Ingen annen motor ligner lydmessig på den vidunderlige kakofonien av råskap og turtall som det BRM V16 motoren byr på. En 1,5-liters ekstremt komplisert konstruksjon med 16 sylindre, som var ment å føre BRM til toppen av Formel 1. Det gikk heller dårlig…
Historien bak motoren startet 2.mars 1945 da BRMs grunnlegger Raymond Mays, lanserte en kampanje for å forme et britisk kooperativ som kunne designe, bygge og utvikle en britisk Grand Prix maskin som kunne føre Storbritannia til topps i den øverste klassen av motorsport. I 1946 designet så Raymond sin mangeårige tekniske samarbeidspartner Peter Berthon (sammen med Eric George Ricther) en V16 motor som skulle kunne produsere opp mot 500 hk ved 12.000 omdreininger.
Den ble mottatt med begeistring, og etter diverse input fra 160 ulike britiske selskap ble så den ferdige BRM V16 P15 presentert til verden på BRMs testbane, Folkingham Airfield like før jul i desember 1949. Bilen i seg selv var ikke spesielt nyskapende. Alt handlet om motoren, som i all hovedsak var to 750 kubikks V8-motorer etter hverandre, men i en felles blokk. De 16 sylindrene hadde to ventiler per sylinder, og stempler små som tekopper. Dette fordi motoren bare var på 1496 ccm (49,53 x 48,26mm), noe som muliggjorde bruken av kompressor. Reglene i internasjonal Grand Prix racing var nemlig slik at motorer uten kompressor kunne være på opptil 4500 ccm, mens de kunne være på maks 1500 ccm hvis motoren var utstyrt med kompressor. Imidlertid mente ingeniørene bak BRM at motoren ville yte mer ved å utruste den med kompressor i 1500 ccm kategorien. Girkassen var en fem-trinns kasse plassert på tvers i bakre del av chassisrammen.