Ryktene sier at Mercedesen har smadret prisrekorden for biler.
I 1955 var Mercedes-Benz dominerende i både Formel 1 og sportsvognracing. I sistnevnte kategori brukte man 300 SLR – internnummer W196 S – og således basert på Formel 1 bilen W196 R, men med rekkeåtteren under panseret på 3 liter kontra 2,5-liter for F1 bilen.
300 SLR ble legendarisk i 1955, etter seire i både Targa Florio og Mille Miglia (sistnevnte seier er gått inn i legendebøkene etter Stirling Moss sin gjennomsnittshastighet på 157 km/t på 160 mil på vanlige italienske veier). Men en 300 SLR var også bilen som var innblandet i ulykken på Le Mans som drepte over 80 mennesker. Det gjorde at Mercedes-Benz avlivet racingprogrammet etter endt sesong, til stor skuffelse for arkitekten bak 300 SLR: Rudolf Uhlenhaut.
Uhlenhaut startet hos Mercedes-Benz i 1931 med en teknisk ingeniør-utdannelse som bakgrunn, og fem år senere kom han til racingavdelingen hos merket. Hans innlysende tekniske talent gjorde ham til leder for programmet, og han tilbrakte tusenvis av timer bak rattet som testsjåfør for å utvikle bilene. Uhlenhaut var en sterkt medvirkende årsak til at Mercedes-fører Rudolf Caracciola vant Grand Prix mesterskapet i 1937, og suksessen fortsatte de neste to årene før krigen kom.
I 1952 returnerte Mercedes-Benz til racing, og arkitekten bak den nye racerbilen 300SL (W194) var Uhlenhaut, likeså Formel 1 bilen W196 R som Fangio tok VM-tittelen med i 1954 og 1955, og nevnte W196 S for sportsvognracing i 1955. Uhlenhaut visste at både Ferrari og Maserati ville bli farligere i 1956, og utviklet derfor 300 SLR med tak og et litt bredere chassis, populært kalt Uhlenhaut Coupe for 1956-sesongen.
To 300 SLR chassis ble brukt, og de ble testet mye og hardt i 1955, blant annet i forbindelse med offisielle store løp, hvor man kunne sammenligne testtider mot konkurrentene. Men før man kunne ta dem i bruk i 1956, kom altså nyheten om at Mercedes-Benz trakk seg fra racing etter 1955. Uhlenhaut bygde ferdig sine to biler, og brukte den ene flittig til privat kjøring(denne ble naturlig nok kalt Uhlenhaut coupe, men navnet ble etter hvert også brukt om den andre bilen). Toppfarten var visstnok nærmere 290 km/t. Mercedes-Benz tok godt vare på de to bilene. Den ene ble stående på permanent display i museet, mens den andre ble låst inn i en egen bygning, hvor den av og til ble hentet ut for å være med på et stevne eller til en spesiell reportasje. Det er mest sannsynlig denne siste bilen som nå er solgt.
Mange har spekulert opp gjennom årene om hva en Uhlenhaut Coupe ville ha kostet om den kom på markedet, og nå har vi kanskje ett svar. Ifølge Hagerty (som har mer solide kilder innen slikt enn noen annen) har en av de to bilene blitt solgt. Pris: 135 millioner Euro. Eller sånn cirka 1,37 milliarder kroner. Ifølge Hagerty hadde Mercedes nøye valgt ut 10 potensielle kjøpere, for å forsikre seg om at de ville kunne ta vare på bilen like godt som Mercedes, og at den nye kjøperen vil ta med bilen ut på ulike events, og at han ikke selger bilen videre til en tredjepart. De potensielle kjøperne ble fløyet inn med privatjet til Mercedes 6.mai for en lunsj og prat om kjøpet.
Hvis ryktene er sanne – og her må man alltid ta et lite forbehold før noe er offisielt bekreftet – så har bilen altså blitt solgt, og fullstendig smadret enhver prisrekord for kjøretøy. Den tidligere rekorden tilhørte en Ferrari 250 GTO som skiftet eiere i en privat handel i 2018 for 70 millioner dollar (også det en ubekreftet sum), altså under halve prisen av den nye rekordsummen.