Topp 30 Pace Cars etter krigen
1946 Lincoln Continental
Topp 30 Pace Cars etter krigen
Topp 30 Pace Cars etter krigen

Topp 30 Pace Cars etter krigen

Topp 30 Pace Cars etter krigen

Official Pace Car Indy 500. En tradisjon som går tilbake helt til 1911. Her er de 30 mest minneverdige etter krigen.

De fleste amcarfans har sett biler hvor det står ”Official Pace Car” på dørene, supplert av ”Indianapolis 500” og det årstallet hvor bilen ble brukt som Pace Car. Kort fortalt går konseptet med Official Pace Car ut på at en bilfabrikant blir spurt om å stille med en bil til det legendariske billøpet Indianapolis 500. Bilen brukes til tre oppvarmingsrunder (to parade laps og en pace lap) foran racerbilene (før 1957 var det bare en runde, og fra 1957 til 1976 var det to runder), før den kjører inn i depotet, og racerbilene slippes løs i en rolling start. Når det inntreffer gul flagg-situasjoner, vil også Pace Car-bilen komme ut på banen igjen for å samle feltet (en regel som ble innført i 1979, før dette kom ikke Pace Car bilen ut på banen under ulykker). Utenom selve Pace Car-bilen brukes også et visst antall biler til ulike tjenesteformål under og før løpet (disse kan også delta under de to parade laps sammen med selve hovedbilen) til Parade og Festival Laps. Disse kjøres som oftest av ansatte og ulike kjendiser. Siden midten av femtitallet har bilfabrikanten også som oftest levert et visst antall Official Pace Car Replica-modeller til salg for det vanlige publikum.

Pace Car-bilen som brukes for å lede racerbilfeltet har ofte trengt omfattende modifikasjoner, dette for å kunne opprettholde et visst tempo foran racerbilene. Det har medført at både hjuloppheng, bremser, girkasse og ikke minst motor er vesentlig oppgradert i forhold til standardutgaven. I tillegg kommer ulike lys for å blinke sterkt (slik at racerførerne oppfatter hva som skjer) og sikkerhetsbelter og veltebur med racingstandard. I 1983 var for eksempel Buick Riviera Pace Car, og V6-motoren ble blodtrimmet til 415 hk. Den vanlige Riviera-kunden kunne imidlertid maksimalt håpe å få 150 hk under panseret på sin bil. Dette betyr at en Pace Car Replica ofte ikke er like kvass som selve Pace Car-bilen brukt under Indy 500. Det kan også være variasjoner på selve designet og grafikken. For eksempel hadde Pontiac Fiero et kjempetøft gedigent panserscoop som Pace Car under Indy 500, men replikabilene som vanlige folk kunne få kjøpe hadde ikke dette scoopet.

Hvordan en Pace Car blir valgt, har variert opp gjennom historien. Den aller første var privatbilen til banens president, men som oftest har Indianapolis Motor Speedway prøvd å velge en bil som både har litt krefter, men som samtidig har et godt design, eller kanskje har ingeniørmessige interessante løsninger. Historien er imidlertid full av eksempler på biler, som ikke oppfyller noen av disse kriteriene. Banen har også hatt en forkjærlighet for GM-produkter, og fra og med 2002 har Chevrolet hatt en eksklusiv kontrakt om å levere Pace Car til Indy 500. I tillegg til selve Pace Car-bilene, kommer også ulike Official Trucks fra samme produsent som brukes til ulike formål.

Fram til 1939 het bilene «Official Pacemaker», men fra 1939 ble dette til «Official Pace Car».

1946 Lincoln Continental
Den siste Lincoln som fikk æren av å være Pace Car var en nydelig kremfarget Continental Convertible i 1946. Den ble også den siste Pace Car med mer enn åtte sylindre. V12 motoren ga 130 hk, og bak rattet fant man den nye sjefen hos Ford: Henry Ford II. At løpet fant sted var et lite mirakel, da Indianapolis-banen var i en forferdelig tilstand etter å ha ligget brakk siden 1941. Men løp ble det, og George Robson vant løpet. Men han fikk aldri noen Pace Car i gave, ei heller et oljemaleri av seg selv som han ble lovet. Noen måneder senere døde Robson under et løp i Atlanta.

1948 Chevrolet Fleetmaster
Chevrolet er i dag synonymt med det å være Official Pace Car under Indy 500, men det drøyde helt til 1948 før en Chevrolet for første gang deltok i denne rollen. En grå todørs Convertible med konsernets slitesterke «Stovebolt Six», en 217 kubikktommers rekkesekser på moderate 90 hk ble valgt til oppgaven. Tretrinns manuell girkasse var den eneste tilgjengelige girkassen. Bak rattet fant man Wilbur Shaw, mens selve løpet ble vunnet av Mauri Rose.

1951 Chrysler New Yorker
Grunnen til å velge en Chrysler New Yorker Convertible som Pace Car lå under panseret på bilen. For der skjulte det seg en ny 331 kubikktoms Hemi V8 med 180 hk. Chryslers president Dave Wallace tok stolt plass bak rattet på bilen før Pace-Car runden. Selve løpet ble en tøff affære med kun 8 biler i mål, og Lee Wallard som vinner. I 1950 hadde man åpnet opp reglene, slik at Indianapolis 500 telte som en runde av verdensmesterskapet i Formel 1, men ingen F 1-førere dukket opp verken i 1950 eller 1951 (først i 1952 dukket Alberto Ascari opp i en Ferrari).

1955 Chevrolet Bel Air
1955 Chevrolet har et av de mest klassiske design i bilhistorien, og en rød og hvit Bel Air Convertible ble valgt som Pace Car til løpet i 1955. Den hadde konsernets nye banebrytende 265 kubikktommers V8-motor, som produserte 180 hk. Den ble en av tidenes mest populære Pace Cars (selv om det ikke ble laget noen Pace Car Replicas for vanlig salg), og i 2005 brukte Chevrolet en sort 1955 Bel Air Pace Car for å markere 50-års jubileet til Chevrolets V8-motor som en del av Pace Car-flåten. Indy 500 ble dessverre tragisk i 1955, da Bill Vukovich krasjet med døden til følge på jakt etter sin tredje strake seier på banen. I stedet ble det Bob Zweikert som fikk drikke seiersmelken.

1956 DeSoto Fireflite Pacesetter
I februar 1956 introduserte Chrysler DeSoto Adventurer med 341 kubikktoms Hemi V8 på 320 hk. Det gjorde bilen til noe av det råeste på fire hjul i 1956, og DeSoto fikk derfor æren av å være Pace Car. Men det skulle helst være en Convertible, så derfor sendte DeSoto en ny modell, i form av en gull og hvitfarget Fireflite Pacesetter Convertible utrustet med en trimmet 330 Hemi (boret opp til 341 kubikktommer) på 320 hk, siden Adventurer bare kom som todørs hardtop. Rundt 400 (noen sier 500) Pacesetters ble laget for vanlig salg, og forhandlerne fikk utstyr for å legge på Pace Car-dekalene. Disse hadde vanlige 330 Hemi-motorer på mer moderate 255 hk. Løpet ble vunnet av Pat Flaherty.

1957 Mercury Turnpike Cruiser
Man skulle kanskje tro at en modell fra Chrysler-konsernets frekke 1957-utvalg ble valgt som Pace Car i 1957, men i stedet ble det Mercury med deres Turnpike Cruiser som fikk æren. Den hadde en mektig 368 kubikktoms V8 på 290 hk, og ble den første bilen som fikk lede feltet med racerbiler i to runder før de ble sluppet løs. Mercuryen var et flott syn i Sun Glitter (en lys gulfarge) med hvitt og krom som kontraster, og var konsernets andre Pace Car på åtte år (de fikk også æren i 1950). Ett sted mellom 700 og 1000 biler ble solgt med Pace Car dekaler til publikum. Løpet ble vunnet av Sam Hanks, som beholdt sin Mercury i over 30 år.

1958 Pontiac Bonneville
Da kalenderen viste 1958 var det kun Pontiac av personbilmerkene til GM som ikke hadde fått æren av å være Pace Car på Indianapolis. Men siden Bonneville begynte å gjøre det bra i Nascar, ble en Bonneville Convertible i Greystone White valgt til oppgaven. Motormessig ser det ut til at Pace Car-bilene ble levert med 370 V8 med bensininnsprøytning og 310 hk, og / eller den samme motoren med Tri-power forgasseroppsettet som ga 300 hk. Interessant nok var det hele et forhandlerbasert prosjekt, og ikke et offisielt fabrikkprosjekt. Løpet fikk mye PR da det ble klart at verdens beste racerfører Juan-Manuel Fangio (5 ganger verdensmester i Formel 1) skulle delta, men 47-årige Fangio klarte ikke å kvalifisere sin Kurtis-Offenhauser. Under starten ble det en stygg massekollisjon, som krevde livet til Pat O’Connor. Vinner ble Jimmy Bryan.

1961 Ford Thunderbird
1961 var et gullår for Indianapolis 500. Løpet feiret nemlig 50 år, og for å feire gulljubileet kom Ford med sin nye Thunderbird lakkert i gull. Den hadde 390-motoren på 300 hk, og fikk hvitt interiør. Back-up bilen fikk imidlertid sort interiør, og de 32 andre bilene som ble laget til bruk rundt løpet fikk også sort interiør. Før løpet beundret moren til A.J. Foyt Thunderbirden, og han lovte å vinne bilen for henne. Det løftet holdt han, og som vinner av Indy 500 kunne han gi bilen videre til sin mor etter å ha fått nøklene av Ford. På niendeplass dukket Formel 1-verdensmester Jack Brabham opp med sin lille Cooper med midtmotor. The British Invasion var på vei…

1963 Chrysler 300
På sekstitallet begynte hastighetene å øke kraftig på Indianapolis, godt hjulpet av en ny generasjon racerbiler med midmotor. Dette gjorde at bilfabrikantene begynte å fikle mer med motorene i Pace Car-bilene enn før, og Chryslers 300 fra 1963 er et eksempel på det. Den råeste motoren standard var en 413 V8 på 360 hk, og Pace Car bilen hadde en slik med to Carter fireports forgassere. Parnelli Jones vant løpet, til tross for at mange mente han skulle blitt svartflagget på grunn av en oljelekkasje. Pace Car-bilen som Parnelli fikk i gave endte opp hos hans bilforhandler-butikk i Torrance, California, men den ble stjålet, og da man fant den igjen var den helt ribbet. Parnelli mente bilen ble stjålet på grunn av den gromme motoren. Dodge lagde 1861 Convertible Pace Car Replicas, og 306 hardtop-versjoner, alle med 383-motor og kjent som Pace Setter Series.

1964 Ford Mustang
Ford Mustang ble avduket til publikum 17. april 1964, og verden ble aldri igjen den samme. Villhesten var bilen alle snakket om, og den ble naturlig nok Pace Car under Indy 500 måneden etter. Den hadde en trimmet 289-motor fra Holman & Moody, matet til en 4-trinns manuell kasse. Fargen var Wimbledon White, og Ford lagde visstnok tre Pace Cars med slike motorer. De øvrige fikk standard 260-motorer. 35 Pace Car Convertible Replicas ble laget, samt 185 eller 190 hardtoper som Pace Car Edition Specials som ble levert til ulike Ford-forhandlere gjennom et eget salgsinsentiv-program. Løpet huskes best for et forferdelig krasj på den første runden, som krevde livet til Dave MacDonald og Eddie Sachs. Vinner ble A.J. Foyt.

1965 Plymouth Sport Fury
I 1965 var Richard Petty konge i Nascar med sin Plymouth, og merket ble valgt til rollen som Pace Car for første (og siste) gang. Bilen var en Sport Fury med 383-motor på 270 hk, og var hvit med blått interiør og blå convertibletopp (enkelte historikere hevder at selve Pace Car-bilen hadde en 426 Wedge under panseret). Løpet ble vunnet av Jim Clark (allment regnet som verdens beste racerfører på sekstitallet) i sin Lotus med midtmotor, som ble en historisk seier. Roadstere ble henvist til museum, mens fremtiden var for midtmotoriserte racerbiler. Plymouthen som Clark vant på Indy, tok han med hjem til Skottland. Der vakte den nok behørig oppsikt…

1967 Chevrolet Camaro
Tre år etter Mustangen kom dens rival Camaro, og Chevrolet ble naturlig nok invitert til å stille med bilen som Pace Car. Fire biler ble utrustet til jobben med trimmede 396 L78 V8-motorer (originalt 375 hk), og Chevrolet fikk også tilbudet om å stille med alle «Official Trucks» til løpet, selv om det pleide å være GMC sin jobb. Bilen var lakkert i Ermine White med blå striper og blått interiør. Rundt 100 Replicas ble laget for vanlige folk (noen kilder oppgir 81 biler, og noen oppgir også at enkelte forhandlere lagde egne replikaer). Løpet ble dominert av Parnelli Jones i sin jetdrevne STP-Paxton, men den måtte bryte tre runder før mål, slik at A.J. Foyt vant løpet.

1969 Chevrolet Camaro
1969 er på mange måter menneskehetens største år med både månelandingen og den første prøveflygingen med Concorde (sammen med atombomben de teknologisk største prestasjoner i forrige århundre). Da passet det godt at Pace Car bilen i 1969, ble den kanskje mest ikoniske av alle Pace Cars. En 1969 Camaro SS i Ermine White med oransjerøde striper og interiør. Motoren var 396-motoren på 375 hk, matet til en tretrinns automatkasse, og tre slike biler ble bygget med stivere og mer sportslige deler enn standardversjonen. Chevrolet lagde også 3675 replikaer, alle SS Convertible, med enten 396 eller 350 under panseret. Etter at jetbiler hadde dominert løpet i 1967 og 1968, ble regelboka endret slik at disse ikke ble konkurransedyktige. Vinner ble Mario Andretti.

1971 Dodge Challenger
Noen sider lenger bak i dette AMCAR kan du lese den utrolige historien om da Pace Car bilen krasjet inn i et provisorisk bygd tilskuertårn for fotografer under den første runden av Indy 500 i 1971. Det er den eneste gangen en Pace Car har mistet kontrollen, og kun flaks forhindret tap av menneskeliv. Fire lokale Dodge-forhandlere samarbeidet, og bidro til at man kunne stille opp med en Pace Car, en backup-bil (begge med 383), samt 50 Replicas (med både 340 og 318) for motorsportfesten. Alle var lakkert Hemi Orange med hvitt interiør, men ingen hadde Hemi-motor. 383-motoren var imidlertid rask nok, noe ulykken bekreftet. Løpet ble vunnet av Al Unser.

1972 Oldsmobile Hurst/Cutlass
For andre gang på tre år fikk Oldsmobile æren av å være Pace Car i 1972 (de fikk også jobben i 1974). I 1970 var bilen en nydelig 442 med 455-motor, og i 1972 var bilen en kanskje enda vakrere Cutlass Convertible i Cameo White med Hurst Custom Laser Stripes som var laget i Hurst Gold. Under panseret lå en 455-motor på 300 hk, og en av bilene ble utrustet med en gedigen Hurst Shifter stand oppå bagasjerommet, slik at Linda Vaughn kunne stå på den og holde rundt den gedigne girspaken mens bilen paraderte rundt. Til såkalte Parade og Festival Laps stilte Oldsmobile med 50 Delta 88 Convertibles. For publikums del ble det tilbudt 130 Convertible og 499 lukkede Pace Car Replicas. Vinner av løpet ble Mark Donohue, som på tidlig syttitall var et unikum i alle typer racerbiler.

1973 Cadillac Eldorado
En gedigen Cadillac Eldorado var ikke det folk forventet å se som Pace Car i 1973, og for første gang siden 1930 var Pace Car-bilen forhjulsdrevet. Men verre var det at 500 motoren med sine 235 hk ikke var egnet til å få den store Cadillacen opp i de hastigheter som trengtes. Løsningen ble seriøs trimming. Alt av utslipps-hemmende mikkmakk ble fjernet, og motoren utrustet med nye stempler, smidd veiv og Rochester fireports forgasser. Til slutt hadde man solide 500 hk, og selve Pace Car-bilen, samt dens back-up eksemplar fikk en slik motor. De andre 53 bilene fikk vanlige 500-motorer, det samme gjaldt de 513 Replica-eksemplarene. Løpet regnes som det verste i Indy 500 sin historie, med drøssevis av fæle ulykker og dårlig vær, som gjorde at løpet måtte holdes over tre dager. Vinner ble Gordon Johncock, men siden Cadillacen var alt annet enn gategodkjent, fikk han ikke nøklene til bilen.

1975 Buick Century Custom
I 1975 var Buick tilbake som Pace Car for første gang siden 1959, og den patriotisk lakkerte Century Custom fikk en trimmet 455 på 325 hk. Den fikk også stivere fjæring og avtagbare takpaneler fra Hurst Performance. 1800 Pace Car Replicas med vanlig 350 og myk fjæring ble laget for vanlige kunder. Uvanlig nok lagde ikke Buick mange eksemplarer til bruk før og under løpet (kun 3 Buick Century Custom ble laget til dette formål), men valgte i stedet å lage 40 LeSabre Convertible til bruk som Parade / Festival Cars (en av disse ble utrustet med en gedigen Hurst-girspake som Linda Vaughn kunne holde rundt under paraderunder). Dette er grunnen til at hvis du googler 1975 Buick Pace Car vil du finne bilder av to helt forskjellige biler. Løpet ble vunnet av Bobby Unser.

1976 Buick Century Turbo
Forskjellene mellom den Pace Car som ledet feltet under Indy 500 og de bilene vanlige folk kunne kjøpe som Pace Car Replicas ble større og større, og 1976 illustrerer dette. På midten av syttitallet begynte amerikanske biler å bli late, og hadde ikke den effekt som trengtes for å kunne fungere som Pace Car foran de mektige Indycar-bilene. En måte å løse dette på var turbomating, et spor Buick fulgte på deres Century med T-top i 1976. Den fikk 231 V6-motoren, som originalt hadde lusne 105 hester. Men med turbo og seriøs innmat ble effekten 306 hk. I tillegg ble panser, skjermer og bagasjeromslokk laget i aluminium, mens bjelker i dørene, reservehjul og jekk ble kastet ut. Dette gjorde bilen over 200 kg lettere enn originalt, og bilen klarte lett 210 km/t før ankomst til pitområdet, noe som imponerte mange. Kun to biler ble laget med denne motorløsningen, for Buick var fortsatt nervøse angående motorens pålitelighet. Dette gjorde at alle 1290 Century Pace Car Replicas som ble laget enten fikk standard 3,8-liter V6 uten turbo, eller 350 V8. Pace Car bilen hadde også en spektakulær dekaljobb som kanskje var syttitallets drøyeste, og Pace Car Replica-bilene fikk nesten en like tøff dekalpakke, men den dekker dessverre ikke forskjermene, slik som den ekte Pace Car bilens dekaler gjør. Vinner av løpet ble Johnny Rutherford.

1978 Chevrolet Corvette
Skal man diskutere den mest ikoniske Pace Car gjennom tidene, står valget for mange mellom 1969 Camaro eller 1978 Corvette. Sistnevnte ble den mest etterspurte Pace Car noensinne. Da nyheten ble sluppet 17. oktober 1977, veltet det inn med bestillinger til Chevrolet. 2500 replikaer var planlagt med en prislapp på 13.653 dollar, men den voldsomme etterspørselen gjorde at dette tallet ble oppjustert til 6500 eksemplarer like før løpet, og ytterligere 500 etter løpet. Etterspørselen var så enorm at New York Times rapporterte om at en bil skulle selges av en eier for 75.000 dollar, og til og med Wall Street Journal rapporterte om Corvette-feberen. Den medførte også at flere falske biler ble laget. Men bilens popularitet var lett å skjønne, for Corvetten var simpelthen nydelig i sin sorte og sølvfargede lakk med røde kontraststriper og et herlig gråfarget interiør i fargen «smoke». Ifølge Chevrolet var motoren en standard L82 350 på 220 hk, også i selve Pace Car-bilen. Siden Corvetten var en litt upraktisk toseter, lagde også Chevrolet flere Monte Carlo biler som «Official Pace Cars» for parade og festivalbruk.1978 Indy 500 ble vunnet av Al Unser.

1979 Ford Mustang
I 1979 var tredje generasjon Mustang i salg, og det var naturlig at den ble valgt som Pace Car. 302-motoren ble trimmet av mannskapet til Jack Roush Performance Engineering, og det gjorde at Pace Car-bilen fikk 141 hester mer enn standardbilen, med hele 280 hk til disposisjon. Fjæring, bremser og dekk var også rettet mot performance (hele bilen var senket med en tomme), og innvendig fikk man et sporty interiør med Recaro-seter. Utvendig ble det gjort en ypperlig jobb med herlig rød/oransje Pace Car dekaler på sølv bakgrunn, og med nedre del av karosserisiden, samt store deler av panser og C-stolpe i sort. I tillegg hadde bilen en frekk T-topp. Tre slike Mustanger ble laget, og den gamle Formel 1-legenden Jackie Stewart kjørte Pace Car bilen under løpet (fra 1979 kunne den også brukes under gulflagg-situasjoner), som ble vunnet av Rick Mears. Hele 11.000 replikaer ble laget av den flotte Mustangen (med soltak i stedet for t-topp), noe som gjør 1979 Mustang til den vanligste av alle Official Pace Car Replicas.

1980 Pontiac Firebird Turbo-Trans Am
I 1980 fikk Pontiac sjansen til å være Pace Car igjen, for første gang siden 1958. Valget falt på den nye turbo-utgaven av Firebird Trans Am, og siden dette var en seriøs performance-bil i utgangspunktet, ble det gjort få endringer på selve Pace Car-bilen. Disse bestod av å fjerne A/C, sette på høyhastighetsdekk og skifte til lavere utveksling. Bilene ble lakkert hvite med hvite felger, mens den øverste delen av panseret ble lakkert mørkegrått, det samme ble området øverst på dørene, og opp A og B-stolpen for å ramme inn T-toppen. Bilen ble en av de minst ombygde Pace Cars i nyere tid, og Pontiac skrøt av at alt de trengte å gjøre var å fjerne A/C-anlegget. 5700 Pace Car Replicas ble laget. Løpet ble vunnet av Johnny Rutherford. Obs: På denne tiden var også Trans Am hyppig i bruk som Pace Car under Daytona 500, slik at det også finnes 1980 og 1981 Turbo-Trans Am med Daytona 500 dekaler på dørene. Mange foretrekker denne versjonen, da den ikke har det litt merkelige grå feltet øverst på panseret som Indy 500 Pace Car bilen har. For de som foretrekker bilen i sølv, anbefales 1979 Daytona 500 Official Pace Car versjonen.

1981 Buick Regal
Buick sin 1976 Pace Car var et høydepunkt for mange, og konsernet skuffet heller ikke da de fikk sjansen til å være Pace Car i 1981. En spesiallaget Regal fikk taket fjernet, og erstattet med en veltebøyle. En nydelig lakkjobb i sølv med brune og oransje striper kompletterte looken. Under panseret fant man den store V6-motoren på 4,1-liter, som med seriøs trimming ga 281 hk. Men den var ikke turbomatet, noe som må ses på som svært overraskende med tanke på konsernets turbohistorie på V6-motorene. Interiøret var like herlig som utsiden, med en deilig miks av rødt, oransje og brunt. Siden bilen var spesiallaget, fikk man ingen direkte Pace Car Replica, men 150 vanlige Buick Regal med standard interiør ble utstyrt med Official Pace Car dekalpakke. Løpet ble kontroversielt, da Bobby Unser ble flagget av som vinner. Men dagen etter ble Mario Andretti utropt som vinner, og han fikk posere med pokalen på bilder. Imidlertid ble denne avgjørelsen gjort om fire måneder senere, slik at Unser igjen ble vinner.

1982 Chevrolet Camaro
I 1982 var det klart for tredje generasjon Chevrolet Camaro og Pontiac Firebird, og som forventet ble en Camaro Official Pace Car. Den ble lakkert sølv og blå, og fargene gikk også igjen innvendig. Den aller første 1982 Z28 ble bygget i november 1981, og endte opp som Pace Car bilen, mens backup-bilen ble produsert i januar 1982, begge med avtagbare glasspaneler. 350-motoren i begge bilene ble trimmet til solide 250 hk, mens fjæringen ble gjort stivere. Til bruk som Parade Cars lagde man ytterligere 50 biler, og til publikum ble det solgt 6000 Commemorative Edition biler, alle med vanlig 350 på 165 hk, og med vanlig understell. Løpet ble vunnet av Gordon Johncock. I 1982 valgte man å fase ut flaggene på bakskjermene på Pace Car-bilene, og de fikk i stedet et blinkende gult lyspanel på taket. Som en mellomfase fikk Camaroen både flagg på bakskjermene og varsellysene.

1983 Buick Riviera
Buick var i støtet som Pace Car på sytti og åttitallet, og i 1983 ble en Riviera Convertible valgt ut som Pace Car. Den nydelige bilen var imidlertid ikke akkurat noen performance-bil, og seriøs jobb måtte til for å gjøre den klar til jobben. Med to turboer ga 4,1-liters V6 motoren solide 450 hk, og det holdt i massevis. Utvendig hadde bilen en delikat krem/sjokolade kontrast (med svært diskrete dekaler), som stod godt mot de brune skinnsetene og treverket i dashbordet og rattet. Felgene var ekte eikefelger. To slike biler ble laget, og i tillegg kom 60 biler til bruk som Parade / Festival Cars. Disse var lakkert hvite med rød pinstriping og rød dekalskrift, og hadde vanlig 3,8-liters V6. GMC som leverte Official Truck-bilene, leverte dem i den samme herlige fargekomboen som Rivieraen. 500 Riviera Hardtops ble solgt som Riviera XX som Pace Car Replica, og fikk enten 3,8-liters V6 eller 307 V8. Merkelig nok ble ingen Riviera Convertibles solgt som Official Pace Car Replica, selv om Buick lagde over 1700 eksemplarer av den åpne utgaven. Vinner av 1983 Indy 500 ble Tom Sneva.

1984 Pontiac Fiero
For første gang siden Stutz i 1912, ble en firesylindret bil Pace Car. Den nye Pontiac Fiero var en spennende sportsbil, og burde egentlig ha sett ut som Pace Car-versjonen. Den fikk en aerodynamisk pakke med dype skjørt, spoilere og vinger, og et gigantisk luftinntak som foret luft ned til den hissige fireren på 2,7-liter og 232 hk (sammenlign dette med gateversjonens trøtte 92 hk…). Alt annet fra girkasse til understell var også preppet for å gjøre IndyFiero til en virkelig seriøs sportsbil. 2000 replikaer ble produsert, men de så ikke like tøffe ut som originalen, og manglet det ekstreme panserscoopet som Pace Car bilen under selve løpet hadde. Enda verre var det at de måtte nøye seg med den vanlige 2,5-liters fireren på 92 hk. Men om ikke annet hadde bilene et stilig aero-kit, som skilte de fra vanlige 1984-modeller. Løpet ble vunnet av Rick Mears.

1989 Pontiac Firebird 20th Anniversary Turbo Trans Am
Etter nærmere to årtier med slappe biler som trengte omfattende modifikasjoner for å kunne være Pace Car på den fryktede Indianapolis-banen, skapte Pontiac historie i 1989 med sin 20th Anniversary Turbo Trans Am (ofte forkortet til TTA, siden bilen var basert på GTA). Den trengte nemlig ingen modifikasjoner av noe slag for å gjøre jobben sin. Dette skyldtes at bilen i sin toppversjon var en fremragende sportsbil, og med 3,8-liters V6 motoren med turbo (berømt fra Buick GNX), hadde man 250 hk til rådighet. 1500 (noen kilder sier 1555) 20th Anniversary Pace Car Replicas ble laget, og de tre bilene som tjenestegjorde som Pace Car ble trukket tilfeldig ut. Med hvit lakk og gullfargede felger var bilen et vakkert syn, og beviste at Pontiacs slagord var sant: «We build excitement». Ute på gaten ble det også excitement, for bilen var USAs raskeste produksjonsbil i aksen, og Car and Driver målte 0-60 mph på 4,6 sekunder. De mente i tillegg at de oppgitte 250 hk egentlig var nærmere 300 hk. Spenning ble det også i løpet, da Al Unser Jr og Emerson Fittipaldi kjempet mot hverandre de siste rundene. Det endte med at Unser Jr. gikk i veggen, mens Fittipaldi vant løpet.

1996 Dodge Viper GTS
I 1991 skulle Dodge Stealth være Pace Car, men etter at nyheten ble offisiell våknet fagforeningen UAW opp. De klagde over at en japanskbygd bil skulle bli Pace Car på Indy, og etter mye press fant Dodge i stedet fram til en tidlig preproduksjonsmodell av den kommende Viper RT/10. Den hadde naturlig nok ingen problemer med krefter, da dens mektige 8-liters V10 ga 400 hk. Bilen ble et populært valg, og fem år senere ble det Viper GTS sin tur. Med blå lakk og hvite striper, samt et nydelig coupedesign så bilen enda bedre ut enn Viperen fem år tidligere, og med 450 hk (samt litt lavere vekt) var den også raskere enn den åpne originalen. Fire biler ble laget, en for vinneren Buddy Lazier, to Pace Cars til løpet, og en fjerde for bruk av noen av banens ansatte. Nesten like tøff var for øvrig Ram Pickupen som ble laget som Official Truck med blå lakk og hvite racingstriper. Løpet ble en trist affære, da 1996 markerte det første året etter at CART-serien ble delt i to. Alle toppteamene ble igjen i CART, mens den nye IRL-serien fikk de dårligere teamene og førerne. Men IRL hadde kontrollen over det store løpet: Indianapolis 500. Dette var grunnen til at Buddy Lazier kunne vinne Indianapolis 500, i en tid da CART-serien hadde navn som Alex Zanardi og Michael Andretti (som var langt bedre racerførere enn Lazier og kompani).

2006 Chevrolet Corvette Z06
Det sene nittitall og tidlig 2000-tall var en lei affære hva angår Pace Cars, og den ene bilen mer nitrist enn den andre fikk jobben. Det hjalp ikke at Chevrolet i 2002 inngikk en avtale, som gjorde at kun Chevrolet kunne være Official Pace Car på Indianapolis. Siden 2002 har det kun vært Corvette og Camaro som Pace Car (med unntak av 2003, da Chevrolet brukte en SSR), og det har ikke akkurat bidratt til variasjon, selv om mange av bilene har vært pene å se til. Den kanskje peneste i så måte kom i 2006, da en nydelig Corvette Z06 (med 7-liters V8 på 505 hk) lakkert i de amerikanske fargene fikk jobben. Tre Pace Cars ble laget, og i tillegg lagde man 71 biler for bruk før og rundt løpet (inkludert 30 blå Corvette Convertibles med grå convertible-topp og røde og hvite dekaler, samt 8 røde Convertibles). Ingen Pace Car Replicas ble laget for salg. Valget av Pace Car-sjåfør var populært i 2006, men ville neppe blitt tatt like godt imot i dag: Lance Armstrong. Den gang 7 ganger vinner av Tour De France, i dag strøket fra alle resultatlister. Indy 500 ble vunnet av Sam Hornish Jr. som kjørte forbi Marco Andretti på den siste runden.

2011 Chevrolet Camaro SS
2011 var selve jubileumsåret for Indianapolis 500. Ikke bare feiret løpet 100-års jubileum, i tillegg feiret Chevrolet 100 år. Det måtte selvsagt markeres, og Chevrolet valgte å lage en Pace Car i stil med den berømte Camaro Pace Car-bilen fra 1969 med hvit lakk og oransje striper, samt oransje interiør. I tillegg annonserte Chevrolet i februar 2011 at de ville lage 500 Official Pace Car Replicas for vanlig salg, alle SS-modeller med 6,2-liters V8, og påmontert 2SS utstyrspakken og RS-pakken. På girkassefronten kunne man velge mellom manuell eller automat, hvorav 153 ble levert med manuell og 347 med automat. 3 biler ble brukt som Pace Car til løpet, mens 51 biler ble laget som Festival Cars, og brukt av ansatte og inviterte gjester. En invitert gjest var Jon Bon Jovi, som likte Camaro #51 så godt at han kjøpte den.

500 replikaer ble laget. Løpet ble vunnet av Dan Wheldon som tok ledelsen da rookie J.R. Hildebrand krasjet i den siste svingen på den siste runden. Han skled over mål med krasjet bil som nummer to.

2017 Chevrolet Corvette Grand Sport
I 2017 ble en Corvette valgt som Official Pace Car for fjortende gang. I motsetning til en del av de mer outrerte lakkjobbene som Corvette har hatt som Official Pace Car, fikk 2017-bilen en særdeles vakker lakkjobb i hvitt med blå og røde dekaler. Med Z07-pakke fikk bilen også karbonkjeramiske bremser fra Brembo, pluss Michelin høyhastighetsdekk og et ultrasportslig hjuloppheng. Fire biler ble laget for oppgaven med å være Pace Car, og bortsett fra de store gule varsellysene og kamerautstyret om bord, var de helt like en standard Grand Sport. Dessverre valgte Chevrolet å ikke lage noen Official Pace Car Replica av denne skjønnheten. Løpet ble en av de største snakkisene i 2017, da Formel 1-fører Fernando Alonso (av mange regnet som verdens beste racerfører) stod over Monaco Grand Prix for å kjøre Indy 500. Han var da også en åpenbaring på den mektige ovalbanen, og ledet løpet flere ganger før han måtte bryte på grunn av tekniske problemer. I stedet gikk seieren til hans lagkamerat Takuma Sato, som ble den første japaner til å vinne Indianapolis 500.