omtrent 285.000 av disse 15M-modeller. De samme utgavene av bilen som forrige generasjon ble produsert, men Turnier-navnet på tre-dørs stasjonsvognen var nå standardnavn på alle modellene med det snittet. Bilen stoppet produksjonen i 1970, og var den siste småbilen som gikk under M-navnet. Disse ble erstattet av Taunus TC og Cortina.

Nest sist og sist

Tilbake til de større bilene, 17M og 20M. De fikk sin fjerde generasjon biler fra 1967-1968. Nok en gang med nytt design, ble både lengre og bredere, mens understell og motorer var de samme som i P5. Heller ikke denne gangen var det noen form for revolusjonerende grep som ble tatt i designområdet. 20M fikk et falskt luftinntak på panseret, og en kraftigere utgave i form av en 2,3 liters-motor på 108 hestekrefter.

Også en spesialutgave ble laget i form av Ford 20M OSI. Et samarbeidsprosjekt med ford og det italienske designstudioet Ghia.

Noen tenkte seg at denne bilen, produsert i 1967-1968 skulle være en slags europeisk Mustang. Det var noe utenom det vanlige. Basert på Taunus, med et sportslig Italiensk design. Ford ville da sende komponenter til Torino, og motta ferdige biler derifra. Bilen ble kun laget i coupe, men også ett eksemplar ble laget som kabriolet. Bilen kom med en V6 motor på 2,3 liter. Et godt design var dog ikke nok for å redde bilen, og etter knappe 2200 eksemplarer med en god del feil på kvalitetskontrollen, ble også denne ideen skrotet.
På grunn av synkende salgstall tok det bare et år mellom fjerde og femtegenerasjon i 1968. I likhet med P6 ble Taunus navnet også fjernet på P7 dette året, og for å vise at det var en ny generasjon fikk den tilnavnet P7-2. I 1969 introduserte tyskerne en ny toppmodell i form av 26M, med større motor, 2,6 liter, større bremser, doble frontlykter, automatgiring og servostyring. Til tross for dette døde M-serien ut i 1971. Mye av grunnlaget for dette var at bilen ikke klarte å følge utviklingen det tyske markedet hadde, og Ford Europa så på tallene at Escort og Cortina dominerte sine lokale salg. Å gjøre det samme i Tyskland da man konkurrerte mot Opel og Volkswagen var heller vanskelig, Derfor ble en avgjørelse tatt om at Ford i England og Tyskland måtte samarbeide i større grad, og Ford M ble i 1971 historie til fordel for Ford Consul / Granada. Taunus-navnet levde dog videre frem til høsten 1982, men nå i svært stor grad basert på den engelske Cortina Mk3 utgaven.

 

Sør-afrikansk Ford

Ford er et verdensomspennende konsern, og i 1966 bygde de en fabrikk i Sør-Afrika som produserte blant annet 17M og 20M. Disse hadde naturlignok høyreratt, da det var vanlig i landet på den tiden, og disse brukte innslag av både amerikanske og engelske komponenter. Motorene ble levert fra England og var de samme som ble brukt i Capri og Zodiac/Granada. 20M ble levert med V6 og bilene hadde enten betegnelsen 20m2500s eller 20m3000s. Finnes det slike i Norge spør du? Selvfølgelig gjør det det. Kan du tippe en gang hvem som har den? Om svaret ditt er Arvid Indrehus, så har du tippet helt korrekt. I hans fantastiske samling står det en 4-dørs 20m3000s XL, noe som naturlig nok er Norges eneste utgave.