John Z. DeLorean: Visjonær idealist eller kynisk bedrager? (Del 3)

Katastrofal finish

20. april 1981 døde IRA-medlemmet Bobby Sands etter en 65 dager lang sultestreik. Resultatet ble en voldsom bølge av bomber, skyteepisoder og sivile opptøyer i Nord-Irland. DeLorean-fabrikken ble stengt og låst, men et par bensinbomber ble kastet over den ene porten hvor det sto to midlertidige trehytter. De brant fort opp, men intet mer ble ødelagt. For DeLorean var dette derimot en gyllen mulighet. Trehyttene inneholdt ikke mye verdifullt, mest papirer, som personelldata og lignende. John melket det for alt det var verdt: ‘’Vi mistet 60 prosent av våre kontorer, og alle viktige papirer. Det tilsvarer et tap på to til tre ukers produksjon’’. Det virket. Innen en uke fikk DeLorean nye 7 millioner pund fra regjeringen.

Samtidig nådde de første 400 bilene amerikansk jord i Long Beach, California, hvor Dick Brown ventet på dem. Der skulle han og hans folk gi bilene en liten oppfriskning med en kvalitetssjekk, og sørge for å gi det rustfrie stålet en best mulig finish. Men intet hadde forberedt Brown på hvordan bilene så ut…

Dritt. Det var akkurat det de var.

 

‘’Dritt. Det var akkurat det de var. Det så ut som noen hadde kastet en håndgranat i forsetet og baksetet, og så latt dem eksplodere. Alt var kaos. Du kunne ikke kjøre i dem. Alle komponentene var bare trykket på plass. De var ikke integrert, eller skrudd fast. De var bare trykket på plass. Dørene virket ikke. Intet elektrisk virket. Vi måtte redesigne og gjøre om på mange deler, for å få det hele sammen’’.

Kostnaden ble enorm. I juni 1981 brukte Brown og hans team 700.000 dollar, 2178 dollar per bil. På tre måneder ble 2,5 millioner dollar brukt på kvalitetskontroll, som ikke skulle ha vært nødvendig i det hele tatt. Men det virket, og snart kjørte de første amerikanske kundene rundt i bilen. Den sommeren var etterspørselen etter bilen stor, og fabrikken i Belfast med sine 1600 ansatte fikk ut 175 biler i uken.

John feiret suksessen med å kjøpe seg et større hus, en 35-roms mansion til 3,5 millioner dollar. Pengene ble betalt fra et offshore selskap kalt TK International. Bill Haddad som da jobbet som PR-mann for DeLorean oppdaget senere at rundt 9 millioner dollar som gikk til GPD (det mystiske firmaet som Colin Chapman fra Lotus og DeLorean eide sammen, se mer i del 2) ble overført til TK International.  

Samtidig drev John med en plan som ville gjøre ham ekstremt velstående. Et lass av dyrt betalte advokater, var i ferd med å sette opp et nytt holdingselskap kalt DeLorean Motor Holdings. Det skulle få sine aksjer notert på børsen, og ville gjøre alle gamle aksjer i DeLorean Motor Company verdiløse. Beregninger viste at DeLorean ville være verdt 120 millioner dollar når aksjene i det nye selskapet gikk på børsen.

På fabrikken i Nord-Irland trengtes det en kvalitetsopprydding. De som jobbet der, hadde aldri i sitt liv jobbet med biler før, så at kvaliteten ble deretter var egentlig ikke så rart. Arbeiderne gjorde sitt ytterste, men hadde ikke den nødvendige kunnskapen eller erfaringen. Så hva gjorde DeLorean? Han bestemte seg for å doble arbeidsstyrken, for å produsere dobbelt så mange biler. Med 2500 ansatte ville han også kunne legge et massivt press på den britiske regjeringen for å få mer penger. En katastrofal avgjørelse…

Sekretæren får nok

I DeLoreans hovedkvarter i New York var det nå mange som begynte å bli nervøse. Sunday Telegraph kjørte en artikkel hvor man skrev inngående om selskapets finansielle sider. Blant annet at DeLorean ville bli nødt til å be NIDA og Handelsdepartementet om enda mer penger. Mange av de som jobbet der, visste at det var ekstremt mye grums som kunne bli oppdaget, hvis noen begynte å etterforske enda litt nærmere. En av dem var Marian Gibson, Johns personlige sekretær. Gibson hadde sett papirene, hun hadde sett sjekkene, og hun så hvor dårlig John behandlet folk. Hun tok derfor med seg en stabel med papirer, og ga dem til MP Nicholas Winterton den 22. september 1981 (MP er engelskspråklig forkortelse av Member of Parliament, altså parlamentsmedlem). Papirer som viste hvordan DeLorean hadde brukt regjeringens penger til sine egne sideprosjekter, GPD og hvordan kjøpet av nytt herskapshus ble gjort med pengene som John fikk for brannbombeskadene.

Start en etterforskning. Nå!

Men i den politiske verdenen beveger ting seg langsomt, og da det fortsatt ikke hadde skjedd noe som helst etter tre uker, bestemte Gibson seg for å prate med en journalist fra beryktede News of the World. Dette fikk også Winterton vite, og dermed ble det fortgang i saken. Avisen skulle trykke sin story om noen få dager, og siden Thatcher var i Australia gikk korrespondansen frem og tilbake mellom Telex-maskinene. Men beskjeden fra Thatcher var klar: ‘’Start en etterforskning. Nå!’’

Rupert Murdoch som eide News of the World, turte ikke trykke saken (han var redd for massive søksmål), men saken dukket allikevel i mindre grad opp i andre aviser de neste dagene. John holdt så en pressekonferanse hvor han svarte på beskyldningene. ‘’Allegations stupid, DeLorean says’’ (London Times). ‘’DeLorean denies cash accusations made by typist’’ (Daily Telegraph). Nå gikk DeLorean virkelig på offensiven. Han hyrte advokater som truet med søksmål i øst og vest, og politietterforskningen som Thatcher hadde etterspurt ble fort skrinlagt. I tillegg tok John frem sitt skjulte våpen: Cristina. BBC fikk besøke paret, og en gråtkvalt Cristina fikk prate til mikrofonene.

‘’Det er så urettferdig alt sammen. Han har lagt ned ti år av sitt liv og fire millioner dollar av sine egne penger til dette prosjektet. Han går inn i dette konfliktområdet, og skaper 2000 arbeidsplasser, og jeg bekymrer meg for at han en dag sendes hjem i en likkiste. Han har ikke fått en eneste penny av personlig profitt fra dette til nå’’.

DeLorean fortalte noen dager senere til utvalgte reportere at han ville gå til et samlet søksmål på 250 millioner dollar mot Marian Gibson (og Haddad, som også hadde falt i unåde), Daily Mirror, BBC og MP Winterton. DeLorean var fornøyd da han tok Concorden tilbake til New York, han hadde fått Gibson-saken under kontroll. Men pengemangelen var absolutt ikke under kontroll. Samlebåndene spydde ut åtti biler om dagen, men salget var bare halvparten. På havnen i Belfast var det ikke lenger plass til flere DeLorean-biler, og hos forhandlerne i USA begynte det også å fylles opp.

Havnen fylles opp

I januar 1982 rant de dårlige nyhetene inn. Planen om å få aksjene ut på børsen hadde mislyktes, og dermed forsvant Johns papirformue på 120 millioner dollar. Bank of America hadde satt opp en kreditt på 47 millioner dollar, men dette var knyttet til hvor mange biler som ble solgt. Når salget gikk dårlig, satte banken ned denne kreditten til 24 millioner dollar. Det betydde også at en last med biler verdt 9 millioner dollar ikke var betalt for. Samtidig satt en ny last med biler verdt 6 millioner dollar på havna, og den fikk ikke seile. Av 6500 biler produsert var 1655 gått til forhandlere, mens 4000 biler sto parkert på ulike lagerplasser. Fabrikken mottok ikke penger. Det var tomt med finansielle midler. Men hvordan få mere penger? Ingen bank ville røre DeLorean lenger. En stor investor virket umulig. Det eneste håpet var mer penger fra regjeringen.

Men der var det ingen penger å få. I stedet ville man sette fabrikken under administrasjon, ledet av Sir Kenneth Cork. Det engelske uttrykket heter ‘’Receivership’’, og betyr at et selskap blir suspendert, kreditorer kan ikke ta noe fra selskapet, og man prøver å holde bedriften gående. Ingen penger kommer inn, ingen penger går ut, unntatt gjennom ‘’The Receiver’’, i dette tilfellet Cork. Rolls-Royce hadde vært gjennom Receivership på tidlig syttitall, og ble reddet gjennom det.

Det ble satt opp et møte med DeLorean og Cork, og John gikk rett på offensiven: ‘’Jeg ønsker å saksøke din regjering for 50 millioner pund for krigsskader, kriminelle skader og kontraktsbrudd. Skal jeg gjøre det før eller etter at du skriver din rapport?’’ ‘’Vel, det spørs Mr.DeLorean, det avhenger av hvor mye penger du har’’. ‘’Hva har det med hvor mye penger jeg har?’’ ‘’Vel, Mr.DeLorean, du kommer til å miste dem. Så hvis du saksøker etter rapporten min, så får du beholde dem litt lenger’’.

Kort fortalt så saken slik ut nå for DeLorean: Ingen eksportkreditt. Ingen lån. Ingen tilskudd. Ingen penger av noe slag. Kutte ut det gedigne kontoret. Stopp med å bruke regjeringspenger på tjue andre prosjekter. Satse noen av sine egne penger. Så kanskje fabrikken kunne overleve med et lavere produksjonsvolum. DeLorean fikk syv dager på å godta tilbudet om Cork som Receiver, eller så måtte han finne penger et annet sted.

DeLorean begynte ryddeaksjonen. Først gikk Penthouse-kontorene. 3000 ansatte på sitt meste hadde nå blitt til 40. Concorde-flightene fikk også en brå slutt. Men hvordan tiltrekke seg en stor investor? Alain Blair, tilbød en redningspakke på 30 millioner dollar, men da han begynte en bakgrunnssjekk fant han ut om en viss Roy Nesseth, en mann han absolutt ikke ønsket å bli involvert med.

Tok tilbake biler med makt

Samtidig begynte DeLoreans menn å ta tilbake bilene som sto på ulike lager tilbake med makt. De tilhørte egentlig Bank of America, siden DeLorean ikke kunne betale, men nå slo gjengen til. Først tok de 15 biler fra et sted, før Dick Brown ble tipset om hva som skjedde, og at det neste stedet ville bli lageret i Santa Ana. Han tok med politiet og de fikk stoppet mennene som kom. 15 minutter senere fikk Brown en telefon. Roy Nesseth var på tråden: ‘’Hei Brown. Hvis du ønsker å leve videre, og du ønsker å se din kone og dine barn bli gamle, så bør du samarbeide’’. Brown trakk seg imidlertid ikke, og fikk snart en ny telefon fra Kimmerly som nå var en av DeLoreans nærmeste: ‘’Brown, hva gjør du der? Du skal ikke være der!’’ ‘’Neivel, hvorfor ikke?’’ ‘’Du har fått sparken!’’. ‘’Ingen har sagt det til meg. Jeg vet ikke hva dere driver med her, men jeg ønsker i hvert fall ikke å være en del av det’’. Han ga så telefonen videre til en politimann.  

Nå var DeLorean som selskap helt tømt for penger. På kontoret hadde man ikke lenger råd til kaffe, frimerker eller konvolutter. Rengjøringsfirmaet var en kreditor, og hadde forlatt åstedet. Imens ringte Nesseth rundt til ulike kreditorer, og truet dem på ulike vis. Men John mente det hele kunne reddes. Cork og engelskmennene ville hjelpe. Bare han kunne få tak i 30 millioner dollar på noe vis. En planlagt avtale med Budget gikk i vasken, men Consolidated International Corporation kjøpte 1174 biler for 14 millioner dollar. DeLorean hatet avtalen, for den betydde at det ville være to som solgte DeLorean biler, DMC (hvis de kom seg på føttene) og Consolidated. Firmaet hadde gjort det samme med Bricklin-bilene, og forlangte stive delepriser for dem, noe som også ville skje med DeLorean bilene. Mesteparten av pengene gikk uansett til Bank of America, men bilene var i hvert fall til salgs ute på gaten igjen. Og ikke minst kunne produksjonen fortsette. Cork ga John en forlenget deadline i håp om at pengene kunne dukke opp. 30. september 1982 var absolutt siste frist.

Hemmelige advarsler til regjeringen

Men før datoen opprant begynte plutselig advarsler å renne inn til det høyeste nivået blant regjeringen. Enhver kontakt med DeLorean måtte droppes øyeblikkelig. Noe stort var på gang. Han var involvert i noe som ville bli en gigantisk nyhetssak, og en tilsvarende stor rettssak. Ingen flere detaljer kom. Men Cork ville ikke gi seg. Han fant Minet Group, som sa seg villig til å låne 100 millioner dollar direkte til DeLorean Motor Company. Disse pengene ville redde alt, men nå måtte DeLorean komme opp med en kapitalinvestering på 20 millioner dollar, med deadline den 20. oktober.

Tipset om å holde seg unna DeLorean hadde kommet fra kilder i FBI, for der var det en stor aksjon på gang. DEA hadde nemlig satt opp en slu operasjon, hvor DeLorean skulle kjøpe kokain fra det han trodde var en storsmugler. Etter flere møter for å diskutere det hele, var handelen klar den 19. oktober. På rom 501 i Sheraton Plaza Hotel nær L.A. Airport, var det plassert flere kameraer og mikrofoner, for det som nå skulle skje.

Narkotikaoperasjonen

James Timothy Hoffman var en tidligere smugler som fikk valget mellom fengsel, eller lure et stort navn i fellen. Hoffman tok kontakt med DeLorean i juni 1982, og deretter begynte ballen å rulle. For å frakte kokainen kontaktet man William Morgan Hetrick, en pilot som brukte flyet sitt til å smugle narkotika. Bortsett fra disse to var de andre mennene i operasjonen DEA-agenter som utga seg for å være alt fra bankfolk til mannen som skulle kjøpe kokainen av John.

I en bok som ble utgitt noen år senere, ‘’The DeLorean Tapes’’ er det nøyaktige nedtegnelser av alle samtalene som ble tatt opp i forbindelse med operasjonen. En av dem er når Hetrick (som altså var en ekte narkosmugler), uttaler seg om hva han tror om DeLorean-bilens sjanser på markedet: ‘’Jeg kan se noen grunner til at den bilen ikke selger. Irer er bedre til å lage whisky og grave etter poteter enn de er til å bygge biler. Hver eneste en av de bilene som jeg har sett, ser ut som møkk. Du kan kaste en katt inn mellom skjøtene i dørene. Det er ingen velbygd bil. Og selskapet er ikke verdt en dritt hvis det er under administrasjon. Kort fortalt, DeLorean har ikke kontroll over det lenger’’.

Narkotikasmugleren hadde dermed bedre forretningsvett enn de fleste, men det hadde dessverre ikke John DeLorean, som nå jobbet helt på egenhånd. Da handelen var i gang på hotellrommet, holdt han opp en pose med kokain og sa: ‘’Dette er like godt som gull. Nøyaktig i tide’’. Mens alt ble filmet av de skjulte kameraene. Så presenterte DEA seg, og eventyret om DeLorean var over.

Rettssaker mot DeLorean

For 2500 irske arbeidere var drømmen over. For de fleste av dem, ble det aldri noe mer arbeid av noe slag. Nå begynte både FBI, DEA og skatteetaten å interessere seg for DeLorean-sagaen, og i England begynte man også å granske nærmere. GPD var et navn som dukket opp, og snart var også Colin Chapman innblandet. Men før det kom så langt som til rettssak fikk Chapman et massivt hjerteinfarkt, og døde den 16. desember 1982.

I april 1984 startet rettssaken mot John DeLorean for påstått kokain-trafficking. DeLorean hadde til hensikt å kjøpe kokain for 1,8 millioner dollar (på typisk DeLorean vis hadde han ikke kontanter, men ville tilby aksjer til den summen). Han ble frikjent for alle anklager i august, da det ikke fantes noen bevis for at det var han som hadde prøvd å starte det hele. I stedet hadde han blitt lurt inn i en lokkende felle, som han av naturlige grunner ble fristet til å gå inn i.

Den totale investeringen gjort av engelske skattebetalere til DeLorean-eventyret var 77,46 millioner pund, pluss 12,46 millioner dollar fra DeLorean Research Partnership (også kjent som Oppenheimer-gruppen), og 5,15 millioner dollar fra DMC/DMCL. Dette var de offisielle tallene fra regnskapsbøkene, men de unnlot de 17,65 million dollar fra GPD-dealen mellom DeLorean og Chapman.

I september 1985 ble han siktet for svindel, med fokus på GPD. DeLorean påstod dette var penger lånt til ham av Chapman. Hans eks-kone Cristina (nå Thomopoulos til etternavn) vitnet, og sa hun hadde sett John forfalske både papirer og signaturer. Han dampet opp konvolutter, og brukte gummihansker når han tok i enkelte dokumenter, og han brukte lang tid på å øve inn navnetrekkene til Colin Chapman og Sir Kenneth Cork.

Juryen fant DeLorean ikke skyldig, men siden han hadde sagt at pengene var et lån, måtte han per definisjon betale dem tilbake. I sin selvbiografi understreker DeLorean hvordan han aldri mente å lure noen, og hvordan han fant Gud mens han ventet på den første rettssaken. Han ble som oftest observert bærende på sin bibel. I 1985 skrev han et takkebrev til Bob Gale, en av produsentene bak filmen ‘’Back to the Future’’, hvor han takket for at de udødeliggjorde DeLorean-bilen på film.’’Back to the future’’ ble det årets største kassasuksess, og dens kultstatus har bare økt med årene (den fikk også to oppfølgere). Det betyr også at bilen har fått kultstatus, og prisene stiger jevnt og trutt oppover. Den var kanskje en særdeles dårlig bil da den var ny, men en kulere tidsmaskin har ingen noensinne sett.

I 1992 betalte John DeLorean tilbake 9,5 millioner dollar som han skyldte etter rettssaken. I 1999 erklærte John DeLorean seg konkurs. Han døde den 19. mars 2005.