Frank Williams: - Jeg har ingen å skylde på, ulykken var ene og alene min feil

Når det gjelder legender innen team-sjefer i Formel 1 historien, er det egentlig ingen som toucher trekløveret Enzo Ferrari, Colin Chapman og Frank Williams. De to første gikk bort på åttitallet, og nå er også den legendariske Frank Williams borte.

For en som var fanatisk interessert i Formel 1 på 80 og 90-tallet var selvsagt Frank Williams et simpelthen magisk navn. Hans team – Williams – var sammen med McLaren det beste teamet totalt sett på åttitallet, og det suverent beste totalt sett på nittitallet. Fra 1980 til 1997 vant Williams ni konstruktørmesterskap, og deres førere vant VM syv ganger i denne perioden. Derfor ble jeg særdeles gledelig overrasket da jeg fikk et intervju med Sir Frank i 2011 grunnet en T-skjorte jeg hadde på meg.

Men før vi kommer så langt noen basic facts. Frank grunnla sitt team Frank Williams Racing Cars i 1966, og han dukket opp i Formel 1 i 1969 med en innkjøpt Brabham som føreren Piers Courage fikk kjøre. Frank var ingen velstående mann, og hans første år i motorsportens kongeklasse var preget av mikroskopiske budsjett.

I 1970 hadde han et kortvarig samarbeid med legendariske Alejandro De Tomaso, men da Piers Courage mistet livet i bilen i Nederland GP det året opphørte samarbeidet. I 1971 brukte Williams et March-chassis, og i 1972 kjørte man Politoys FX3 bilen, men med mikroskopiske budsjetter uteble alt av resultater. I 1976 hadde Frank et samarbeid med Walter Wolf som var på vei inn i sporten med canadiske oljepenger. De to skilte lag før 1977-sesongen da Wolf stilte med sitt eget team, og som sjokkerte verden med å vinne sitt første Formel 1 løp. Samtidig fikk Williams ansatt en særdeles dyktig og frittalende ingeniør kalt Patrick Head som fikk ansvaret med å tegne og bygge bilene, og i Spania GP 1977 stilte det vi kjenner som Williams-teamet til start for første gang med en innkjøpt March for Patrick Neve, før man i 1978 kunne varte opp med Heads første egendesignete Williams Formel 1 bil for australske Alan Jones.

Jeg har som nevnt en stor forkjærlighet for denne tidsperioden i Formel 1, særlig Wolf-teamet, og da jeg vandret rundt på Geneve-utstillingen i 2011, hadde jeg på meg en Wolf F1 T-skjorte. Idet jeg tok bilder av en bil, kommenterte en mann skjorten min: «Hey, cool shirt!» Jeg sa takk, før han fortsatte: «My boss used to work for him». Da lyste mine antenner opp. Hvem da spurte jeg. «Frank Williams». Jeg spratt opp, vi pratet videre og da han skjønte hvor interessert jeg var i Formel 1, fikk jeg tilbud om et intervju.

Det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Nå hadde jeg møtt Frank Williams før, blid og opplagt da Williams var on top of the world på starten av nittitallet, men jeg hadde aldri fått tid til et helt intervju. Jeg bestemte meg for å gå inn på ulike høydepunkt av historien, og det første som dukker opp i så måte er rivaliseringen mellom teamets to førere Alan Jones og Carlos Reutemann i 1980 og 1981. Williams hadde dominert andre halvdel av 1979-sesongen, hvor Clay Regazzoni først vant England GP, før Jones dunket til med fire seire. Men Regazzoni ble vraket til 1980, og inn kom Reutemann. Argentineren gikk overhodet ikke overens med Jones, og det ble to turbulente år. Jones vant VM i 1980, før Reutemann lå an til å vinne i 1981. Men så skjedde det merkelige ting i det aller siste løpet i Las Vegas. Fra Pole Position leverte Reutemann et aldeles forferdelig løp hvor det virket som han bare cruiset rundt. Dermed tok Piquet tittelen. Hva skjedde egentlig med Carlos den dagen?

- Det er et godt spørsmål, for det lurer vi også på. Det var ingenting galt med bilen i hvert fall. Sannheten er vel at Carlos var emosjonelt veldig svak. Han hadde en skjør psyke, og presset ble for mye for ham, fortalte Frank meg.

Nakken min var brukket, og jeg har siden tilbrakt livet i rullestol. Men som sagt, det hele var et uungåelig resultat av å kjøre som en hooligan.

I 1982 tok Williams et nytt VM-gull med Keke Rosberg, men så ble alt snudd på hodet en vårdag i 1986. Frank Williams hadde krasjet i en leiebil på vanlig vei. Med alvorlige følger, som resulterte i at han resten av livet satt i rullestol. Ulykken gjorde ham lam fra livet og ned, og med så vidt litt bevegelse i armene, ble han avhengig av hjelpepersonell 24 timer i døgnet. Men hva skjedde egentlig den dagen?

- Jeg var på vei til flyplassen etter at vi hadde drevet med testkjøring nede på Paul Ricard-banen i Frankrike. Jeg kjørte en leid Ford Sierra, med en journalist i passasjersetet. I årevis hadde jeg kjørt altfor fort på vanlig vei, og egoet mitt gjorde det enda verre. Vi dro av veien og landet på taket. Passasjeren var uskadet, mens jeg ble fraktet til et sykehus. Nakken min var brukket, og jeg har siden tilbrakt livet i rullestol. Men som sagt, det hele var et uungåelig resultat av å kjøre som en hooligan.

Mange sliter sterkt med den voldsomme overgangen fra å være funksjonsfrisk til å måtte leve i rullestol, og det var selvsagt ingen lett oppgave, men ifølge Frank gikk det hele mye bedre enn forventet:

- Det var en fascinerende jobb, og krevde at jeg var fullt involvert. Det høres kanskje litt overdrevent macho ut, men sannheten er at jeg klarte overgangen overraskende bra. For teamet sin del var jeg fraværende i 2-3 uker, og kom tilbake til England GP den sommeren.

Det var en sommer hvor Williams dominerte, som de også gjorde året etter med sine to stjerneførere Nigel Mansell og Nelson Piquet. De to var ekstremt raske, men også kjent for å mislike hverandre intenst, og med en mer tilbaketrukket Frank som teamsjef, ble det ekstra gnisninger:

- De var to særdeles hurtige førere. Nigel var mer målrettet og bestemt, mens Nelson var mer rutinert. De gjorde livene vanskelig for hverandre, og jobbet overhodet ikke sammen for vår felles sak. Men det betydde også at de fyrte opp under hverandre, og således ga de verden en del fantastiske oppvisninger.

Resultatet ble en VM-tittel for Nelson Piquet i 1987, og i 1992 fikk Nigel Mansell æren av å bli verdensmester for Williams. Man skulle kanskje tro at Mansell som alltid ga alt ute på banen var Frank sin all-time favoritt, men Frank hadde bedre minner om den australske hardhausen Alan Jones:

- Nei, jeg kan ikke si Nigel. Mannen jeg har de beste minnene fra er Alan Jones som ble verdensmester for oss i 1980. Han var virkelig en manns mann. Han var fantastisk selskap, og svært positiv. En aldeles fabelaktig fyr. Jeg ble svært overrasket da han la opp etter 1981-sesongen, det var altfor tidlig. Men han hadde hjemlengsel, og flyttet tilbake til Australia. Dessverre.

I 1993 fikk Williams Alain Prost som tok en ny tittel for Williams i en overlegen bil, og året etter fikk man endelig Ayrton Senna som Frank hadde ønsket seg i årevis. Det endte dessverre i en fryktelig tragedie, før man hadde fått skikkelig orden på bilen, men Frank var ikke i tvil om at brasilianeren var den beste føreren han så i sin tid som teamsjef i Formel 1:

- Den beste føreren gjennom alle tider må være Ayrton Senna. Han var den raskeste og mest komplette fører jeg noensinne har sett. Jeg vil også trekke fram Jochen Rindt, som var utrolig rask. Men han døde jo dessverre altfor tidlig. Sennas død i San Marino GP i 1994 var et forferdelig tap. Jeg tror alle som var der den dagen følte dette tapet. Senna var en fantastisk fører, utrolig intelligent, og med et intellekt og en sjarm uten like. Hadde han ikke dødd, er jeg sikker på at han kunne blitt en politisk leder i Brasil.

Etter Sennas død gjorde Damon Hill en solid jobb med å samle teamet i tiden etterpå, og han tok en meget populær VM-tittel i 1996 for Williams, som ble fulgt opp av en ny VM-tittel i 1997 for Jaques Villeneuve. De to førerne etterlot seg imidlertid litt ulike inntrykk:

- Damon var særdeles rolig og samlende. Han ledet teamet videre med sin positive tankegang. Han fikk jobben gjort hver gang. Jaques på sin side var en svært talentfull fører, og jobbet hardt. Men jeg må innrømme at vi ikke gikk spesielt godt overens. Hans personlighet klikket rett og slett aldri med min.

På tidlig 2000-tall var Williams fortsatt et toppteam, med BMW-motorer og Juan Pablo Montoya bak rattet, men det ble aldri noe VM-gull, som endte med at BMW til slutt gikk sine egne veier:

- Man må være to for å danse tango som vi sier her i England. BMW er et fantastisk selskap, og et fantastisk merke. Men alle har sin jobb å gjøre, og det ble et skuffende resultat. Dermed bestemte BMW seg for å prøve å gjøre hele jobben på egenhånd. Montoya var for øvrig en fantastisk sjåfør, med de største baller du kan tenke deg. Han var utrolig rask, men vanskelig å håndtere. Så han følte han kunne gjøre det bedre andre steder, og forlot Williams.

Da jeg pratet med Frank hadde ikke Williams vunnet noe Formel 1 løp siden Montoyas seier i Brasil GP 2004, men han var som vanlig optimist med tanke på neste års sesong (2012):

- Jeg må være ærlig og si at vi rett og slett ikke har gjort en god nok jobb siden 2004. Vi må bare prøve å ta oss sammen, og få gjort jobben på skikkelig vis. Til neste år får vi Renault som motorpartnere igjen, det ser vi frem til. De har alltid vært gode og rettferdige partnere for oss.

Dette resulterte i en sensasjonell seier for Williams i Spania GP med Pastor Maldonado bak rattet, som ble teamets aller siste seier i Formel 1. Totalt ble det 114 seire i Formel 1, og Williams er ett av bare fire team som har vunnet over 100 seire i sporten. Den viktigste mannen foruten Frank selv, er utvilsomt Patrick Head, og Frank hadde sine tanker om hvordan de to klarte å samarbeide så bra:

- Vi delte selskapet i to, og han fikk eneansvar for den tekniske siden. Dermed ble vårt forhold tydelig markert fra første dag, og vi trenger ikke legge oss opp i hva den andre gjør. Vi har stor respekt for hverandre.

Det uungåelige siste spørsmålet måtte bli om hva en mann som Frank Williams angret mest på i løpet av sine over 40 år i Formel 1:

- Min måte å kjøre bil på. Det måtte gå galt til slutt. Det kostet meg dyrt, både for meg selv og for teamet med tanke på tapte sponsorpenger. Jeg har ingen å skylde på, ulykken var ene og alene min feil.

Sterke ord fra en sterk mann, som vi neppe noen gang vil få oppleve maken til. For den som vil få et bedre innblikk i mannen, anbefales dokumentaren «Williams» fra 2017 på det sterkeste.  

Hvil i fred Sir Francis Owen Garbett Williams. Du vil for alltid være en legende.