De fleste amcarfans har sett biler hvor det står ”Official Pace Car” på dørene, supplert av ”Indianapolis 500” og det årstallet hvor bilen ble brukt som Pace Car. Kort fortalt går konseptet med Official Pace Car ut på at en bilfabrikant blir spurt om å stille med en bil til det legendariske billøpet Indianapolis 500. Bilen brukes til tre oppvarmingsrunder (to parade laps og en pace lap) foran racerbilene (før 1957 var det bare en runde, og fra 1957 til 1976 var det to runder), før den kjører inn i depotet, og racerbilene slippes løs i en rolling start. Når det inntreffer gul flagg-situasjoner, vil også Pace Car-bilen komme ut på banen igjen for å samle feltet (en regel som ble innført i 1979, før dette kom ikke Pace Car bilen ut på banen under ulykker). Utenom selve Pace Car-bilen brukes også et visst antall biler til ulike tjenesteformål under og før løpet (disse kan også delta under de to parade laps sammen med selve hovedbilen) til Parade og Festival Laps. Disse kjøres som oftest av ansatte og ulike kjendiser. Siden midten av femtitallet har bilfabrikanten også som oftest levert et visst antall Official Pace Car Replica-modeller til salg for det vanlige publikum.
Pace Car-bilen som brukes for å lede racerbilfeltet har ofte trengt omfattende modifikasjoner, dette for å kunne opprettholde et visst tempo foran racerbilene. Det har medført at både hjuloppheng, bremser, girkasse og ikke minst motor er vesentlig oppgradert i forhold til standardutgaven. I tillegg kommer ulike lys for å blinke sterkt (slik at racerførerne oppfatter hva som skjer) og sikkerhetsbelter og veltebur med racingstandard. I 1983 var for eksempel Buick Riviera Pace Car, og V6-motoren ble blodtrimmet til 415 hk. Den vanlige Riviera-kunden kunne imidlertid maksimalt håpe å få 150 hk under panseret på sin bil. Dette betyr at en Pace Car Replica ofte ikke er like kvass som selve Pace Car-bilen brukt under Indy 500. Det kan også være variasjoner på selve designet og grafikken. For eksempel hadde Pontiac Fiero et kjempetøft gedigent panserscoop som Pace Car under Indy 500, men replikabilene som vanlige folk kunne få kjøpe hadde ikke dette scoopet.
Hvordan en Pace Car blir valgt, har variert opp gjennom historien. Den aller første var privatbilen til banens president, men som oftest har Indianapolis Motor Speedway prøvd å velge en bil som både har litt krefter, men som samtidig har et godt design, eller kanskje har ingeniørmessige interessante løsninger. Historien er imidlertid full av eksempler på biler, som ikke oppfyller noen av disse kriteriene. Banen har også hatt en forkjærlighet for GM-produkter, og fra og med 2002 har Chevrolet hatt en eksklusiv kontrakt om å levere Pace Car til Indy 500. I tillegg til selve Pace Car-bilene, kommer også ulike Official Trucks fra samme produsent som brukes til ulike formål.
Fram til 1939 het bilene «Official Pacemaker», men fra 1939 ble dette til «Official Pace Car».
1946 Lincoln Continental
Den siste Lincoln som fikk æren av å være Pace Car var en nydelig kremfarget Continental Convertible i 1946. Den ble også den siste Pace Car med mer enn åtte sylindre. V12 motoren ga 130 hk, og bak rattet fant man den nye sjefen hos Ford: Henry Ford II. At løpet fant sted var et lite mirakel, da Indianapolis-banen var i en forferdelig tilstand etter å ha ligget brakk siden 1941. Men løp ble det, og George Robson vant løpet. Men han fikk aldri noen Pace Car i gave, ei heller et oljemaleri av seg selv som han ble lovet. Noen måneder senere døde Robson under et løp i Atlanta.
1948 Chevrolet Fleetmaster
Chevrolet er i dag synonymt med det å være Official Pace Car under Indy 500, men det drøyde helt til 1948 før en Chevrolet for første gang deltok i denne rollen. En grå todørs Convertible med konsernets slitesterke «Stovebolt Six», en 217 kubikktommers rekkesekser på moderate 90 hk ble valgt til oppgaven. Tretrinns manuell girkasse var den eneste tilgjengelige girkassen. Bak rattet fant man Wilbur Shaw, mens selve løpet ble vunnet av Mauri Rose.
1951 Chrysler New Yorker
Grunnen til å velge en Chrysler New Yorker Convertible som Pace Car lå under panseret på bilen. For der skjulte det seg en ny 331 kubikktoms Hemi V8 med 180 hk. Chryslers president Dave Wallace tok stolt plass bak rattet på bilen før Pace-Car runden. Selve løpet ble en tøff affære med kun 8 biler i mål, og Lee Wallard som vinner. I 1950 hadde man åpnet opp reglene, slik at Indianapolis 500 telte som en runde av verdensmesterskapet i Formel 1, men ingen F 1-førere dukket opp verken i 1950 eller 1951 (først i 1952 dukket Alberto Ascari opp i en Ferrari).