Det som startet som bare noe småfiks på bruksveteranen endte opp med et 3000 timers langt prosjekt, og som følger av det: en av landets flotteste Escorter.
Jeg hadde lenge fulgt med Facebook-siden «Total Restaurering» sine oppdateringer. Her ble det nemlig kontinuerlig lagt ut bilder av en Ford Escort MK2 fra 1977 som så meget interessant ut. Prosjektet ble nøye dokumentert på siden, og enda nøyere satt sammen. Da bilen til slutt ble godkjent var det ikke noe mer å tenke på. Denne måtte jeg bare gjøre reportasje på.
Les også: 8,3 millioner kroner for en Ford Escort!
Eieren av både Facebook-siden og bilen heter Richard Hansson. Han kommer fra Bagn i Valdres, har nettopp fylt 40 år, og av yrke er han ambulansesjåfør. Richard har vokst opp med bil, motor, og skaperglede. Med besteforeldre som var smed og industrimekaniker, en far som var mekaniker på både bil og lastebil, og en bror som utdannet seg som biloppretter og startet eget verksted, så lå det liksom litt i slekta allerede. Richards far startet også opp med et Volvo 262-prosjekt for 25 år siden. Et prosjekt som Richard selv nå har tatt over.
Hansson jobbet tidligere i forsvaret, og i den anledning var han en del på reise utenlands. Han hadde bestemt seg for at når han kom hjem, ja da skulle han ha seg hobbybil.
- Jeg tenkte i 911 eller Mondial-baner, men jeg innså at det kanskje var litt mye å bite over. Det endte heller opp med en Kadett C Coupe 1200 som var litt sånn der bob-bob. En kompis av meg mente jeg heller burde kjøpe meg en Escort MK2, og hadde funnet en i Halden via Auto DB tilbake i 2009. Det er jo kule biler det, tenkte jeg, så jeg reiste nedover og fikk til en handel, forteller Richard.
Escorten var nærmere bestemt en 1977-modell 1600, som har vært i landet helt siden den var ny. På midten av 90-tallet ble det gjort en middels god restaurering på den, før den da i 2009 havnet i Richards eie. Da hadde den begynt og fått litt rust igjen, og det var satt på noe halvveise breddere, men den fungerte fint som bruksveteran. De første fem årene i Hanssons eie ble det gjort bare småtteri med bilen for å holde den vedlike, men i 2014 smalt det.
- I England så jeg at det fantes det en drøss med kule deler til en grei penge, så da landet jeg egentlig på å gjøre en litt større restaurering av bilen. Jeg startet så smått med understellet, men så ballet det på seg. Noe innmari. For da jeg først var i gang så var det lite som kunne stoppe meg, ler Richard.
Se video: Thomas Jønlands Mk2 med vanvittig bredding, satt opp for bane.
Det er langt fra en overdrivelse, for plutselig var bilen helt strippet ned, og 40-åringen gjøv løs på stålet. Så å si alt fra torpedoveggen og fremover ble byttet ut, sett bort fra rammevangene. Hjørnet av torpedoveggen røyk, og det samme gjorde gulvet, innerskjermene bak, breddere, hjulbrønnen bak, bakplate og dørplater.
- Omtrent halvparten av karosseriet ble vel byttet ut, anslår Richard.
Nye karosserideler ble bestilt, deriblant et Monte Carlo bredde-kit. Da dette er halvfabrikat så er det en god del tilpasning som skal til, og dette tar mildt sagt tid!
- I ettertid har jeg kjøpt meg platestrekker og engelskhjul, for på neste prosjekt skal jeg definitivt prøve å reparere eller lage mye mer selv, forklarer Hansson.
Med karosseriet på plass var det tid for lakk, og her ble det lakkert hvor enn lakkering var mulig. Over. Under. Inni. Utenpå.
- Jeg og en kompis, Micha Marshall, som driver Marshall Valdres som driver med biloppretting, dekor, lakk og bilpleie, hadde vært på et paraglider-stevne. På kvelden ble det et par-sju enheter, og vi begynte å snakke om hvordan Escorten skulle bli. Jeg fortalte at jeg ville skille bilen litt fra en vanlig fin Escort, og måten jeg skulle gjøre det på var å foliere den opp etter den gamle Rohtmans-dekoren som disse kjørte med. Rally-dekoren de blant David Sutton Racing vant rally-VM med i 1981 med Ari Vatanen bak rattet. Dekorene er legendarisk, så det hadde jeg lyst på. Micha var ikke imponert. «Du må ikke teipe. Du må lakkere! Teip er fattigmanns» utbrøt han. Med lovnad om hjelp så ble vi enige i de sene nattetimer. Dekoren skulle lakkeres, ler Richard.
Slik ble det også. Absolutt alt ble lakkert, inkludert de mangefargede stripene og hver enda liten logo som er å finne på bilen. Selv de små sponsorlogoene foran bakskjermen! Det eneste som ikke ble permanent var startnummergrafikken, da den skulle kunne byttes med andre løpsetapper etter hva man har lyst å ha på til enhver tid.
- Stripene var tullete. Først masse teip og det blåe, så var det å få av den hersens teipen igjen, før en ny runde med gult, så teip, så rødt. Så får man litt sig og noe småfeil så må ting gjøres på nytt igjen. Jeg husker ikke hvor mange ganger den var i lakkboksen, men det var mange! Det gikk med en hel vinter bare på dette, og etter alt av grunnarbeid og grunnfargen hvit ble lagt, så brukte vi nok 300 timer på den resterende lakkeringsjobben, forteller Hansson.
Her snakker vi vilt mye arbeid, men steike så bra det ble også!
Richard landet på en Atlas bakaksling, som han så sveiste opp fester til kalippere, og det ble bygget et to-link panhardstag. Nye fjærbein, GAZ Gold coilovers, justerbare bærearmer kom på plass, og Richard selv konstruerte kuleinnfestninger til stabstag for å kunne justere caster. Foran kom det på Wilwood-bremser, 285 mm i størrelse med 4-stemplet kalipper, mens bak står det 275 mm skiver fra en Cosworth. Motoren er en 2-liters OHC med doble 45 Weber-forgassere som er portet. Denne er nybygd av Svein Kristiansen, og i motsetning til mange av sine søstermotorer, så er ikke denne boret opp i det heletatt. Den har fått litt kvassere kam og justerbart kamdrev, og bremser 177,7 hestekrefter i benken.
- Jeg sa at det skulle være en bil for gata, og ikke noe banebil. Den skulle ha komfort og pålitelighet over rå kraft, og det var akkurat det jeg fikk, og da er jeg fornøyd, forteller Richard.
Girkassen er en T5 Rocket med rettskårne tenner og Quife innmat. Eksos er 4-2-1 grenrør, før det går over til et hjemmebygget 2,5 tommers rustfritt anlegg. Felgene rommer 15 tommer, og er originale Minilite på 15 x 8 foran med 205/50-dekk, og 15 x 9 bak på 225/50-dekk bak, av typen Toyo R888R. Det er ganske massive tall på en så liten bil!
Innvendig har den perfeksjonistiske Escorten fått seg et sett med deilige, men også beskjedne Recaro-stoler. Baksetet er originalt, men trukket opp for å matche stolene foran. Instrumentpanelet er det originale 1600 Sport-panelet som satt der originalt, men det er plusset på et par ekstra målere for temperatur, oljetrykk og amper blant annet. Rattet er kanskje av den spesielle sorten, men ikke så gjennomtenkt som man kanskje tror med det første.
- Det er et gammelt OMP-ratt som sto i da jeg kjøpte bilen. Jeg har bare ikke gjort noe med det. Jeg har både hatt tanken om å lakkere det eller bytte det til et RS-ratt, men det har ikke blitt gjort enda, forklarer Richard.
Høsten for to år siden sto bilen så å si ferdig. Sju år og 3000 arbeidstimer etter at Richard startet med den. Det har tatt sin tid, men det er absolutt ingenting som tyder på noe annet heller. Bilen er rett og slett megastrøken og forseggjort.
- Det er nok tålmodigheten som har vært den største utfordringen. Spesielt det med å få gjort alt slik at det skulle bli godkjent, og spesifikt den selvbygde caster-justeringen. Ellers var det ganske tungt da det tidlig gikk opp for meg hvilken jobb jeg hadde tatt på meg, da bilen sto helt nedstrippet og ting måtte tilpasses, og det buttet imot. Hva hadde jeg egentlig tatt på meg? Det var en vinter den bare sto uten å bli jobbet på, for å si det slik. Det ble litt tiltak å starte opp igjen, men bare det å slipe et sveisepunkt eller børste av litt rust hjelper med å få motivasjonen i gang igjen. Da ser man at det går fremover, uansett hvor små stegene er. Så har det vært mange samtaler med biltilsynet, som jeg i tillegg virkelig vil rose. Jeg fikk en egen tilsynsmann å forholde meg til, en som i tillegg hadde både bygget og racet Escorter selv, så det var stor hjelp. Det er så flott når de kjenner til bilen og dens utfordringer, og at man kunne dele tankeprosessen og høre hva som kunne bli godkjent og ikke. Gjør man en god jobb, er samarbeidsvillig og spør på forhånd er mitt inntrykk at det er utrolig hva man kan få gjennom, skryter Hansson.
Det som kanskje kom litt overraskende på var Richards svar på hvordan bilen er å kjøre. For man tenker seg jo til at dette er en utrolig gøyal kjøremaskin, men:
- Første gangen jeg kjørte den ble jeg faktisk litt skuffet. Bilen er jo gått gjennom helt totalt og oppgradert overalt, men man kommer ikke i fra at det er en bil fra 1977 likevel. Den har verken egenskapene eller komforten som en ny bil har på noen måte, men så var heller ikke det målet. Den er tungkjørt, men samtidig er det litt av sjarmen. En liten lykkepille, smiler 40-åringen.
Escorten har dog ikke blitt kjørt veldig mye enda. Her har vi nemlig et klassisk eksempel på en bil som ble for fin til å brukes. I alle fall foreløpig.
- Det har blitt noen lokalturer, men utover det bestemte jeg meg tidlig for at jeg måtte få vist frem bilen i sin beste skikk før jeg begynte å bruke den skikkelig. Det har ført til plass på både Oslo Motorshow, Vikersund Motorfestival og Stjørdal Motorshow. Så da mangler enda Sør- og Vest-landet før jeg ser for meg å begynne og bruke den noe særlig, ler Richard.
Les også om Øyvinds Escort Mk2 som er godkjent for historisk racing!
Tilbakemeldingene på prosjektet er selvfølgelig veldig gode, men ikke overraskende så blir bilen fort misforstått litt. De aller fleste tror den er foliert. Så fort man får vite om at det er lakkert er det som en bryter som slår over hos folk hvor de innser at bilen faktisk er ekstremt gjennomført.
- Jeg tok med meg pris for beste lakk på Stjørdal Motorshow, og det var jo veldig gøy. Ellers var jeg på Ford til topps på Storfjell med Ford-klubbene. Der var det en med en Mk1 som hadde folie på sin. Han stirret kraftig på dekoren min, før han til slutt bare måtte spørre hvordan jeg hadde fått til klistermerkene så bra. Jeg ba han om å prøve å prelle litt av med fingeren, og da gikk det opp for han, ler Richard.
Et annet godt minne var da Richard fikk pratet med Phil Mills under Oslo Motorshow. Møtet var visstnok av det meget hyggelige sorten, og det ble både skryt av Richards Escort, og mye teknisk prat om hvordan rallybilene ble bygget opp da Mills selv var aktiv.
- En annen veldig gøy ting var at jeg hadde fått tak i en Rohtmans kjøredress. En kompis tipset meg om den på Facebook, da det var en som bare hadde funnet den på en Fretex-butikk. Han skulle egentlig ikke selge videre, men etter å ha fått hørt historien min og fått sett bilen, så kunne han til nøds selge for en god slant med penger. Dressen ser helt ny ut, så den er nok aldri brukt i løp. Gjennom en i Norges Bilsportforbund ble jeg satt i kontakt med Phil Mills, som igjen sendte over bilder til en av sine mekanikerkompiser. De kunne fortelle at produsent og alle merker stemte overens med resten av produksjonslinjen på kjøredressene, så det er nok en legitim dress, men trolig en de brukte for markedsføring og lignende. Det er jo veldig gøy å ha, gliser Hansson.
Det blir spennende å se om Richard faktisk tør å bruke bilen etter den har blitt vist frem på diverse shows. For alle skuelystnes del så håper vi jo det, for å møte en slik bil på veien lokker nok frem gliset hos alle som har så mye som et lite snev med godhet i kroppen. Richard sier seg ferdig med bilen slik den er nå, men det er selvfølgelig noen ting han gjerne skulle ha hatt, men som trolig ser ut til å bli i overkant dyrt å ordne.
- Drømmen hadde jo vært en Cosworth BDE-motor og ZF girkasse. Da må man ut med fortrinnsvis 250 og 100 løk, så det spørs om det bare blir med drømmen. Nå er det jo et nytt spennende prosjekt på gang med min fars gamle 262, så det skal i alle fall få hovedprioritet nå. Ellers kanskje det kommer på plass et bur eller noe for å få den enda likere rallyversjonen, forteller Richard.
Til slutt ønsker han også å takke alle bidragsytere som har gjort prosjektet gjennomførbart. Uten slike stiller man nemlig ikke særlig sterkt!
- Micha Marshall og Marshall Valdres har vært fantastisk med lakk og mye annet. Meguiars må nevnes, Bilservice Valdres som er sjappa til min bror som har vært veldig hjelpsom med alt teknisk og utallige hjulstillingskontroller, min far, som har vært en flott person å spørre rundt det mekaniske, og selvfølgelig må kona nevnes, som både har bidratt enormt med sin egen tålmodighet, samt motiverende ord. Det betyr veldig mye at man får holde på med dette, avslutter Hansson.