Kjøpeguide: Mini

Ønsker du ren kjøreglede i en liten pakke til en hyggelig pris? Da er det vanskelig å overgå den klassiske Minien. Fiat 500 er kanskje søtere, men er overpriset og på langt nær like frekk og morsom å kjøre som Minien. I England får du deg et prosjekt fra rundt 10.000 kroner, og fra 30.000 kroner og oppover begynner du å lukte på bra eksemplarer. En helstrøken klassisk Mini kan ende opp på 200-300.000 kroner, men da har du et virkelig prakteksemplar på dine hender. Bilen oppstod som et resultat av Suez-krisen i 1956, som medførte bensinrasjonering i Storbritannia. Dette gjorde at salget av store biler stupte, mens små tyske mikrobiler plutselig fant en uventet stor kjøpegruppe. Leonard Lord ledet BMC, og hatet hva han så. Ifølge myten hatet han så intenst de små dårlige mikrobilene, at han bestemte seg for å lage en kvalitetsbil i minimal størrelse.

En boks på 10x4x4 fot skulle være malen for bilen, og inni boksen måtte ting plasseres så kompakt som mulig, for i motsetning til mikrobiler skulle det være fornuftig plass til både folk og bagasje. Den tilnærmet umulige oppgaven ble løst av geniale Sir Alec Issigonis, som plasserte BMCs rekkefirer på tvers foran, med girkassen integrert i oljesumpen, og med trekk på forhjulene. Bilen gikk i salg i 1959, og ble umiddelbart en stor hit. Motorene er stort sett ganske holdbare, uansett om de er i 848, 998 (tilgjengelig fra MkII 1967-70) eller 1275 ccm utgave (Clubman og 1275GT i MkIII-form 1969-1976). Oljelekkasje er obligatorisk på britisk bil, så også Minien, så ikke bekymre deg over det. Fordelerens plassering gjør at den får regnvann på seg gjennom grillen når det regner, noe som gjør at motoren kan fjuske litt når det er vått ute. Bilene kom med fire-trinns manuell kasse (automat tilgjengelig fra 1965), men de fleste eldste bilene har fått ny kasse med årene, da det usynkroniserte første giret som regel ga opp kampen etter noen år. I 1967 kom bilen med helsynkronisert kasse, noe som hjalp betraktelig. Vær obs på at girkassen deler olje med motoren, og du bør derfor skifte olje hver 10.000 km, eller aller helst hver 5000 km.

Miniens største sjarm er de go-kart lignende kjøreegenskapene, og i så måte er det ultraviktig at styringen er tight og fin uten slakke, at de kompakte gummihylsene i fjæringen fungerer som de skal, og at hjulene er riktig. Dunlop lagde 10-toms dekk til bilen (Issigonis ville egentlig ha 8 tommer, men Dunlop sa nei), og mange har falt for fristelsen til å sette på nyere og mer moderne dekk og felg, som gjør at vekten går opp, som igjen øker slitasjen (hjullager må derfor skiftes oftere hvis du ikke kjører på de originale hjulene). Interiøret er ganske slitesterkt, men setene har en tendens til å bli «nedsittet» over tid. Batteriet i bagasjerommet kan forårsake elektriske problemer, og hvis det ikke er ordentlig fastmontert kan det oppstå kortslutning, og i verste fall brann. Rusten kan dukke opp de fleste steder, sjekk særlig rundt innerskjermer, framskjermer, dørhengsler, under baksetet, kanaler, gulv, støtdemperfester, under og rundt gummilistene rundt vinduene, og aller viktigst: I og rundt traversen foran som er et bærende element for bilen.

Utvalget av ulike modeller og typer er enormt, så sett deg inn i de ulike variantene, som spenner fra militærutviklede Mini Moke til den italienskbygde Innocenti De Tomaso, Mini Van og Mini pickup. Bilen ble solgt under en myriade av navn: ARO Mini, Austin 850, Austin Cooper, Austin Mini, Austin Partner, Austin Seven, Innocenti Mini, Leyland Mini, Morris 850, Morris Mascot, Morris Mini, Riley