Opel Manta B – Videreutvikling av en suksess
Om du lurte, så ser Mantaen akkurat like bøs ut bak som foran
Opel Manta B – Videreutvikling av en suksess

Opel Manta B – Videreutvikling av en suksess

Den schizofrene Manta B kom med alt fra Ascona-mekanikk til råe spesialmodeller.

Hjemmesnekret spesialmodell

Det som etter hvert også kan kalles en rå spesialmodell er Johnny Lønnings 1976 Opel Manta B 1600 De Luxe. 34-åringen fra Sveio i Hordaland arvet bilinteressen fra sin far i tidlig alder. Historien høres egentlig ut som starten på en Amcar-interesse.  Hans far hadde en Oldsmobile, og flere av onklene hans hadde blant annet Cadillacer, Mustanger og Camaroer, og sammen dro de mye på biltreff. Men det som falt best i smak var familiebilen som hørte hans far til. En Opel Manta A.
- Jeg tror kanskje det var lakkeringen jeg falt for. Øverst var den mørk blå, som fadet til lys blå, før den ble hvit i bunnen. Den hadde skikkelig 80-tallsstil med tre runde lykter på hver side bak, sjalusi i bakruta og gule frontlys. Sånn sett var det nok en bil som appellerte veldig for oss yngre, forklarer Johnny.
Hvordan har det seg da at Johnny selv endte opp med en Manta B?
- Vel, det var ganske tilfeldig. Både jeg og min far synes egentlig at A-modellen er finere, men i mine ungdomstider på slutten av 90-tallet så var det B det gikk i for de litt eldre som hadde fått kortet, og den ble automatisk litt kulere. Da jeg var 16 år gammel så jeg i lokalavisa at det var en B til salgs i nærområdet. Dette var vel i 2001. Jeg hev meg på lettmotorsykkelen min og dro for å se på den. Den var midt i blinken, så da handlet alt om å få lånt penger av min far, og overbevise ham om at dette var et godt kjøp, ler Johnny.
Det ble ikke en særlig stor utfordring.

Kjærlighet ved første blikk

Mantaen ble kjøpt ny i Kongsberg, helt tilfeldig av en av Johnnys kollegaers oldemor. Slik havnet den altså på Vestlandet i første omgang. Dermed ble den solgt videre et par ganger til den endte opp i garasjen til en eldre kar fra Karmøy, der blant annet kona i huset brukte den til og fra butikken.
- Men så har det seg slik at hun ble lei av å bli oppsøkt av ungdommer på parkeringsplassen som ville se på bilen hver gang hun dro på butikken, og satte derfor inn en annonse i avisa der jeg fant den, humrer Johnny.
Han forteller videre at de brukte å røyke fisk i samme garasje som Mantaen sto, og den hadde ikke akkurat den klassiske nybildunsten på bakgrunn av det. I tillegg var den brun, en farge som kanskje ikke appellerer så veldig hos den yngre garden, så noe måtte gjøres. Bilen ble først pusset opp for første gang i 03-04, med hellakkering, doble frontlykter og turbo montert. Mantaen slet dog med en del rust da den ble brukt som bruksbil, så i 2015/2016 ble den pusset opp på ny der alt ble tatt. Rustsveising, ny hellakkering, splitter ny motor og drivverk, nye felger og bygd om til fembolt. Det ferdige resultatet ble akkurat slik han hele tiden har ønsket den skal være. Motoren er nå en 2,4 liters Omega-motor som er boret opp til 96 mm med splitter nye stempler. ENEM X1 kam har det blitt, sammen med separate spjeldhus fra AT Power. Girkassen er fra Manta GSi, og er en 5-trinns Getrag 240 sportskasse, og også bakakslingen er fra GSi. Johnny forteller at spesielt felgene blir lagt godt merke til, da de er av den litt sjeldnere sorten. Disse har blitt spesialbestilt fra Tyskland.
Johnny trekker frem bilinteressen som et samlingspunkt, og vil gi masse heder og ære til både venner og den lokale Opel-klubben for både all hjelpen han har fått, men også den sosiale omgangskretsen det har skapt. Gjennom dem fikk han blant annet stilt ut bilen på Motorama Stavanger i 2017.

Annonse
Også utvalgte modeller fra den nye generasjonen ble levert med svart panser.
Annonse
Også utvalgte modeller fra den nye generasjonen ble levert med svart panser.

Den flotte bryllupsgaven

For å kickstarte den andre runden med oppussing, fikk Johnny en helt spesiell bryllupsgave. Nemlig en fullrestaurering av karosseriet. Han forteller at bilen var rustete og fæl, så det passet perfekt.
- Du vet liksom at kona kjenner meg godt når det er presangen, ler Johnny.
En tur Johnny husker veldig godt var sommeren 2005, da han og kona skulle på ferietur med Mantaen rundt om på Sørlandet. I stedet for å kjøre langs kysten på vei hjem, tok de ruten innom innlandet. Men ganske tidlig på hjemturen kom det ulyder fra Opelen.
- Den gangen hadde jeg Omega girkasse og hjemmelaget mellomaksling. Gummikoblingen hadde tatt kvelden, og det var fortsatt en veldig lang tur over fjellet som ventet oss. Det bråkte og slo i bilen, og jeg turte ikke kjøre i mer enn 20-30 kilometer i timen. I tillegg var det turbomotor med hjemmesnekra downpipe som lå helt inntil girkassetunnelen, som gjorde at det ble ekstremt varmt å sitte i bilen i tillegg. Så med hastigheten til en traktor og vinduene nede gjennom både skog og tuneller, så humpet vi oss omsider hjem. Da var jeg ikke særlig populær, innrømmer Johnny.
Fremover skal bilen bare få gå som den er, men førsteprioriteten er å få inn setebelter i baksetet slik at de tre barna i familien skal kunne bli med på tur. De synes nemlig det er stor stas å bli kjørt til både skole og fritidsysler i pappas tøffe bil. Ingenting galt med rekrutteringen der i gården, med andre ord.
Bilen han nå har eid over halve livet har etter den siste oppussingen blitt hobbybil fremfor bruksbil.
Denne skal bevares, og både med tanke på penger, tid og sjel som er lagt ned i den, så håper han at bilen kan sendes videre til neste generasjon. Med andre ord så vil den nok aldri verken lukte røyka fisk, eller bli sett i en salgsannonse i avisa igjen.

Chevroletinspirert andregenerasjon

Sommeren i 1975 var det klart for et nytt kapittel i Opel Manta-boka. Manta B var mekanisk sett basert på den nylig redesignede Opel Ascona B, men karosseriet var svært påvirket av 1975 Chevrolet Monza. Manta B så dog litt sportsligere ut. Vauxhall hadde også sin slektning opp mot Manta B, i form av sin Cavalier Mk1. Her kunne vel markedsføringsavdelingen i Opel vært litt glupere, da Opel og Vauxhall ble solgt som forskjellige biler i elleve europeiske land. Med andre ord konkurrerte de med seg selv. Særlig smart var det heller ikke med tanke på at Manta B aldri skulle eksporteres til USA, da de allerede hadde Chevrolet Monza. Drivlinjen i den nye generasjonen ble videreført fra Manta A, med 1,2 liter, 1,6 liter og 1,9 liters motorer tilgjengelige, og 4 trinns manuell eller 3 trinns automat (sistnevnte ikke tilgjengelig på 1,2 literen). Året etter, i 1976, gjenoppstod også GT/E, der drivlinjen fra Manta A overførtes til den nye Manta B-modellen.

Tredørs-Mantaen

I 1977 skulle andregenerasjon Manta få enda en modell på produksjonsbandet. Denne gangen var det snakk om Manta CC. Dette var en tredørs combi coupe (derav navnet CC), men heller ikke denne gangen var modellen unik, da en svært lik utgave fantes i Vauxhall Cavalier Sport Hatch. Med litt bedre plass i bagasjen i forhold til eksisterende modeller, fikk Manta CC også gjemt bort reservedekket bedre, og laget større hyller bak med plass til for eksempel høyttalere for de som ønsket det.
1979 markerte året hvor Opel endelig bestemte seg for å øke motorkapasiteten på deres Manta. GT/Es 1,9 liters motor gikk opp 0,1 liter, i tillegg til et splitter nytt bensininnsprøytning-system, Bosch L. Det økte hestekreftene til 110. I tillegg begynte Opel å forstå at Manta var en bil som folk likte å trimme, så gjennom forhandlerne tilbydde de også en trimmingspakke med modifisert kam, nye ventilløftere, og nytt eksosanlegg. Både vanlig Manta og Manta CC kunne fås som både De Luxe og Berlinetta-utgaver, hvor man kunne få diverse ekstrautstyr. På De Luxe fikk man for eksempel blanke pyntelister på dørtersklene og rundt vinduene, støtfangerhorn av gummi, låsbart tanklokk og lys i hanske- og koffertrom. Askebeger fikk man også for de i baksetet, i tillegg til å gi dem mulighet til å åpne bakruta. Berlinetta var topputgaven, hvor man i tillegg til alt De Luxen kunne by på, også fikk pynteringer på hjulene, krommet endestykke av eksosrøret, og eget emblem (wow!). Innvendig fikk den velour-trekk på både stoler, teppene og hyllen i bakvinduet. 4-eikers luksusratt fikk du også, i tillegg til ekstra støyreduksjon. En utstyrspakke var også et alternativ, som gjorde din Manta, Manta De Luxe eller Manta Berlinetta mer sportslig, blant annet med ekstra instrumenter, sportsratt, sportsfelger, sportsstøtdempere og bedre fjæring.

80-tallets ansiktsløft

1981 markerte året hvor søsterbilen Ascona kom med sin nye modell, Ascona C. Denne gangen gikk derimot produksjonen av Manta videre, uten at søsterbilen affiserte den altfor mye. Det samme kan sies om den andre søsteren, Vauxhall Cavalier. Også den fikk nytt Ascona-inspirert design i 1981, men Manta B besto.
I 1982 fikk både Manta B og Manta CC et ansiktsløft. I disse tider var krom på vei ut, og dette syntes også på Mantas nye utseende. Erstatningen var plastikk, noe som kom frem i fangerne både foran og bak. I tillegg fikk den en liten vinge bak, samt fire luftinntak i grillen, i stedet for to som den tidligere Manta B hadde. GT/E og den nye GSi fikk i tillegg sideskjørt. Motorstørrelsen økte også, fra 1,2, 1,6 og 1,9 til 1,3, 1,8 og 2,0. Alle GT/E-modeller ble også hetende GSi fra 1983, sett bort fra i Storbritannia. 1,8 liters-versjonen solgte veldig godt, men 2,0 literen fikk sitt siste produksjonsår i 1984. Dette betød at av Manta-modeller var det kun GSi som kom med den største motoren. Modellen begynte dog å dra på årene, og i 1986 stoppet produksjonen av alt annet enn nevnte GSi. GSi ble produsert i ytterligere to år, før Opel i 1988 erstattet Manta totalt med Opel Calibra. De satset hardt på den til tross for at Ford Capri stoppet produksjonen, og konkurransen spisset seg til kraftig fra det Japanske markedet, og de direkte konkurrerende Prelude og Celica var i vekst.

Den siste, spesial- og rallymodeller av Manta B

I 1986 lanserte Opel det som regnes som den siste utgaven av Manta som ikke var GSi. Denne fikk full utstyrsliste med røde Recaro-seter, grått skinn-interiør, og et body-kit fra i200, som du snart skal få høre mer om. I Storbritannia ble GSi fortsatt laget frem til 1988. Der het den fortsatt GT/E, men fikk mange like detaljer som i200 og 400 hadde. Deriblant doble runde frontlykter og nye fangere både foran og bak fra Irmscher, samt sideskjørt. Irmscher var en tysk tuningbedrift som sammen med Cosworth i Storbritannia samarbeidet med Opel om å utvikle Ascona og Manta til å bli rallybiler. Samarbeidet startet allerede i 1979, og i 1981 kom den første Mantaen med rallyspecs, Manta 400. Til sammen ble det produsert 23 stykker dette året, og de ble solgt både for vanlig bruk og som fabrikktunede rallybiler. Denne kom med en 2,4 liters motor med 279 hestekrefter. Her ble det brukt mye karbon for å gjøre bilene lettere, og dermed konkurransedyktige, noe som også var viktige da så å si hele bilen ble breddet. Bilen kjørte i gruppe B, en rallyklasse som i 1986 ble henlagt etter flere dødsulykker. Manta 400 ble produsert i til sammen 245 eksemplarer mellom 1981 og 1984, men var også en inspirasjon for en ny modell, nemlig Manta i200. Dette var mer eller mindre en Manta B GSi med utseendet til Manta 400. Denne ble det produsert 700 av. En enda sjeldnere arvtager var Manta B i240. Denne fikk samme motorblokk som 400, men bare halvparten antall ventiler. Altså fra 16 til 8. Denne leverte brukbare 152 hestekrefter, og kun 300 eksemplarer ble laget.

 

Skjøt seg selv i foten?

Man må kunne si at Opel i stor grad lyktes da de skulle utfordre Ford Capri. På mange måter kan man si at dette ble Europas første rimelige muskelbil, og de satte sitt spor som en konkurransedyktig sport-coupe. Det er bare å se på tallene. Til sammen ble det produsert omtrent en million Mantaer, på verdensbasis, noe som ikke er ueffent for et bilmerke som i all hovedsak var kjent for å lage pålitelige, men dølle biler. Manta hjalp Opel bort fra det stempelet, og fikk heller et renomme om at også de kunne bygge sportslige biler. Da Opel plugget ut Manta-produksjonen i 1988, vil noen også påstå at de i tillegg plugget ut deres egne sportslige renomme i samme slengen.