Intet sted blomstrer grasrot-delen av bilhobbyen som i England, og det årlige Classic Car Show i Birmingham er et strålende eksempel på akkurat det.
Engelskmennene er råe på bilhobby. De har verdens kanskje to flotteste arrangement uansett kategori: Festival of Speed og Revival, begge på Goodwood, og i tillegg har de flere prestisjetunge Concours-event, mengder med motorsport-events (det kryr av racerbaner og ulike løpsserier på øya), samt en enorm mengde bilentusiaster. Det gjør at man også har flere spesialister innenfor ulike fagfelt når det kommer til reparasjoner, service, overhalinger etc enn noe annet land. Men framfor alt er engelskmennene flinke til den hverdagslige delen av bilhobbyen. Som betyr at selv de med de enkleste personbil-modeller finner likesinnede, hvorpå man lager en klubb, også har man en sosial greie med alt fra felles turer og treff til deling av kunnskap om fiksing av bil.
Dette ser man tydelig når man turen til messeområdet NEC like utenfor flyplassen i Birmingham (messen er så nær at man ikke trenger taxi), som i årtier har holdt Classic Motor Show i november hvert år. Her får man se rundt 3000 klassiske biler av ulikt slag, og med mer enn 300 merkeklubber rundt om blir det mye variert. Så å si alle klubbene er også fullt tilgjengelige for den gjennomsnittlige bemidlete bilentusiast. Her er det lite fokus på penger og status, og mye hettegenser og caps. Med andre ord helt vanlige lønnsmottagere, akkurat som på OMS.
Det er nesten utrolig hvordan enkelte bilmodeller får sin egen merkeklubb. Hvem skulle trodd at man kan melde seg inn i Ford Probe klubben? Men det jo herlig, for alle biler fortjener sin klubb. De aller mest populære merkene har et utall klubber. MG var representert på messen med 6 ulike hovedklubber for alle MG-modeller, men i tillegg var det egne klubber for MG ZR/ZS/ZT, MG FWD, MG SV og MG MGF. Totalt sett 10 ulike MG-klubber!
Det fins med andre ord en klubb for nesten hva det skulle være, og de britiske klubbene er også flinke til å arrangere sosiale tilstelninger, godt hjulpet av at øya ikke er så stor distansemessig og at det fins fine steder å møtes hvor det skulle være, inkludert et uendelig antall racerbaner hvis man ønsker litt trackday kjøring i tillegg. Dessuten har man et rikt antall innstegs-klassikere som ikke koster all verden, slik at de som rekrutteres til hobbyen kan finne seg en gøyal bil de også. Og ikke minst har England som nevnt mer ekspertise på klassisk bil enn noe annet land, i form av et utall verksteder og bedrifter som reparerer og ordner deler til hva det skulle være.
Det er med andre ord fint å være bilentusiast i England, selv om man tydelig ser at den engang så stolte nasjonen ikke lenger er hva den var. Flyplassen i Birmingham ser mer ut som noe fra en tidligere koloni sør for Ekvator, og er nedslitt og skitten, og i tillegg er det iskaldt over alt inne på flyplassen siden man av økonomiske hensyn må spare på strømmen. Men slikt glemmer man når man har inntatt en herlig britisk frokost på hotellet (det kryr av hoteller helt inntil messen, så du trenger heller ikke her noen taxi) og kan spasere rundt magiske godbiter på messen som nok er den mest folkelige av dem alle. Som Manowar sa det: Hail to England!
