From the abyss

(Denne reportasjen ble først publisert i AMCAR Magazine #8 – 2019)

Det er reportasjer som denne man bare kan drømme om. En typisk norsk maidag (les regntung) ved et av landets mest kjente naturområder. Trollstigen som blir omkranset av skyer som dekker til fjelltoppene rundt deg. Som når som helst kan pøse ut iskaldt regn i et frysende vær som fra før ikke har nådd tosifret på gradestokken. Men det gjør ikke noe. For dagens motiv varmer mer enn nok. Ken Ove Dyrhaugs 1970 Plymouth Barracuda gjør, til tross for sin regngråe farge, dagen mer enn varm nok for enhver som har et snev av bilinteresse.

Første store prosjekt

En halvtime med ferge og en halvtime med bil unna Molde ligger Vågstranda, hvor dagens mann er født og oppvokst. Ken Ove Dyrhaug er 30 år gammel og jobber som driftsteknikker hos Salmar. I løpet av sine tre tiår har han eid denne Barracudaen i cirka et og et halvt av dem, og når den nå har kommet på veien viser det seg at det er en utrolig dyktig kar vi nå skal snakke om. Han har gått i sin fars fotspor når det kommer til bilinteresse. Amcar-mann avler Amcar-mann. 1973 Plymouth Duster ble hans første bil. Solgt til fordel for en 1967 Dart. Solgt til fordel for en 1970 Challenger. Solgt til fordel for denne Barracudaen. Fire biler før han i det hele tatt hadde mulighet til å ta førerkortet. Til tross for at flere av bilene falt i god smak hos Ken Ove, så var det Barracuda som var det han alltid ønsket seg. Det var den som var på toppen av muskelbil-næringskjeden.  

Skakkjørt

Akkurat denne bilen hadde Ken Oves far hatt i kikkerten over lengre tid. Han hadde mast flere ganger om å få kjøpe bilen som sto og støvet ned i en garasje i Kristiansund, men eier var i flere år lite villig til å selge. Plutselig en dag kom det for en gangs skyld et innkommende anrop fra Barracuda-eieren. Endelig var den til salgs. Ken Ove solgte Challengeren sin samme uke, og dro kjapt for å hente sitt nye prosjekt.

- Den har hatt flere motorbytter gjennom historien, og har vært lakkert om minst like mange ganger. Det var en helt standard Barracuda med alt for mye rust, ler Ken Ove. 

Til tross for det, endelig kunne han fastslå at han var eier av en Barracuda. Det tok dermed over ti år med restaurering før bilen igjen var å se på norske veier. Høsten i fjor fikk den seg nemlig en runde på prøveskilt. Men på de snart elleve årene som har gått siden desember 2008, er det selvfølgelig en helt vill oppussing som har skjedd. 

Hvor skal man begynne?

Det sier seg selv at etter et tiår med oppussing og customisering så er det masse som er gjort, men vi skal prøve å geleide deg gjennom alt. Først og fremst er alt fra torpedoveggen og bakover nytt. Karosserimessig er både kanaler og nedre del av fronten senket fire centimeter. Det er bygget inn en liten vinge bak på bagasjelokket, og den har fått seg en custom nedre bakplate, samt større tunnel, og hullene etter markeringslysene er fjernet. Hjulhusene er breddet, og både innerskjermer og torpedovegg er glattet. Alle skjermkanter er lagt inn, og den har fått seg et US Car Tools Chassis stiffening kit. I tillegg er dørken ombygd slik at stolene er fem centimeter lavere. Forstillingen er RMS AlterKtion Street/Handling med QA1 coilovers og to tommers dropped Wilwood spindler. Bakstillingen er RMS Street Lynx med 4-link, og også her er det brukt QA1 coilovers. Bakakselen er en ni tommer Moser med en Wavetrac diff på 3.75 utveksling og HD hylse. Bilen står på Nitto Invo dekk med størrelsene 345/25-20 bak og 275/30-19 foran. Inni dem står det Rushforth Rated-X felger på 12 x 20 tommer bak og 9 x 19 tommer foran.
- Det er ikke alle som likte felgvalget, men jeg synes at det ble ganske fint. Mange synes de var for store og ville ha de ned på 15 tommer. Men det blir litt vanskelig med 14 tommers store skrivebremser, ler Ken Ove, og legger til: Det var ikke bare enkelt med disse felgene. På det første settet jeg kjøpte var noen av felgene skeive, og til tross for mye frem og tilbake så måtte jeg betale for nye felger. Da de ankom var også de skeive. Jeg var ikke særlig fornøyd med det, så til tross for at de som sitter på nå passer bilen fint, så snuser jeg allerede på nye felger, og definitivt av et annet merke. 
Når vi først var inne på bremsene så kan vi avsløre at disse er fra Wilwood. Foran er det 14 tommers SL6, og SL4R 12.90 tommer har tatt plass bak. 

Belly of the beast

Under panseret finner man en 5,7 liters Hemi-motor med portet/polerte 6.1 topper, Innsug, throttle body, og .570 " kamaksel. Bunnpannen er i aluminium fra Charlies Oil Pans, og i tillegg er det coiler fra MSD. Hva gjelder eksos kan vi nevne TTI Headers 1 7/8 tommer og 3 tommers custom Magnaflow, samt 3 tommers QTP cutouts. 
- Hehe, det rører på seg. Og bilen har også blitt veldig god å kjøre. Til tross for det er jeg allerede inne på tanken om et kompressor kit, men vi får se. Fire pakker med Dynamat inne i bilen hjelper også veldig for å få fjernet alt av gnikking og annet leven i bilen når jeg kjører, forteller Ken Ove.
Apropos inne i bilen. Den har fått sportsstoler fra en BMW E46 cab foran, og baksetene og hattehyllen er hentet fra en 2005 Pontiac GTO. MCI Stiletto har levert midtkonsollen. Speedhut har levert instrumentene, og ellers er det verdt å nevne B&M Magnus grip street bandit shifter, Ididit tilt rattstamme, Flamin River ratt og Billett Automotive brytere. Interiøret er for øvrig gjort custom fra Sybo, hvor alt er sydd i skinn og alkantara. Musikk må man også ha, og for å understreke dette er det satt inn en Pioneer AVH-X5800DAB-spiller og høytalere fra JL Audio. Nærmere bestemt tre sett med ZR650-csi, to 10W6v2 subwoofere og XD1000/1v2 og XD600/6v2 forsterkere.

Øvrig og diverse

Ellers kan vi kjapt gå gjennom noen smådetaljer. Hengsler for panser, bagasjelokk og bagasjeromslåsen er fra TBH, tanklokk fra Ridetech, pedaler fra Lokar, sun specs «Foose» sidespeil, Vintage air AC kit, Nu-Relics elektriske vindusheiser, Electric-Life bagasjeromsåpner og dørlåsmoduler, Vaporworx bensintank, Inland Empire driveline Alu mellomaksel, American Autowire ledningsnett, Hotwire Auto motorledningsnett, One Piece grill, JW Speaker LED fronlykter, Digi-tails LED baklykter, 26 tommers aluminiums radiator med to Spal-vifter. Ooooog pust. Jobben bak denne bilen er helt vanvittig, og her har vi også valgt å utelate flere detaljer i henhold til lengde på teksten.
- Bilen ble som nevnt prøvekjørt for første gang i fjor høst, og jobben med å få den hundre prosent godkjent startet i vår. Modifikasjonene på bilen var for øvrig helt greie å gjøre, men en av utfordringene var lakken. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville ha den i en gråfarge. Ikke lenge etter så jeg en flott 62 bubble-top i lignende gråfarge på bilder fra Sema. Jeg hadde ikke noe å tape, og spurte om hvilken farge det var. Svaret jeg fikk var en farge med navnet Magnesium Silver fra Honda. Det er også fargen jeg landet på. Den første lakkjobben den fikk var svært slurvete, så den måtte lakkeres en gang til. Heldigvis ble det nokså bra til slutt, puster Ken Ove lettet ut.

For det meste lokalt

Det sosiale er det Ken Ove trekker frem som det viktigste med bilhobbyen, men innrømmer at både prosjekter og familie gjør at det kanskje har avtatt litt. 
- I området her er det jo mange fine biler, men det går litt fra år til år om hvor sosiale vi får til å være. Samtidig har jo denne nettopp blitt ferdig, så jeg har holdt meg ganske rolig i lokalområdene selv for å få på plass babyfeilene før det blir lengre turer. Den har kanskje vært på to treff så langt. Også ble jeg invitert på Elmia i Sverige da, og det er jo utrolig gøy, forteller Ken Ove, og legger til at tilbakemeldingene har vært overveldende, både i nærmiljøet og på turen i Sverige. 
Noe av inspirasjonen til denne bilen har Ken Ove tatt fra Troy Trepanier, og hans byggverk. Blant annet er den lille spoileren bak og de senkede kanalene veldig inspirert av den amerikanske bilbyggeren.
- Når vi først er inne på det sosiale så må jeg jo takke et par hjelpere og støttende sjeler her ute, deriblant har «fadern» vært med i utallige timer på dette prosjektet. Nils Eirik Wenaas/New’s Garage, Ove Berild hos Berild Engineering er også to navn som må trekkes frem, samt alle andre som har bidratt med både smått og stort må jeg virkelig få takke for all hjelp, forteller Ken Ove.
Etter å ha vært skjelven på kamerahånden i en stund nå, uvisst om det er på grunn av kulden eller den helt ville bilen i linsa (mest trolig en blanding), takker vi Ken Ove for å få lov til å beundre dette vidunderet. En bil som er gjort så mye med, men som har blitt helt riktig. En bil som i original stand har et stempel som en av de tøffeste muskelbilene noensinne, og som her har blitt modifisert til å bli 49 år nyere, og minst like tøff. Man får frysninger av mindre. Sjømat har aldri vært mer fristende enn i dag.