Museo Tazio Nuvolari: Museet tilegnet tidenes beste racerfører

Enzo Ferrari må sies å ha rimelig peiling på racing. Da han av og til ble spurt om hvem han anså som tidenes beste fører, var alltid svaret det samme: Tazio Nuvolari. «Nuvolari kunne vinne i alle slags biler, i alle slags forhold, på alle slags baner». Det har Enzo helt rett i, for sjelden har verden sett en mer artistisk fører. En mann som kunne få enhver bil til å lystre hans talent, og som oppfant firehjuls-sladd (i hvert fall ifølge Enzo). En mann som nærmest slepte seg til bilen uansett hvor syk eller skadet han var, og som ga alt – absolutt alt – til enhver tid. Selv førere som Gilles Villeneuve og Colin McRae fremstår som sedate søndagsførere sammenlignet med Nuvolari. Tazios kjørestil var så legendarisk at den tiltrakk seg tusenvis av tilskuere, som kom kun for å se om myten stemte – om en mann som kjørte så rått og vilt – at døden ventet rundt hver sving. Og myten stemte. Godt hjulpet av at Tazio nesten aldri fikk kjøre de beste bilene. Han måtte derfor satse livet sitt for å ha en mulighet til å holde følge med de enormt kraftige GP-maskinene fra det tredje riket. Det gjorde ham til en folkehelt og en legende uten sidestykke.

Nuvolari ble født i Mantova i Italia, og byen er naturlig nok stolt av sin store sønn. Derfor fins det et lite museum dedikert til ham der, som anbefales for alle med sterk motorsportsinteresse. For du skal være seriøst interessert i Grand Prix racing for å få utbytte av museet som er åpent lørdag til søndag 10-18.00, og fra mandag til torsdag etter forhåndsavtale. Museo Tazio Nuvolari åpnet dørene i 1985, før det stengte i noen år, og ble gjenåpnet i en gammel kirke i 2012. Det er tydelig nytt og i god stand, og har en mengde ulike relikvier relatert til Nuvolari. Fra kjøreklær og personlige effekter, til brev, dokumenter og en mengde trofeer. Alt testamentert fra Nuvolari til bilklubben i Mantova, da han døde i 1946. For en med sterk interesse for 30-tallets Grand Prix racing, Mille Miglia og Le Mans (som undertegnede) var museet et særdeles interessant besøk. Minuset er at det ikke står noen biler som Nuvolari kjørte utstilt. For den med sterk historisk interesse for motorsport anbefales museet, og det samme gjelder for de som vil lære mer om hvordan det var å være GP-fører på 30-tallet.

Historien om Tazio Nuvolari:

Vinteren 1892 ble det født en liten gutt i Castel d’Ario, ikke langt fra Mantova i Italia, som umiddelbart forelsket seg i alt som gikk fort. Han begynte med motorsykkelracing da han var 23 år gammel i 1915, og kjørte ambulanse under den store krigen. I 1917 giftet han seg med barndomskjæresten Carolina Perrina, og året etter fikk de sønnen Giorgio. Utover 20-tallet skapte Nuvolari seg et rykte som en uredd og særdeles dyktig fører på to hjul. I 1925 ble han europeisk mester i 350 ccm klassen, og det samme året søkte Alfa Romeo etter en ny fører som kunne erstatte Antonio Ascari som hadde blitt drept under Frankrike GP. Nuvolari var en av de som fikk teste bilen på Monza, men girkassen låste seg, og Nuvolari krasjet. Hele korsryggen måtte gipses på sykehuset, og han fikk beskjed om å holde senga i en måned. Dette passet dårlig med tanke på det viktige motorsykkelløpet på Monza som var bare syv dager unna, og hvor Tazio skulle delta i 350 kubikks klassen på sin Bianchi. Nuvolari fikk derfor legene til å gipse ham i en bestemt vinkel, sånn at han teoretisk kunne kjøre en motorsykkel. Iført et stivt lærkorsett dukket han opp på Monza seks dager senere for trening, og dagen etter stilte han til start i løpet. Det tok mekanikerne en time å fjerne støttebandasjene, få på lærkorsettet og tre en rød genser over det hele. Deretter løftet de ham opp på motorsykkelen, teipet en pute fast til magen og surret ham fast med tau. Da starten gikk måtte mekanikerne løpe ved siden til farten sørget for at balansen var i orden, og dermed kunne Tazio rase avgårde. Noe han gjorde til gagns. Han vant løpet med en gjennomsnittsfart på 130 km/t. Rett etter målgang sto mekanikerne klare for å løfte ham av, og han besvimte umiddelbart.  Tazio hadde til gagns bekreftet det alle MC-entusiaster vet: At racerførere på to hjul er mer hardføre enn de på fire hjul.

Utover siste halvdel av 20-tallet kjørte Nuvolari både MC og billøp, og byttet fra sin elskede Bianchi (han ble italiensk mester i 1925 og 1926 og vant Nations Grand Prix fire ganger fra 1925 til 1928 på sin Bianchi), til en Bugatti T35 som han vant flere italienske løp med i 1927 og 1928. Der ble han også kjent med det som til å bli selve erkerivalen de neste årene: Achille Varzi. En fører med en helt motsatt personlighet av Nuvolari: Kald, reservert, opptatt av god mat og drikke, pene klær og vakre damer, og som kjørte med en nærmest kirurgisk prestasjon. I motsetning til Nuvolari som var en enkel arbeiderklassegutt og som aldri lot som noe annet, og som kjørte helt galemattias til tider.

I 1928 fikk Tazio sin andre sønn Alberto, og etter et slett 1929, åpnet 1930 med en gigantisk duell mellom Nuvolari og Varzi i Alessandria. Begge kjørte Alfa Romeo P2, og Varzi jaget Nuvolari nådeløst de siste ti rundene, før han tok en frekk forbikjøring og vant. Tazio var alltid en førsteklasses sportsmann og gratulerte Varzi etter løpet, men la til at han kom til å svare i neste løp. Det gjorde han i Mille Miglia. I Mille Miglia kjørte de begge for Alfa Romeo, og siden Nuvolari startet 10 minutter bak Varzi tok han langsomt igjen Achille i mørket. Men resten av historien fins i to versjoner. Den legendariske versjonen som også er den du finner i bøker og på folkemunne, går ut på at Nuvolari slo av lysene da han så Varzi foran seg. Så la han seg simpelthen på hjul, ved å følge etter lysene til Varzi. Achille trodde konkurrenten hadde brutt løpet, og ble særdeles overrasket da Nuvolari senere slo på lysene og dundret forbi ham ikke så langt unna mållinjen. En legendarisk historie, men den er ikke sann. Varzi snudde seg bak og skjønte at det var Nuvolari som tok ham igjen, men det var ikke så mye han kunne gjøre. Ikke en spesielt saftig historie, og grunnen til at legendehistorien om Nuvolari som kjørte med lysene avslått oppsto.

Nuvolari og Varzi ble oppslukt i hverandre, på den måten at de simpelthen kun fokuserte på å slå hverandre. En italiensk avis foreslo et løp kun mellom de to, i identiske biler, men Nuvolari avslo ideen, og fortalte Varzi: «Hvis du slår meg klarer jeg aldri å leve med meg selv igjen, og hvis jeg slår deg vil det være det samme for deg, og jeg vil være lei meg på dine vegne». Varzi sa seg enig i den logikken, og det ble aldri noe av et rent match-race mellom de to. Men den dårlige stemningen dem imellom vedvarte utover hele trettitallet. En morsom episode i så måte inntraff da Varzi gikk til skredderen Rossini i Milano. Der bestilte han en ny kjøredress i himmelblå farge, og laget av det fineste engelske stoff. Prisen var 3000 lire, men Varzi betalte 4000 med det vilkår at skredderen ikke solgte det samme stoffet til Nuvolari. En stolt Varzi paraderte rundt i sin nye førerdress uken etter på Monza, da han plutselig så Tazio i en helt identisk kjøredress. En sjokkert og forbannet Varzi lurte på hvordan dette var mulig, men forklaringen var enkel. Tazio hadde simpelthen betalt 8000 lire for å få en maken dress. Dette var selvsagt gjort kun for å terge Tazio, særlig siden Nuvolari aldri brydde seg stort om hvordan han så ut, eller hva han gikk i.

Etter endt 1930-sesong, bestemte Nuvolari seg for bare å satse på fire hjul, og Tazio vant begge de to prestisjetunge løpene Targa Florio og Coppa Ciano, i tillegg til seier i Italia GP, samt enkelte mindre løp, som «tre provinser» løpet, hvor Nuvolari knuste Enzo Ferrari med 73 sekunder på de siste 35 kilometerne. Det var en så brutal utklassing at Enzo aldri kjørte løp selv igjen. Alfa-Romeo teamets tre førere (de såkalte «tre musketerer): Nuvolari, Campari og Borzacchini  var gode kamerater, og hadde en avtale seg imellom om å dele alle premiepenger til enhver tid. Denne gemyttlige ordningen fikk et skudd for baugen, da den tyske superstjernen Rudolf Caracciola plutselig ble annonsert som Alfa-kjører for 1932. Grunnen var at Mercedes-Benz ikke lenger hadde råd til motorsport, og derfor fikk man til en ordning med tyskeren. Dette likte Tazio dårlig, og han fikk med seg de to andre i et forsøk på å fryse ut Caracciola. Caracciola måtte kjøre en hvit Alfa, mens de tre musketerer kjørte sine røde. Stemingen ble imidlertid bedre da Nuvolari i teten i Monaco GP fikk problemer med bensintilførselen mot slutten av løpet. Caracciola kunne da ha kjørt forbi og vunnet lett, men valgte å la italieneren vinne. Denne sportslige gesten gjorde at tyskeren ble tatt inn i varmen av «de tre musketerer». I det hele tatt ble 1932 en fremragende sesong for Nuvolari. Han vant to av de tre løpene som telte med i det europeiske mesterskapet, og med en andreplass i det tredje løpet, tok han tittelen. I tillegg vant Nuvolari det nevnte Monaco GP, Targa Florio, Coppa Acerbo og Coppa Ciano, og skapte seg et stadig rykte for sine utrolige ferdigheter og fryktløse mot. Poeten Gabriele D’Annunzio overrakte Nuvolari en gylden skilpaddefigur, med ordene: «Til den raskeste mannen i verden, det tregeste dyret». Tazio ble så begeistret at han resten av karrieren brukte skilpadden som et symbol på alt han brukte, og det ble en del av ham, også som en lykkeamulett i en tid hvor overtroen herjet.

I 1933 og 34 opphørte det europeiske mesterskapet, og Alfa Romeo trakk seg ut av sporten. Imidlertid fortsatte Enzo Ferrari med bilene som sitt privatteam, og Nuvolari kjørte for Scuderia Ferrari (med biler fra Alfa Romeo og Maserati). På denne tiden var det mengder av ulike Grand Prix-løp, og Tazio vant 6 av de mest prestisjetunge som Coppa Ciano og Eifelrennen på Nürburgring, samt Belgia GP på Spa (hvor Nuvolari vant i en Maserati som han hadde fått gjort mirakuløse chassis og styreendringer med på bare 24 timer, og som beviste at Nuvolari også var en ypperlig testfører). Det gjorde at Nuvolari endte opp med 7 GP-seire i 1933, mens ingen andre vant mer enn tre løp. I tillegg vant Nuvolari Mille Miglia for tredje gang i en Alfa, og mer overraskende vant han også Le Mans sammen med Raymond Sommer i en Alfa Romeo 8C 2300. Mange hadde spådd at villstyringen Nuvolari aldri ville klare å få en bil i mål i et 24 timersløp, men der tok de feil. Under Italia GP på Monza omkom tre førere, inkludert Nuvolaris to gamle Alfa-kompiser i det som hadde vært selve trekløveret i 1932: Campari og Borzacchini. Nuvolari ble sittende i et kapell ved banen natten gjennom, helt sønderknust, og hans kone Caroline måtte hente ham der neste formiddag.

1934 ble ikke like hyggelig. Han skilte lag med Enzo Ferrari etter at de to ble uvenner etter en krangel, og Tazio kjørte derfor for ulike merker i 1934. I Alessandria GP i april krasjet han i sin private Maserati 8CM, som endte med at bilen dundret inn i et tre. Nuvolari brakk en fot og fikk kraftig hjernerystelse, men kjedet seg så på sykehuset at han stilte opp i AVUS-rennen fire uker senere. Venstrefoten var ikke i stand til å trykke ned clutchen, så mekanikerne modifiserte bilen slik at han kunne bruke høyrefoten. Det ble mye å gjøre for høyrefoten, og plaget av krampe endte han som nummer fem. Etter hvert ble foten gradvis bedre, og i oktober vant Nuvolari Grand Prix løpene i Modena og Napoli. Seieren i Modena kom på bekostning av hans gamle erkerival Varzi som nå var tilbake i en Alfa Romeo i Ferraris team. Nuvolari kjørte forbi Varzi på utsiden av Monument Corner, i en særdeles heftig manøver, og ga samtidig fingeren til Varzi idet han passerte ham. Dette var tilfeldigvis også svingen hvor Enzo Ferrari iakttok løpet fra…

Livet i privatbiler hadde ikke vært noe å juble for, og Nuvolari ønsket seg til Auto Union teamet for 1935. Men av ukjente grunner ble det ikke noe jobbtilbud på Nuvolari. I stedet gikk plassen til hans gamle rival Achille Varzi. Dermed ble det vanskelig. Forholdet med Enzo var dårlig, etter at Tazio hadde forlatt teamet, men det var en mann som kunne fikse det meste i Italia i 1935: Benito Mussolini. Han mente at Nuvolari burde kjøre for Ferrari, og det ble da også slik. Det skal racingverdenen være glad for, for det resulterte i Nuvolaris mest berømte seier: 1935 Tyskland GP på Nürburgring. Ett av 7 løp som telte med i det gjenoppstartede europeiske mesterskapet (det som i dag ville vært Formel 1). Nuvolari var på dette tidspunktet 43 år gammel, og hans Alfa Romeo Tipo B var håpløst gammeldags mot de ekstremt raske bilene fra Mercedes-Benz og Auto-Union. Nuvolari startet fra fremste startrekke, men ble 6 minutter forsinket av et mislykket pitstop da påfyllings-pistolens håndtak knakk. Tazios oppgave virket da umulig, men han kjørte som en mann som hadde inngått en pakt med djevelen, og passerte konkurrent etter konkurrent. Med syv runder igjen lå han 1 minutt og 27 sekunder bak ledende von Brauchitsch, og spiste inn forspranget for hver runde. 10 sekunder neste runde. 14 nye sekunder neste runde. 16 sekunder. Nuvolari tynte maksimalt og mer til ut fra sin utdaterte Alfa, men det kunne allikevel ikke holde. Med tre runder igjen var det fortsatt 43 sekunder å ta igjen. Nuvolari tok inn 20 sekunder på den første av disse. Men nå svarte tyskeren. Det ble bare innhentet tre sekunder på den nest-siste runden, slik at idet siste runde startet lå Tazio 35 sekunder bak von Brauchitsch. Det kunne ikke gå. Imidlertid punkterte tyskeren, og Nuvolari kunne ta en legendarisk seier. En seier som har gått inn i historiebøkene som en av de største førerprestasjoner noensinne, helt i toppen sammen med Mille Miglia 1955 og Donington 1993. Sjokkerte tyskere hadde ikke engang tatt med seg en plate med den italienske nasjonalsangen på, men Tazio hadde med seg et eksemplar som de fikk låne. Utenom mesterskapsløpene, ble det også kjørt 35 andre Grand Prix løp, hvorav flere var uten de raske bilene fra Auto Union og Mercedes-Benz. Nuvolari vant 7 av disse.

1936 ble enda mer dominert av de to tyske merkene, som vant alle fire løpene som talte med i mesterskapet. Av de andre GP-løpene vant Nuvolari 5. I Coppa Ciano kjempet han mot tre Auto Union biler, alle rattet av toppførere. Nuvolaris bil brøt sammen på startstreken, og han måtte overta en annen av teamets biler. I den klarte han et sensasjonelt comeback, og simpelthen presset Auto Union førerne til å bruke opp bremsene sine, slik at han kan kunne vinne. Tazio brydde seg lite om skader. Under trening til Tripoli GP ble han kastet ut av bilen etter at et dekk eksploderte, og han brakk flere ribbein. Han ble innlagt på sykehus, og fikk beskjed om å ta det med ro et par uker. Det varte ikke lenger enn til neste dag, før Tazio stakk av fra sykehuset, og tok en taxi tilbake til banen. Iført bandasjer lot han mekanikerne løfte seg ned i reservebilen, og han klarte å fullføre det 50 mil lange løpet i stekende hete på en imponerende syvendeplass. Han tok seg deretter noen ukers hvile som doktorene hadde foreskrevet, før han vant Penya Rhin GP ved Barcelona i den nye Alfa Romeo 12C. Året ble avsluttet med en maktdemonstrasjon i Vanderbilt Cup i USA, hvor Tazio knuste lokalheltene i sine dirt track-maskiner.

I 1937 kom Alfa Romeo tilbake, og tok kontroll over teamet som nå ble en del av Alfa Corse. Men Nuvolari begynte for alvor å gå lei av Alfa Romeo. Han hadde kastet bort sine beste år på bilene, som var notorisk upålitelige, og attpåtil langt tregere enn de tyske bilene. Det sved nok ekstra at Achille Varzi hadde fått plass hos Auto Union. Utpå sommeren vant Nuvolari Milano GP, før turen gikk til Vanderbilt Cup i USA, men denne gangen under helt andre omstendigheter enn året før. Like før avgang mot USA fikk Tazio nyheten om at hans far var død, og underveis på båten kom budskapet om at hans eldste sønn Giorgio var gått bort, bare 18 år gammel. Dette var et tungt budskap å få, og motivasjonen fikk en liten knekk da den nye Alfa Romeo 12C-37 viste seg å være like treg som fryktet under Coppa Acerbo i august, hvor Tazio kjørte inn i depotet og overlot rattet til Giuseppe Farina. Tazio viste sin tydelige misnøye over at Alfa Romeo nok en gang hadde skapt en bil som ikke var i nærheten av de tyske seiersbilene, og han vurderte nå sin fremtid i sporten.

I Sveits GP noen uker senere dukket Tazio noe overraskende opp. Spesielt med tanke på at Alfa Romeo ikke kom til å stille opp i løpet. I stedet stilte Tazio opp for Auto Union, men det ble en vanskelig debut. Det voldsomme 16-sylindrete beistet var nærmest umulig å mestre, og han slet åpenbart på det glatte føret. En syvendeplass var imidlertid godkjent. Før neste løp på Livorno (Italia GP) var Tazio tilbake hos Alfa Romeo igjen, men også her ble det bare en syvendeplass. 1937 var i det hele tatt en stor skuffelse. To seire, en åttendeplass totalt i mesterskapet. Var 45-årige Nuvolari oppbrukt krutt? Mange mente det.

1938 begynte på vanlig vis, denne gang med en revnet bensintank i Pau GP i april i den nye Alfa Romeo Tipo 308. Det ble en skremmende opplevelse, idet ilden forvandlet bilen til en ildkule i løpet av sekunder, og Tazio hadde flaks som ble dratt raskt ut av bilen. Episoden var dråpen som fikk begeret til å renne over, og Nuvolari erklærte at han aldri mer i sitt liv ville kjøre en Alfa Romeo, og han uttalte at han vurderte å legge opp som racerfører. Han tok seg en velfortjent ferie i USA, men etter Tripoli GP i mai fikk Tazio en uventet telefon. Auto Union var interesserte i hans tjenester. Superstjernen Bernd Rosemeyer var død og Achille Varzi slet med morfinavhengighet. I tillegg ville Auto Union gjerne ha en fører fra aksemakten Italia. En oppglødd Tazio takket ja. Auto Unions midtmotoriserte biler var kjent for å være notorisk vanskelige å mestre, og det var egentlig kun Bernd Rosemeyer som hadde klart det til det fulle. Men var det en annen mann som kunne klare det var det Nuvolari. Heldigvis var det for Tazio til 1938-sesongen skapt en ny Auto-Union Type D, som med 3-liters V12 på 420 hk, ikke var fullt så brutal som Rosemeyers 16-sylindrete Type C. Til debuten sin i Tyskland GP viste Tazio seg å være raskest av teamets fire førere under kvalifisering, men han snurret inn i skogen mens han lå på fjerdeplass i løpet. Det tok noen løp (og mange testmil på Nürburgring) å bli vant til bilen, men i september vant Nuvolari et av de fire løpene som telte med i mesterskapet: Italia GP på Monza, og han vant også årets siste GP-løp på Donington i England etter en makeløs oppvisning i «car control» idet han som leder av feltet traff et stort oljesøl. På makeløst vis kom han gjennom, mens de tre som fulgte bak ham alle spant ut, selv om de ble vist oljesøl-flagget. En sjetteplass totalt i EM-mesterskapet etter bare å ha kjørt halv sesong, var en fremragende bedrift, men i 1939 slet Auto-Union såpass med ulike tekniske problemer, at det varte helt til Eifelrennen i slutten av mai før de dukket opp. Tazio viste god kjøring i mange av løpene utover sommeren, men Mercedes-Benz sine biler var simpelthen et hakk for sterke. Verre var det at mørke skyer blåste opp over Europa. Da teamene var samlet i Beograd for Jugoslavia GP kom nyheten om at Tyskland hadde invadert Polen. Arrangørene av løpet bad innstendig teamene om å ikke dra hjem, da dette ville bety ruin for dem. Derfor ble selve løpet avholdt på samme dag som England erklærte Tyskland krig – 3 september 1939 – startdagen for andre verdenskrig. Etter et depotbesøk måtte Nuvolaris bil dyttes i gang, noe som var mot reglene, og selv om Nuvolari krysset mållinjen først, kom ikke overraskende protesten fra Alfred Neubauer, teamsjefen for Mercedes-teamet. Men før Neubauer fikk levert den inn, svarte Auto Union med å si at de ville protestere mot von Brauchitsch, som ble nummer to, men som på et tidspunkt hadde kjørt mot kjøreretningen for å komme inn på banen etter en snurr. Dermed ble det ikke noen protest, og Nuvolari fikk æren av å vinne det siste Grand Prix løpet på trettitallet. Nuvolari skyndte seg hjem til Italia, men trengte ikke være bekymret for militærtjeneste. Han var 47 år gammel og hadde ett ben som var nesten 4 cm kortere enn det andre. Han manglet en finger, og skjelettet for øvrig var fullt av sammenvokste bruddflater etter de utallige ulykkene han hadde vært gjennom.

I april 1946 døde Nuvolaris andre sønn Alberto, og mange ble derfor svært overrasket da Tazio dukket opp til Marseille GP måneden etter. Tazio var nå 53 år, men hadde fortsatt teken. Han ledet løpet fram til han måtte bryte med motorproblemer, og senere på året vant han det første heatet av Albi GP i en Maserati 4CL. Totalt kjørte Tazio 19 løp i 1946, men oppmerksomme sjeler la merke til at han av og til hostet inn i et blodig lommetørkle, som han presset mot munnen. Tazio var alvorlig syk, og i 1947 orket han bare seks løp. Ett av disse var det beinharde Mille Miglia, hvor Tazio stilte opp i en 1100-kubikks Cisitalia (et merke han hadde jobbet mye for året før). Løpet bød på skrekkelige værforhold, og på veier som gikk i oppløsning var den gamle skilpadden makeløs. Til alles forbløffelse seilte Nuvolari opp i ledelsen, og ved halvveis distanse i Roma ledet han med 7 minutter foran en Alfa Romeo med 2,9-liters motor som ga 80 hk mer enn Tazios lille 1100-kubikker på så vidt over 50 hk. Dette var en episk prestasjon, men kunne den holde de gjenværende 70 mil? Da de kom til Firenze ledet Tazio med bare 4 minutter, men da de kom til Bologna hadde han økt til 9 minutter! All verdens pusteproblemer og hoftelidelser var glemt, Tazio luktet seier nå. Men ved Asti kuttet tenningen ut etter å ha blitt gjennomvåt av alt regnet. Det tok et kvarter å fikse, og Alfaen gikk forbi. Det betydde at Biondetti i sin store Alfa Romeo Coupe vant 16 minutter foran Nuvolari. Da Tazio krysset mållinjen kollapset han av påkjenningene, og den dyvåte trollmannen ble båret til sengs av en prest.

I 1948 ville Tazio gjøre et siste forsøk på å vinne Mille Miglia, og han kontaktet Enzo Ferrari som nå bygde egne biler. Tazio hadde vunnet en klasseseier i en Ferrari året før i et minneløp, og nå var han klar for Mille Miglia i en Ferrari Tipo 166. Nok en gang leverte Tazio kjøring fra øverste hylle. Mens konkurrenter krasjet ut, kjørte han strålende og ledet igjen løpet med solid kjøring. Problemet var bare at Enzo Ferraris skapning ikke var like solid. Like før Roma forsvant panseret, og over Raticosa-passet løsnet førerstolen fra sine fester. Den måtte kastes ut, og Tazio fant en sekk med poteter og appelsiner som han satt på. Ved Bologna var et fjærfeste foran brukket, og venstre forskjerm forsvant også. Til tross for dette ledet trollmannen med 35 minutter! Men det kunne selvsagt ikke vare. Til slutt var det intet fungerende bremsesystem igjen, og Tazio måtte kaste inn håndkleet. Det ble flere løp utover 1948, inkludert Monaco GP hvor Tazio kjørte en Cisitalia D46, men så tok helsen en ny dipp. I 1949 ble det bare ett løp, hvor han kun greide å kjøre en runde i Marseille GP. Det var tydelig at slutten var nær. I 1950 kjørte han to løp på Sicilia. Først Targa Florio, hvor han måtte bryte, før han med den samme Cisitalia-baserte Abarthen vant klasseseier i bakkeløpet ved Monte Pellegrino 20. april. Det ble hans siste opptreden bak et ratt. Tazio kunngjorde aldri at han la opp, for han håpet stadig at han ville bli bedre, eller at det ville komme nye medisiner. Etter et slag i 1952 ble han delvis lam. Et nytt slag sendte ham i sengen året etter, og han sovnet inn 11. august 1953.

Den for mange største racerfører gjennom alle tider var død, og alle hans rivaler mente også Nuvolari var i en særklasse: «Han er historiens beste fører uansett om man ser på fortiden, nåtiden eller for all fremtid», uttalte Ferdinand Porsche som hadde designet racerbilene til Auto Union.

«I tillegg til å være min største motstander på alle måter, er Tazio den beste racerkjører gjennom alle tider. Nuvolari var den tøffeste, og mest dyktige gærningen av oss alle. Ikke en maestro, men en artist. En maestro kan lære, men kunst kan man ikke lære seg», sa hans gamle rival Achille Varzi.

Eller som Enzo Ferrari sa det: «Absolutt INGEN kan sammenlignes med Nuvolari, særlig i periodene etter at han mistet sine to sønner. Mannen var gal av sorg og forsøkte hele tiden å kjøre seg i hjel for å unnslippe traumene».

Tazio Nuvolari var rett og slett selve inkarnasjonen av det mange mener en racerfører skal være. En fryktløs mann som ikke tenker konsekvenser, men som bare gir 100 prosent hver gang han er bak rattet. En mann som ikke frykter ulykker, eller vått føre. En mann som ikke lar seg stoppe av brukne ribbein, eller som legger seg i sengen etter et beinbrudd. En mann med en smerteterskel langt forbi det vanlige mennesker er i stand til å takle. En mann med en episk evne til å levere kjøring fra aller øverste hylle under de mest vanskelige og forferdelige forhold. Det var Tazio Nuvolari. Hans like får verden aldri se igjen.