Kunsten å legge seg flat - 1965 Cadillac De Ville

PS: Denne artikkelen ble først publisert i AMCAR Magazine #4 – 2022

Arne vokste opp på Vannøya, nord for Tromsø, og har tilbrakt de siste 45 årene av sitt yrkesliv på bølgene for å ordne med nok Omega 3 på det ganske lands mange tusen middagstallerkener. Han jobber som fisker, om det ikke kom klart nok fram. Da er det ikke rart at han har bygget bilen vi i dag skal vise frem. For her er det ikke akkurat sterke bølger og tungt regnvær som er første assosiasjon. Her snakker vi en rolig flytebrygge av en bil, påmontert deilige luftputer i stedet for fjærer, og som passer perfekt i alt annet enn stereotypisk trålervær.

Oljesluk
Bilinteressen, og da spesielt den amerikanske bilinteressen, startet ved en ren tilfeldighet da Arne som liten snørrvalp så en tidlig 70-talls Mustang Mach 1 komme brølende forbi på åpen gate. Det skulle ikke mer til, og siden har han vært helt bilfrelst. I 1986 startet han opp egen Amcar-klubb på øya han bodde på kalt Christine Amcar.
- Vi tegnet egen logo og greier. Vi bestilte opp klistermerker til alle 30 medlemmene på øya, pluss noen ekstra. Det er ganske gode medlemstall på en liten plass, og det var mye spennende biler med. Klubben har nå blitt en del av AMCAR Tromsø, forklarer Arne.
Det har ikke vært mangel på bil etter den flotte Mach 1-opplevelsen for Arne. Cadillacer, Buick, Pontiac, Desoto, Dodge, Ford, Plymouth. Ikke mangel på mangfold der i gården, med andre ord. Bilen vi skal vise frem i dag var egentlig ment som en liten ventepølse, men endte opp med å bli et hovedprosjekt.
- Jeg hadde allerede en 1965 Caddy stående, men i påvente av å få den i orden så fant jeg denne på Finn i 2016. Den sto da i Bergen. Jeg har ikke undersøkt noe særlig om historien på bilen før den tid, men jeg vet at det har vært en vanvittig sparkeljobb på den. Jeg har sett bilder av restaurering av den, og det var på kilovis med sparkel, så tjukt som et par centimeter noen steder. Den har heldigvis vært helt platerein siden den gang. Da jeg hentet bilen var det lite som fungerte. Bilen ristet og slamret og jeg tenkte bare at gud hjelpe meg, hva har jeg begitt meg ut på? Jeg fikk dratt bilen i et verksted og fikk god hjelp av Ketil Lea til å bygge om til elektronisk tenning. Vi fikk etter hvert tenningsrekkefølgen til å bli riktig, og i ren eufori kjørte vi oss en runde. Motoren hakket, gikk dårlig, og brukte masse olje, men det fikk holde på tur nordover. Det var jeg og en kompis som kjørte den hjem, og taktikken var at hver gang oljelampa lyste så stoppet vi og fylte etter, og vi byttet samtidig plass. Det gikk med store mengder olje, men vi kom oss hjem, ler Arne.

Les også om Ivars utsøkte 1960 Cadillac Coupe De Ville

De små og store detaljene
Vel hjemme skiftet Arne motor, og satte inn en 429 cid som egentlig var tiltenkt prosjektbilen han allerede hadde. Denne ble overhalt og fungerer temmelig greit. Det er satt inn Turbo Hydramatic girkasse, og det er montert MSD innsprøytning. Alle ledninger er tatt ut og et komplett nytt ledningsnett er montert. De originale viftene er fjernet til fordel for nye elektriske. Fordeler er bygget om slik at man kan stille tenningen fra Dakota Digital-instrumentpanelet.
- Det sistnevnte er gjort på AutoSpeed Tromsø ved Sigurd Sagatun, som har gjort en veldig god jobb, og det fungerer optimalt. Bilen ble pusset ned, lakket opp og krommet opp. Her måtte jeg lage en avtale med frøkenen hjemme om at hun skulle få nytt kjøkken om jeg fikk lakke bil. Nå har det blitt tre kjøkken på henne siden den gang, så jeg har vel to billakkeringer til gode?, undrer Arne humoristisk.
Den ene døra så ut som den var skutt på med hagle, så der kom det på plass en ny. Som du kanskje antyder med tanke på høyden på bilen så er det også gjort mye med understellet.
- Jeg skaffet en komplett ny forstilling som jeg og en kompis byttet. Så kom det på plass luftunderstell fra Accu Air, for å få lagt den helt nedpå. Det var litt kluss å få til, spesielt bak. Det var veldig trangt, så under ombyggingen ble jeg faktisk sittende fast. Jeg måtte rive ut neven så blodet rant, men det kom på plass til slutt, og har fungert smertefritt siden den gang. Heldigvis! Kåre, en kompis av meg, hjalp til med det elektriske her. Tanken og kompressoren er montert i bagasjerommet som ikke står helt ferdig enda. Med så lav bil måtte også eksosanlegget bygges om og legges så høyt som overhodet mulig. Når bilen nå ligger nedpå kommer jeg meg nesten ikke ut av garasjen og ned kanten på en snau centimeter. Akkurat slik det skal være, smiler Arne.
Da har vi vært kjapt innom de mest åpenbare ombyggingene på den ultralekre Cadillacen, men det er langt mer som er gjort som man kanskje ikke legger merke til ved første øyekast.
- En av de tingene er blant annet at quartervinduene er fjernet, bare for å gi bilen et enda renere uttrykk. Dørhåndtakene er barbert bort for å få rene og hele linjer. Kurvelysene er koblet slik at det er konstant en dim med lys der, og frontlyktene er byttet i et sett med halo LED-lykter som jeg selv kan styre fargen på. Grillen er også en egen historie. Den ble plukket helt fra hverandre, og fra sølvgrå så pusset jeg den helt ned og lakkerte den svart, før jeg så polerte den opp, gnikket og gnukket i alle hjørner for hånd. Herregud så lang tid det tok, men det ble bra!, innrømmer Hansen.
Det er det umulig å si seg uenig i, for resultatet er rett og slett til å spise opp. Enda en ting som virkelig kan gjøre en bil er felgvalget. Også her har Arne truffet helt spikeren rett på hodet.
- Det er et sett med Fleetwood 60-felger som jeg kjøpte hos Truespoke i USA. De har jeg kun sett på en annen bil før, og det var på en bil som var kåret til Sveriges fineste. De er på 15 tommer, og på 235/75-15 dekk hele veien rundt. Så fant jeg tak i de feiteste hvitsidene jeg kunne få tak i for å få prikken over i-en. De satt som et skudd på resten av bilen, spør du meg, smiler Arne.
Også på innsiden på det utrolig smakfulle og velpassende hjuloppsettet er bilen oppgradert med splitter nye skivebremser.

Udiskutabelt komfortabel
Innvendig har også bilen fått seg kjørt seg ganske kraftig. Bilen hadde originalt rødt interiør, men for å få den ultimate cruiser-looken ble Arne dratt mot svart.
- Jeg bestilte mye av interiøret fra USA, men da det kom så viste det seg å være noen feil på det. Jeg tok derfor med bilen inn til en møbeltapetserer i Tromsø for å få det fikset, og tok flere turer nedover for å bidra selv. Målet var å nå Classic Motorshow i Haparanda, men tiden begynte å bli knapp. Det ble noen intense dager, hvor jeg stort sett jobba med bilen mellom 5 på morgenen til 2 på natta. Jeg jobbet sikkert i 40 timer på to døgn. Klokken 10 på torsdagen før treffet sto bilen klar, og fergen gikk klokken 1, så jeg rakk det så vidt! Alt er nytt i skinn med stripemønster. Bakplaten er nyinnkjøpt, og alt foran er laget på nytt. Rattet er fra Riverside, og det står på Ididit rattstamme med teleskopfunksjon i den. Siden det ble byttet til Dakota Digital-instrumentering måtte bensintanken bygges om for at målere og sensorer skulle funke slik de skulle. På en slik cruiser må man også ha en skikkelig lydpakke, så under kickpanelet er det bygget inn to stykk 6 x 9 høyttalere. Bak i baksetet finner du to nye 6 x 9 tommere, forsterker og dobbelt batteri. Diskanthøyttalere er montert i dashen, og i bagasjerommet er det lagt inn en subkasse med to 10 tommers basser, forteller Arne.
Undertegnede kan bekrefte at det låter helt nydelig, for selv om man kjører bak Arnes vakre De Ville så kan man fint lytte til de vakre toner som spilles ut foran deg gjennom all motorlyd. Det eneste som ikke har kommet helt på plass er litt småfiksing i bagasjerommet. Der er nevnte subkasse og luftfjæring plassert, og det er begynt på en svært smakfull ombygging med sorte plater og sort skinn med matchende søm. På basskassen skal en svær Cadillac-V på plass, og det hele skal lyses opp blåe LED-lys med tiden. En av grunnene til at Arne ikke har fått på plass dette enda er fordi han i 2019 kjøpte seg hus i Tornes i Romsdal, noen mil nord for Molde. Dit flyttet han i 2020, og har bodd der siden.
- Det er vel her det beste minnet med bilen kommer også. Jeg kjørte bilen nedcabbet fra Tromsø til Molde i fjor sommer. En helt fantastisk tur i 25 grader og uten tak, og uten problemer hele veien. Like sør for Trondheim kom det litt skodde, men jeg gav blanke. Det var altså helt herlig, og et absolutt høydepunkt med bilen. Ellers er et godt minne at jeg også kom Top 10 på en utstilling i Sverige, og det var før den var ferdig og uten luftunderstell eller noe. Det er jo veldig gøy å få anerkjennelse allerede da, lenge før bilen var ferdig på noen som helst måte, smiler Arne.

Følelsen av å glede
Siden bilen kom til Møre og Romsdal har det ikke vært mangel på oppmerksomhet her heller. Det er både turer til Molde, Kristiansund og Ålesund håndfaste bevis på.
- Første gangen jeg viste bilen i Molde var på 4. juli treffet nede ved stadionanlegget der. Jeg kom litt etter resten, fant en ledig plass, rygget inn og la bilen på bakken. Folk strømte til, da ingen hadde sett den før. Det var kanonvær og masse flott bil. Det var en sånn gåsehud-opplevelse. Det er så gøy å se når man kan skli gjennom sentrum og se hvor glad folk blir for å se slike biler. Folk vinker og glor, og ungene blir helt ville. Jeg håper på mange måter at det kan gi den samme følelsen som jeg fikk da jeg så den Mustangen da jeg var ung. Jeg henter dattera på skolen i den nå og da, og både lærere og unger kommer løpende. Man må alltid regne inn et ekstra kvarter eller to på en slik henterunde, ler Arne.
Den strøkne Cadillacen ble også invitert til Nordvest Motormesse, der spesielt en reaksjon satt seg ekstra godt hos Arne.
- Det var en yngre kar som kom bort til meg og spurte om det var luftfjæring på bilen. Jeg svarte med å kjøre bilen opp og ned litt, og der kommer mora på 40 pluss løpende bort. Hun springer og danser rundt bilen mens hun klappet i hendene. Jeg har aldri sett en slik reaksjon før! Også på Bil & Motorshowet i Ålesund var tilbakemeldingene overveldende. Alt fra en eldre kar som hadde 5 Packarder som ikke visste hvor han skulle gjøre av seg på grunn av den fine lakken, til de minst 15 jeg talte som skrittet opp lengden på bilen. Det er utrolig gøy å se at den gleder så mange, og at den får så god tilbakemelding, innrømmer Arne.

Lytt til podcasten Lordens Garasje! Episode 13: Cadillac med Henning Kjensli
 

Arnes Amcar-klubb
Til tross for travle tider så har ikke Arne lagt seg på latsiden. I garasjen står det fortsatt mange prosjekter, og på klubbsiden har han også tatt i et tak. Denne gangen på et litt mer personlig nivå enn da han var med å starte Christine Amcar oppe i Nord.
- Jeg har nå startet opp en lavmælt og jordnær Amcar-klubb som heter noe så konkret og enkelt som «Arnes Amcar-klubb». Enkelt og greit. Det er helt useriøst, men vi har faktisk omtrent 20 medlemmer nå. I fjor hadde vi treff hjemme på gårdsplassen her, med over 50 biler. Skoleklassen til datteren sto for vaffelservering og bedømming av bilene, og vi hadde skaffet et par pokaler og slikt. Her møtte det både strøkne og råe biler, men ungene hadde full vetorett på hvem som skulle vinne priser. Den store vinneren endte opp med å være en 2000 Corvette. Den var rød, hadde fin lyd og fire eksospotter. Det ble vinnerkriteriene. Folk og unger koste seg skikkelig, så den suksessen må vi ta med videre, gliser Hansen.
Da vi var på besøk hos Arne fikk vi også en kjapp innføring i det som blir en fantastisk garasje. Her er det gjort klart for å bli en skikkelig fin kaffekrok med helt tidsriktige pyntegje

Konkrete fremtidsplaner
Som nevnt er ikke bilen hundre prosent klar enda. Bagasjerommet mangler den siste lille finpussen, og selv om bilen er ute og ruller hele sommerhalvåret, så skal man være litt forsiktig med å sjekke været før man er ute og kjører.
- Jeg har ikke fått på plass sideruter enda, da jeg stresset meg til med å bli ferdig med mye annet frem til fjorårssesongen. Samtidig vurderer jeg bare å la den være ruteløs, da jeg aldri kjører med de oppe uansett. Ellers har jeg en konkret plan med å få satt inn en 500-motor jeg har fått tak i. Den skal prøvemonteres i den andre prosjektbilen og bygges opp komplett før jeg fører den over i denne, slik at jeg vet at jeg har en ferdig motor som er klar til å kjøres med. Jeg vet det må lages noen nye fester og litt slikt, så det må legges en plan på det. Det viktigste er å ha en bil å kjøre med til enhver tid. Ellers kommer det nok etter hvert et nytt panser på plass, da jeg ikke er helt fornøyd med det som er her nå. Så blir det nok noe oppfrisking i fronten da den og skjermene uansett skal av ved motorbyttet. Det vurderes også ny girkasse i samme slengen som motorbytte, og bøttestoler foran har alltid vært en ting jeg har ønsket meg. Da får jeg også bygget meg en midtkonsoll som jeg kan finne på mye gøy med. Jeg mister en sitteplass, men denne bilen blir aldri fylt opp med masse folk uansett, så det går nok fint. Ellers er det mer enn nok å henge fingrene i ute i garasjen, så mangel på ting å gjøre blir det i alle fall ikke, avslutter den trivelige fiskeren.