Racer-legenden som klarte det umulige er gått bort

I 1968 skjedde en av motorsportens største bedrifter. En bedrift så stor at den alene er grunn til å plassere mannen som gjorde det på en liste over tidenes aller beste racerførere, og den kanskje aller beste all-round sjåføren noensinne.

33 år gamle Vic Elford, var briljant i 1968 Monte Carlo Rally i sin Porsche 911. Briten danset elegant gjennom de isbelagte partiene med en bil som elsket å overstyre, og vant det prestisjetunge rallyet. Ikke at noen ble spesielt overrasket over det. Elford var regjerende mester i Rally Gruppe 3, og hadde i 1967 også vunnet det aller første rallycross-løpet som ble avholdt (på Lydden Hill) i en Porsche 911. Senere på året i 1967 hadde han også vunnet det grusomt tøffe Marathon de la Route, et 84-timers løp som ble avholdt på Nürburgring (og her snakker vi hele Nürburgring inkludert de gamle bitene som ingen hadde kjørt på siden trettitallet, som ga en totallengde for banen på 28 km). De to andre førerne Hans Hermann og Jochen Neerpasch, så ikke fram til å kjøre på ringen i stummende mørke, og syntes «rallyføreren» kunne ta seg av det. Så Elford kjørte alle de fire 7-timers nattskiftene i stummende mørke, regn og tåke. Det var prestasjoner som gjorde verden klar over hvilket talent som bodde i Elford, men som samtidig ikke gjorde noen direkte overrasket over å se Elford vinne Rally Monte Carlo i 1968. Det var imidlertid det som skjedde etterpå, som setter ting i perspektiv.

Ni dager senere var nemlig Vic Elford på Daytona, og kjørte 24-timers løpet i den grommeste prototyp-klassen for Porsche i en 907LH. Elford hadde aldri kjørt på banen før, og det var bare gått ett år siden han kjørte sitt første internasjonale billøp, uansett klasse. Men der sto han: Øverst på seierspallen på Daytona. I den råeste klassen. Kun 9 dager etter å ha vunnet Rally Monte Carlo, hadde han gitt Porsche sin aller første seier i et 24-timers løp. Det er en utrolig bragd, men historien stopper ikke der.

13 uker senere stilte Elford til start i det mest beryktede og berømte landeveisløp gjennom tidene: Targa Florio. På den aller første runden punkterte Elford, og måtte kjøre sakte tilbake til depotet i sin Porsche 907 på et smalt space-saver reservedekk. Han tapte 16 minutter, og alle mente at enhver mulighet for seier var borte. Men Elford gravde dypt i seg selv, og kjørte avgårde i et vanvittig tempo. Den andre føreren i bilen var Umberto Maglioli, men han fikk knapt kjøre. I løpet av 6 timer og 28 minutter, kjørte Elford i over 5 timer, og han simpelthen gruste alle tidligere banerekorder. Vel i mål, var Elford tre minutter foran andremann.

Racingverdenen satt sjokkert og fulgte med. En rallyfører som vant Rally Monte Carlo, hadde så vunnet 24-timers løpet på Daytona, og så Targa Florio? Det skulle simpelthen ikke være mulig! Og for å gjøre historien om Elfords utrolige 1968 komplett, får vi spole fram ytterligere 9 uker etter Targa Florio. Da ringte John Cooper fra Formel 1-teamet ved samme navn, og sa at de trengte en erstatning for skadde Brian Redman til Frankrike GP. Elford var imidlertid intet ungt lovende talent. Han var 33 år gammel, og bortsett fra et par opptredener i en Formel 2 bil de siste månedene, hadde han null erfaring med formelbiler av noe slag. Cooper-BRM var heller ingen spesielt bra bil, og Rouen en særdeles vanskelig bane å gjøre sin debut på. Han kvalifiserte seg sist, men på løpsdagen regnet det. Forholdene var forferdelige, og det kostet Jo Schlesser livet. Men Elford var i sitt ess, og passerte bil etter bil. Det endte med en fjerdeplass. I sitt første Formel 1 løp. Utrolig!

 Således går året 1968 og navnet Vic Elford over i motorsportens mest utrolige historier. I løpet av 5 måneder vant Elford tre av de største løpene som man kan vinne, samt en fjerdeplass i debuten i Formel 1. Det vitner om en allsidighet uten like, og betyr også at Elford er selvskreven helt i toppen når man snakker om tidenes beste all-round fører. Ser du for deg at Sebastien Ogier kunne ha gått fra seier i Rally Monte Carlo, til en fjerdeplass i et Formel 1 løp for McLaren? Bare for å sette bragden i perspektiv…

Men Vics Elford karriere var ikke normal på noe vis. Han begynte med litt rally i 1960 som 25-åring, og vant to nasjonale rallyer i 1962. Fra 1964 til 1966 kjørte han for Ford, men det var mye organisatorisk rot, som gjorde at Elford ønsket seg bort. Det Vic ønsket seg var en Porsche 911, men det var ikke lett. Elford støtte på Huschke von Hanstein som ledet Porsches racingprogram i et hotell i Cannes: “I told him I wanted to rally a 911, because I thought it would be sensational. He said: ‘we don’t have a rally programme. We don’t have a budget. We don’t have any cars”. Men Elford fortsatte å mase, før von Hanstein til slutt sa: “I can’t pay you any money, I can’t pay you any expenses, but I can lend you a car for the Tour de Corse. Show me what you can do with it”.

Dermed satte Vic og hans kartleser seg på flyet til Korsika, og øvde med en Simca Aronde, fram til Porsches folk ankom med en 911, to mekanikere, en jekk og noen hjul. Elford lurte på hvor alle reservedelene var, og fikk til svar av von Hanstein: «No spares, Vicky my boy. Porsches don’t break». Det hadde sjefen rett i, og Elford tok en sensasjonell tredjeplass.

Slikt varmet i Stuttgart, og Elford fikk et større budsjett for 1967. Han ledet lenge Monte Carlo Rally, men måtte slå seg til ro med en tredjeplass. En 911 var for mange en umulig bil å kjøre fort med, men Elford taklet dens særegenheter: “911 hadde smale dekk på den tiden, og fordi det var så lite vekt foran, understyrte den – helt til du gjorde en feil og da raste du baklengs gjennom nærmeste hekk».

Von Hanstein så potensialet, og fikk Elford i en Porsche i Targa Florio, som endte med en ny sterk tredjeplass. Resten av året var en salig blanding av rallyer og asfaltløp. Tredjeplasser på Nürburgring og Mugello, andreplass i Croft International, syvendeplass på Le Mans og klasseseier i en privat 906. Sjetteplass på Reims. Seier i Tulip Rally, Lyons-Charbonnières og Geneve rally. Group 3 European Rally Champion.

Elford mestret tydeligvis det meste, og 1968 beviste som allerede beskrevet akkurat det. Nevnt er seirene i Daytona og Targa Florio, men som offisiell fabrikkfører for Porsche vant Elford også 1000 km løpet på Nürburgring (sammen med Jo Siffert), og ble nummer to på Sebring og Montlhéry, samt tredjeplass i BOAC 500 på Brands Hatch. Etter Formel 1 debuten kjørte han seks løp til for Cooper, og kvalifiserte seg som nummer fire i øsregnet på Nürburgring, men krasjet på første runde. En femteplass ble den eneste poengfangsten.

I 1969 fikk Elford kjøre en Cooper-Maserati i Formel 1, som Colin Crabbe var sjef for. Den ble etter hvert solgt til fordel for en McLaren M7B. På Nürburgring kvalifiserte Elford seg som nummer 6, men da Mario Andretti dro av veien i sin Lotus, havnet et av hjulene foran Elford, og hans bil hoppet over hjulet og ut i periferien, hvor han ble liggende opp ned i bilen i noen busker. Høyre skulder var knust, og armen brukket på tre steder. Bortsett fra en enkelt gjesteopptreden for Yardley BRM-teamet på Nürburgring i 1971 (som endte med en ellevteplass), ble dette Elfords farvel til Formel 1.

I 1969 var imidlertid også Elford fabrikkfører for Porsche, hvor det ble tøffere tider. Sympatiske von Hanstein gikk ut, steinharde Ferdinand Piech kom inn. Han forlangte ståldisiplin, og nå var heller ikke Porsche fornøyd med klasseseire. Heretter skulle det være seier i den grommeste klassen, og øverst på listen stod selvsagt seier på Le Mans, hvor den nye 917 var ment å ta merkets første seier i det legendariske løpet. Hvis man var fem minutter for sent til oppmøte klokken 6 på morgenen, måtte man kjøpe en kasse øl til mekanikerne. Tanken var at hvis mekanikerne måtte opp klokken 5, så måtte også førerne opp klokken 5, og dette var et system som Elford likte godt.

Noe han ikke likte så godt, og ingen andre førere heller, var den nye Porsche 917: «Den første 917 var ganske horribel. Men jeg var ikke redd for den, selv ikke i regnvær. Etter å ha kjørt mye rally var jeg vant til en ustabil bil». Men dette var ikke en holdning som ble delt innad i teamet. Det voldsomme beistet skremte de andre førerne. «Den var forferdelig ustabil, og vandret over hele banens bredde når du fikk den opp i fart» uttalte Brian Redman. Porsche stilte med to 917 på Le Mans, og en tredje bil ble også solgt privat til briten John Woolfe. En amatør-racer burde neppe ha kjørt et så voldsomt monster som 917 var, og det gikk da også galt. Woolfe krasjet på den første runden, og ble erklært død. Elford derimot, og hans partner Richard Attwood fikk alt til å stemme, og var på vei mot en overlegen seier, da de måtte gi seg med clutchproblemer etter 21 timer.

I 1970 var problemene rundt marktrykk og aerodynamikk løst, og Elford stilte på nytt i en 917 Langheck, mens de fleste Porsche-førerne gikk for 917 Kurzheck. Den korte versjonen var enklere å kjøre, mens Langheck ga høyere toppfart, noe som var det eneste som interesserte «Quick Vic». Han kjørte for det nye Porsche Salzburg teamet (som også ble støttet av fabrikken) sammen med Kurt Ahrens, og Elford tok Pole Position med en sensasjonell bestetid som innebar en gjennomsnittsfart på 240 km/t. Elford stormet avgårde i teten, et syn mange motorsport-interesserte har fått med seg gjennom årene. Steve McQueens berømte film «Le Mans» som kom ut i 1971, ble nemlig filmet under løpet i 1970, og den hvite bilen man ser lede feltet de første rundene er Vic Elford i sin 917. Han måtte dessverre bryte løpet med motorproblemer etter 18 timer, så han fikk ikke æren av å bli den første til å vinne Le Mans for Porsche. Vic kunne kjøre det meste, og ble f.eks nummer 11 i Daytona 500 i 1969 i en Dodge. Han var også innom Trans-Am serien i en Camaro, og Can-Am serien i en McLaren, før han fikk muligheten til å kjøre den revolusjonerende Chaparral 2J i Can-Am i 1970. Dette var bilen med to gedigne vifter bak, som sugde bilen ned til bakken som en støvsuger. Den var ekstremt rask, men mekaniske problemer forhindret utallige potensielle seire. Det hele endte med at bilen og konseptet ble forbudt etter endt 1970-sesong.

Elford returnerte til Le Mans i 1971 for Martini Racing. I sin 917 Langheck ble Elford klokket til over 380 km/t ned Mulsanne-strekka, men måtte bryte med motorproblemer etter ni timer. Da gikk det bedre på Sebring, hvor Elford vant 12-timers løpet i en 917K sammen med Gerard Larousse, samt en tredje seier i det tradisjonsrike 1000 km løpet på Nürburgring i en Porsche 908/03 (som han også vant med i 1970).

I 1972 ble det nye regler i sportsvognverdenen, og Porsche trakk seg ut fra den øverste klassen etter å ha vunnet Le Mans i 1970 og 1971. Det gjorde at Elford stod uten arbeidsgiver, og han skrev derfor kontrakt med Alfa Romeo: «Det var et kultursjokk. Carlo Chiti var en fantastisk mann, men etter Porsche så ble det hele bare en vits», sa Elford om den saken. Alfa Romeos Tipo33 var ikke bilen for Vic. På denne tiden begynte Vic å gå lei. Han hadde kjørt Shadow sin eiendommelige AVS Can-Am bil med bittesmå hjul, vunnet Nürburgring 500 km to ganger, kjørt en Ferrari Daytona i Tour de France (må ikke forveksles med sykkelløpet med samme navn), og vært testfører for Toyota under arbeidet med å utvikle deres Gruppe 7 og rallyprosjekter. Men da hans gode venn Jo Bonnier omkom under Le Mans i 1972, etterfulgt av ulykken som kostet hans teamkamerat Helmut Markko øyet i Frankrike GP på Clermont-Ferrand, begynte Elford å tenke litt. «Jeg var aldri redd for å dø i en racerbil. Men jeg ønsket ikke å ende opp som en grønnsak i en rullestol. Så jeg stoppet». Av og til klarte noen å lure Elford tilbake, som på Le Mans i 1973 da han kjørte en Ferrari Daytona til sjetteplass sammenlagt og klasseseier, etterfulgt av enkelte opptredener i eksotiske rallyløp og Paris-Dakar, samt Daytona 24-timers i 1984 i en Porsche 928.

Det betyr at Vic Elford sin profesjonelle karriere egentlig kun spenner seks sesonger: 1967-1972. Det han oppnådde på disse seks sesongene er forbløffende, og hans allround-egenskaper må kalles både ekstreme og unike. Selv likte han best de lengste og mest krevende rallyene og løpene, og han hadde intet til overs for den moderne rallysporten med korte etapper, før mekanikerne går gjennom alt, og førerne kan hvile seg foran neste etappe: «Min favoritt var rallyet Coupe des Alpes. Vi dro fra Marseilles, og den første seksjonen oppe i fjellene var kanskje sånn 36 timer til Grenoble. Etter en 12-timers pause, kjørte vi til et annet sted i 24 timer i strekk. Så en ny pause, fulgt av 18 timers kjøring til mål. Bare fjellveier hele veien, mens man kappkjørte mot klokken. Det elsket jeg…”, fortalte Elford da han ble intervjuet av Motorsport i 2007.

Elfords siste år ble preget av hans kamp mot kreften, og det var den kampen han til slutt tapte. Han ble 86 år gammel. For alle motorsport-interesserte lever hans navn imidlertid videre til evig tid…