Det ble først satt inn en 1,5 liters motor med tilhørende tretrinns automatkasse bak sjåføren, samme som opprinnelig sto under panseret. Mekanikerne for CAD monterte også et modifisert understell, laget av en original forstilling, og forsterket karosseriet for å tåle påkjenningen fra den ekstra motoren. Bilen ble så testet i flere tusen miles etter landeveien, samt en test som inkluderte test på bane. Under denne testen ble den målt til 0-96 kilometer i timen på 8 sekunder blank og kvartmila på 16 sekunder, med 137 kilometer i timen over mållinja. Alt dette kunne du lese om i mai-utgaven av magasinet i 1985. Etter testene var ikke CAD fornøyd med at den ekstra effekten forsvant i den ekstra vekten og de tok derfor kontakt med Honda på ny for å forhøre seg om de kunne få noen motorer som var hakket kraftigere. Honda var med på leken og ga de to 1,8 liters rekkefirere med elektronisk innsprøytning som gir en totaleffekt på omtrent 220 hestekrefter. Pakken endte da på 24 ventiler, åtte sylindre, to kamakslinger og fire eksospotter. Et av hovedpoengene CAD var opptatt av den gangen på 80-tallet var at utslippene ikke skulle være høyere enn på en originalbil. Derfor er alt av utstyr knyttet til utslipp fremdeles på bilen.
Den bakre motoren er hektet fast mot de originale dempertårnene, hvor det også er laget en rør-ramme for å holde motoren på plass.