Topp 10 Amerikanske sportsbiler fra 90-tallet
1996 Dodge Viper GTS
Topp 10 Amerikanske sportsbiler fra 90-tallet

Topp 10 Amerikanske sportsbiler fra 90-tallet

Etter et ganske kjedelig tiår, åttitallet, var det atter tid for litt spenning og fritenking når det kom til design. Elektronikk og innsprøytningssystemer bidro til at det igjen kunne konstrueres motorer som kombinerte høy effekt med lavt forbruk. Nå var det klart for å lage biler som gikk de opprinnelige muskelbilene en høy gang, og det inkluderte gode kjøreegenskaper og lavt bensinforbruk.

Det vi har vektlagt ved utvelgelse av de ti utgavene er prestasjoner og design.

Alle de nevnte utgavene er i dag avgiftsfrie, de krever kun betaling av moms ved import. Vi skal jobbe oss kronologisk opp gjennom nittitallet, her finnes det en godbit for alle og enhver.

1990 Corvette ZR-1

I 1984 kom en splitter ny Corvette (C4) som hadde få komponenter med seg fra forrige generasjon. C4 var en langt mer moderne bil enn sin forgjenger, som var særdeles langlivet, fra årsmodell 1968 til og med 1982. Den nye Corvette C4 skulle være med fra årsmodell 1984 til og med 1996, og her var karosseriet av en kombinasjon av glassfiber og polyester, kalt SMC (Sheet Moulding Compound/Composite). Det var utstrakt bruk av aluminium i det nye hjulopphenget for å holde vekten nede..

Den største overraskelsen på Corvette C4 var introduksjonen av toppmodellen ZR-1 i 1990. Dette var en meget spesiell bil med breddete bakskjermer og dermed større sporvidde. Men den største nyheten var aluminiumsmotoren LT5 som var utviklet i samarbeid med Lotusfabrikken i England. Det betydde 32 ventiler, doble overliggende kamaksler (uvanlig for Corvette) og et slagvolum omtrent eksakt med den tradisjonelle 350 CID (5,7 L) V8.

I 1990 var effekten i LT5 oppgitt til 375 hk, senere (1993) steg denne til 405 hk. ZR-1 ble kun levert som coupe, og den sekstrinns manuelle gearkassen var utviklet av ZF i samarbeid med Chevrolet. ZR-1 ble målt til like over fire sekunder fra null til 96 km/t, og topphastigheten ble målt til over 280 km/t! Siste året for ZR-1 i denne omgang var 1995.

1991 og 1992 Pontiac Firebird SLP Firehawk

Dette var de to siste årgangene av GMs tredje generasjon F-Body, som også inkluderte Chevrolet Camaro. Pontiac Firebird, som Formula, Trans Am og Firehawk var dyrere utgaver av, fikk ny front i 1991 og 1992 som var lavere og mer avrundet enn tidligere utgaver.

Både tredje generasjon Firebird og Camaro var svært vellykkede utgaver, og de solgte godt. De ble introdusert i 1982, og på den tiden var det langt mellom performanceutgaver i USA. Allerede fra dag én utmerket de seg med gode kjøreegenskaper, og fra midten av åttitallet ble de ytterligere forbedret og modernisert. Selv om vi snakker om en tilårskommen konstruksjon i disse utgavenes siste leveår, så er bilene fortsatt kompatible med det beste i sin klasse rent kjøremessig.

1991 var et spesielt år, siden det var første året at SLP (Street Legal Performance) leverte sin spesialutgave av Pontiac Firebird Formula og kalte den Firehawk. SLP gjorde en real innsats med disse bilene, og effekten fra en 350 CID V8 med blant annet smidd veiv og 4-boltede lagerbukker ble oppgradert til 350 hk. 6-trinns manuell ZF gearkasse ble montert sammen med clutch i karbonfiber. Bakakselen ble byttet mot en Dana 44 med 3,54:1 i utveksling og differensialbrems. Det ble også oppgradert en rekke andre detaljer i forhold til en standard Formula. Firehawk hadde Brembo drillede skiver, veltebur, Recaro forseter, fjernet baksete og panser i aluminium for å nevne noe. Null til 96 km/t ble oppgitt til 4,6 sekunder, og topphastigheten til 260 km/t.

Takket være en saftig prislapp (52.000 dollar), ble SLP Firehawk en særdeles sjelden fugl.

1992 Dodge Viper R/T10

Det blir sagt at starten på Dodge Viper skyldtes en samtale mellom Chryslers President Robert (Bob) A. Lutz og Tom Gale, som var sjef for designavdelingen. Bob Lutz: ”Jeg har tenkt mer og mer på at vi burde sette i gang med et prosjekt som en gjenfødt Cobra.”

Det ble Tom Gale som fikk i oppgave å designe bilen, som definitivt har likhetsdrag med den klassiske AC Cobra. Og det gjaldt ikke bare utseendet, også hele konseptet for øvrig delte mye med Cobra. Stor motor uten turbo eller kompressor, og minst mulig hjelpemidler i form av ABS, justerbare dempere, firehjulsstyring og slikt. Nei, dette skulle bli en brutal kjøremaskin uten nymotens teknologi!

Dodge Viper debuterte som årsmodell 1992 for vanlig distribusjon, og sluttproduktet lignet ikke lite på en storvokst AC Cobra. Med 488 CID (8,0 L) V10 på 400 hk og et formidabelt dreiemoment på 630 Nm gjorde disse bilene et voldsomt inntrykk. Sekstrinns Tremec T56 var eneste alternative gearkasse.

RT/10 er kun levert i åpen versjon. Utgaven har glassfiberkarosseri, og den mangler utstyr som traction control og ABS. Air conditioning var heller ikke tilgjengelig på de første utgavene, og det var heller ikke tak eller hevemekanisme for sideruter! I stedet fikk du med små sideruter som kunne enkelt monteres hvis ønskelig. Det viste seg å bli vel rått for de fleste kundene, og snart fikk Viper takplate og tradisjonelle sideruter.

Denne kjøremaskinen klarte 0 – 96 km/t på 4,6 sekunder, null til 160 km/t på 9,2 sekunder og en topphastighet på 265 km/t. Bare noen få hundre ble laget det første året, men tallet skulle øke med årene.

1995 Ford Mustang Cobra R

I 1993 dukket en spesialutgave av Ford Mustang Cobra opp med tilleggsbetegnelsen R. I 1994 fikk Mustang omsider et nytt karosseri, med langt mykere linjer enn det gamle Fox-karosseriet.

I 1995 fikk spesialutgaven Cobra R også en helt spesiell drivlinje, og dermed ble det mer fart i sakene. 1995 Cobra R fikk en 5,8 L Windsor V8 i stedet for standard Cobra 5,0 L V8. Det betydde at den lette bilen fikk 300 hk til rådighet (avhengig av kilde), og sammen med Tremec 3550 5-trinns manuell gearkasse ble dette en råtass.

Men Cobra R var mer enn bare en større motor, disse utgavene var bygd som racebiler. Bilene hadde ikke baksete, radio, elektriske ruter, sentrallås eller air conditioning. Tåkelykter var heller ikke montert, i stedet var hullene omgjort til å lede avkjølende luft til skivebremsene foran. Kraftigere fjæring og dempere, tykkere stabilisatorstag og en avstivende brakett mellom støtdempertårnene ga utgaven bedre kjøreegenskaper. Bremsene var også større enn på standardversjonene. Alle 1995-modellene av Cobra R var lakkert hvite og hadde et spesielt glassfiberpanser, og det ble kun produsert 250 eksemplarer dette året. Alle var lukkede versjoner av Mustang.

1996 Dodge Viper GTS

Viper GTS ble lansert som 1996-modell, og den var en lukket utgave av Viper. For mange av oss dukker det automatisk opp en herlig blå metallic GTS på netthinnen når det blir snakk om denne biltypen, et syn man aldri glemmer. GTS ga et helt annet inntrykk enn RT/10, selv om de tilsynelatende delte mange komponenter. Men faktisk hadde GTS mer enn 90% forandrete deler kontra RT/10. Det første man la merke til var det karakteristiske taket med bulene over fører og passasjer.

GTS hadde den samme motoren som RT/10, men effekten var steget til 450 hk. Som i den opprinnelige RT/10 var det også her 6-trinns manuell gearkasse.

For første gang kunne Viper nå leveres med airbags. Dessuten var air conditioning, elektriske sideruter og sentrallås standard utstyr. 1996 Viper GTS ble valgt til Indy Pace Car på Indianapolis 500. Topphastigheten var oppgitt til 290 km/t, ellers var akselerasjonen temmelig lik den åpne versjonen RT/10. En fantastisk superbil som viste hva Chryslerkonsernet kunne skape på nittitallet!

1997 Plymouth Prowler

Etter et fantastisk comeback for Chryslers del (takket være Lee A. Iacocca) begynte Chrysler å eksperimentere med futuristiske design og cab forward-prinsipp på nittitallet. Resultatet ble en rekke særpregede modeller, som også inkluderte ellers sedate familiebiler. Du kunne få en vanlig personbil som ikke så kjedelig ut, perfekt for foreldre som var avhengig av baksete og bagasjeromsplass. Men det ble også laget spesialmodeller som ikke først og fremst var familievennlige.

Blant de aller mest særpregede bilene fra USA på nittitallet finner vi Plymouth Prowler, som senere fikk betegnelsen Chrysler Prowler da Plymouth gikk inn som bilmerke. Prowler var en utrolig skapning, sett forfra ligner den djevelsk på Lucifer, med den delte støtfangeren som mustasje.

Den fantastiske designen var en direkte honnør til den amerikanske hot rod, og med Prowler fikk du moderne kjøreegenskaper mikset med et retro design. Prowler ble alltid levert i spreke farger, men første året ble den kun levert i fargen Purple metallic.

Mange irriterte seg over at Plymouth ikke valgte å sette inn en V8 i bilen, siden en slik motor var synonymt med betegnelsen hot rod. Men sant å si gikk Prowler godt nok som det var med 3,5 L V6 på, i starten, 214 hk. I 1999 steg denne effekten til 253 hk med samme motor. Takket være en lett bil (utstrakt bruk av aluminium) klarte 1997- og 1998-modell 0-96 km/t på 7,2 sekunder, mens 1999 til 2002 klarte det på 5,9 sekunder. Nok til å gjøre Prowler til en morsom bil å kjøre.

1997-1999 Corvette

Corvette C5 ble introdusert med årsmodell 1997 og fortsatte til og med 2004. Det første året (1997) ble ikke levert som convertible, men det ble den i 1998. Da ble den også valgt til Indy Pace Car, noe som har blitt Corvette til del en rekke ganger. Denne gang var bilen fiolett med mye grafikk, samt gule felger, en spesiell kombinasjon. Corvette convertible ble levert med bakluke, noe som hadde vært fraværende på Corvette siden 1962. Sommeren 1998 introduserte Corvette også en hardtop, i tillegg til de eksisterende versjonene coupe (fastback) og convertible. Hardtop hadde en kortere kupé og ble kalt FRC (Fixed-Roof Coupe). FRC-utgaven hadde ikke avtagbart targa-tak, slik som coupeversjonen hadde.

Corvette C5 var den første Corvette som fikk bakmontert gearkasse, såkalt transaksel, for en 50/50 % vektfordeling. Det var også første gang at Corvette fikk hydroformet, bokset ramme, noe som førte til forbedret vridningsstivhet. Det var også innlagt balsatre i en sandwich i bilens bunnparti.

Standard motor i 1997 Corvette og oppover var en splitter ny 346 CID (5,7 L) LS1, en pålitelig og enkel aluminiumsmotor med sentermontert kamaksel og støtstenger. Standard motoreffekt var 345 hk disse årene. 4L60-E firetrinns automat eller Borg-Warner T-56 sekstrinns manuell var tilgjengelig. Topphastighet var imponerende 282 km/t.

1998 - 1999 Chevrolet Camaro SS

Fjerde generasjon Chevrolet Camaro dukket opp som 1993-modell, og allerede fra starten av var toppmodellen Z28 en performancebil som ble lagt merke til. År etter år ble Camaro Z28 kåret til Most Bang for The Buck, altså mest performance for pengene. 350 CID (5,7 L) V8 med 275 hk var standard effekt i Z28 de første årene, den steg til 285 hk i 1996. I 1996 ble også SS introdusert, og den hadde samme motorvolum som Z28, men effekten steg til 305 hk. 4-trinns automat (kalt TH-700R4 i 1993, deretter 4L60-E fra 1994 og opp) eller 6-trinns manuell gearkasse var tilgjengelige gearvalg. Bakakselen var en hypoid stiv aksel som på tidligere utgaver.

I 1998 fikk Camaro ny front med moderne hovedlykter og et utseende som kunne minne litt om Jaguar og andre lekre europeiske sportsbiler. Blant øvrige nyheter i 1998 var introduksjonene av 346 CID (5,7 L) LS1 V8 på 305 hk, aluminiumsmotoren som debuterte med 1997 Corvette. I Camaro var denne motoren standard i Z28, mens SS-utgaven hadde en oppgradert versjon med 320 hk. Samme versjoner var tilgjengelig i 1999.

1999 Pontiac Firebird Trans Am

Dette var tvillingmodellen til Chevrolet Camaro, og teknisk var de to utgavene like. Men utseendemessig var de ganske forskjellige, og de appellerte derfor til forskjellige entusiaster. Der Camaro er enkel og ukomplisert i linjene, er Firebird og toppmodellen Trans Am mer detaljert og kompleks i linjeføringen. Skjulte hovedlykter var obligatorisk på Firebird, og Trans Am ser rett og slett tøff ut. Som på Camaro var LS1 V8 fra årsmodell 1998 toppvalget motormessig, og du kunne velge mellom firetrinns elektronisk styrt automatkasse eller sekstrinns manuell kasse. Bakakselen er en stiv aksel, for mange brukte fortsatt disse bilene på dragstripen. Ulempen er mindre komfortabel fjæring, fordelen er mindre påkost på sikt.

Designen er ganske lik på Camaro og Firebird, men når du studerer bilene sammen ser du at svært mange av karosseridelene faktisk er forskjellige. Karosseriplatene på begge utgavene er i stor grad av glassfiber og SMC (Sheet Moulding Compound), deriblant forskjermer, dører, bakluke og panseret på toppmodellene.

Den kanskje mest spesielle av Trans Am-utgavene var 1999-utgaven, der du fikk en 30th Anniversary-utgave til ære for den første Trans Am-utgaven; 1969-modellen. Men det fantes også noen få eksemplarer av Firebird Formula Firehawk oppover nittitallet, og de var spesialpreparerte av SLP, Street Legal Performance, Inc. Dette var optimaliserte utgaver med forhøyet effekt og forbedrede kjøreegenskaper. Den ultimate Firebird!

1999 Shelby Series 1

Den sjeldne og eksotiske Series 1 var en revolusjonerende bil fra Shelby. Den var designet av Carroll Shelby selv og produsert av Shelby American. Dette var dermed den eneste bilen fra Shelby som konsernet selv konstruerte og bygde fra bunnen av. Sportsbilen var lett, og valget av motor falt på Oldsmobiles 4,0 L Aurora DOHC V8 på 320 hk med en sekstrinns manuell gearkasse bak. Bilen veide bare i overkant av 1200 kg, takket være utstrakt bruk av lette materialer. Chassiset var bygd av aluminium, mens karosseriet i stor grad var produsert av karbonfiber. Akselerasjonen var oppgitt til null til 96 km/t på 4,4 sekunder, og topphastigheten ble målt til 273 km/t i standard utførelse.

MEN; du kunne også få kompressormatet motor, og da snakker vi null til 96 km/t på 3,2 sekunder! Prototyper med den kompressormatede 4,0 L motoren ble målt til 450-500 hk. Utgaver med kompressor hadde større bremser og heavy duty clutch, og denne komboen ble i stor grad forbeholdt kit cars-versjoner.

De opprinnelige 249 bilene er registrert som 1999-modeller, og de har, som sedvanlig på nye biler i 1999, 17 posisjoner i VIN (chassisnummeret). Vær oppmerksom på at enkelte av disse bilene er solgt noen få år senere, selv om de er oppgitt som 1999-modeller i Title, det amerikanske vognkortet. Senere produserte ”component car” hadde bare syv posisjoner i chassisnummeret, dette er å regne som kit cars. I sannhet spesielle biler!