Topp ti: Opel

Opel har sitt opphav tilbake i 1862, den gang med sykkel- og symaskinproduksjon i Rüsselsheim am Main, Tyskland. Adam Opel AG som bilprodusent ble startet opp i 1898, da fem brødre fra Opelfamilien ville legge om produksjonen fra sykler og symaskiner. Den første bilen så dagens lys i 1902, en tosylindret Opel.

I 1929 kjøpte General Motors 80 % av aksjene i Opel, og de resterende i 1931. Da var også resten av verden i resesjon etter børskrakket på Wall Street i USA i 1929.

Etter andre verdenskrig sto USA igjen som den store økonomiske makt, og det tok ikke lang tid før GM var ledende på bilproduksjon i verden. Opel nøt godt av design fra bilmerker som Buick og Chevrolet, dog i forminsket skala. Etter hvert skulle Opel fremvise noen av de lekreste bilmodellene som ble tilbudt her i Europa, og vi har her lagt vekt på ti modeller som er ekstra lekre, sporty eller luksuriøse.

I 2017 ble Opel solgt til PSA Group (Peugeot, Citroën, DS), og dermed er nesten hundre års eierskap over for GMs del. Så får tiden vise om det igjen vil bli skapt klassikere fra Opel.

1965 Opel Diplomat Coupe

Takket være sitt amerikanske eierskap skulle Opel lansere langt større biler enn sine tyske konkurrenter, spesielt når det gjaldt luksuriøse biler. På sekstitallet gjorde dette seg ekstra bemerket med Kapitän, Admiral og Diplomat, men allerede fra før krigen gjorde f. eks. Kaptein, som den ble kalt på norsk, seg bemerket med flotte biler.

Opp mot 1960 fikk Opel panoramaruter både foran og bak og lignet ikke så lite på en forminsket Buick. Mange av disse utgavene var behagelig avrundet og harmonisk designet, lekre biler rett og slett. Utsagnet ”Alle biler ruster, men Opel har Rekord” var dessverre gjeldende for en del av disse utgavene også.

Vi går raskt opp til 1964, da en flott serie med Kapitän, Admiral og topputgaven Diplomat Limousine ble lansert. Nå ble bilene langstrukne, flate og brede, og man så slektskapet med den nyintroduserte 1964 Chevrolet Chevelle designmessig. Det ble tilbudt (i tillegg til rekkeseksere) Chevrolet V8-motorer i enkelte utgaver, i første omgang 283 CID (4,6 L). I årene 1965-1967 produseres det en Diplomat Coupe (hardtop) med 327 CID (5,4 L) V8 på 230 hk og GMs 2-trinns Powerglide. Denne utgaven ble spesiallaget av Karmann, og det ble produsert i overkant av 300 enheter i disse årene. Minst en åpen utgave skal også være laget. Diplomat er spesielle og stilige biler. Med en lengde på nær fem meter var dette en luksusbil som gikk utenpå omtrent alt som ble laget i Europa på den tiden. Det finnes heldigvis utgaver av Diplomat Coupe i Norge også.

Diplomat A ble levert i årene 1964 til 1968, mens den neste generasjonen, Diplomat B, ble levert fra 1969 til 1977. 327 CID V8 ble levert til og med 1977-modellen, selv om motoren ble faset ut allerede på slutten av sekstitallet i USA. Det kan nevnes at også Opel Admiral ble tilbudt med V8-motor enkelte år. Dette er sjeldne utgaver som dermed får høyere pris, siden de ikke tilhører den mer vanlige Diplomat-serien med V8.

1967 Opel Commodore

Opel Rekord C og toppmodellen Commodore A var helt nydesignet i 1967, og linjeføringen var nært beslektet med Chevrolet Chevelle, med flott hoftebue over bakskjermene. Fronten og fastback-designet var derimot i stor grad Opels egen. Igjen var det coupeversjonen som gjorde seg best, det er tydelig at bilen var designet først og fremst som todørs. På mange måter var disse to versjonene; Rekord C og Commodore A et godt eksempel på at også vanlige bruksbiler kunne designes kule og ettertraktede. To motoralternativer var tilgjengelige i 1967 Commodore; 2,2 L og 2,5 L rekkeseksere. Førstnevnte hadde 95 hk, mens den største motoren hadde 115 hk. Begge utgaver var tilgjengelige med både manuell og automatisk gearkasse. Det fantes også en GS-utgave med 2,5 L med to forgassere og 130 hk, også den ble tilbudt med både manuell og automat. I 1970 kom en GS/E med 2,5 L med innsprøytning og 150 hk. I april 1970 dukket en 2,8 L R6 opp med 145 hk ved hjelp av to Zenith-forgassere, populære og sjeldne biler. De større motorene fortsatte også i utgavens siste år, 1971, og gjorde Commodore til en spennende bil å kjøre. Commodore B ble tilbudt i årene 1972-1977 og hadde et helt annet utseende, Men også den var tilbudt som coupe, og denne utgaven var en tidløs bil designmessig. Også på Commodore B ble spesialutgavene GS og GS/E tilbudt.

1968 Opel GT

I 1964 skjedde noe banebrytende. Opel fikk, som første bilprodusent i Europa, sin egen designavdeling. Og bare ett år etter, på bilutstillingen i Frankfurt i 1965, kunne Opel vise frem sitt produkt, nemlig Opel GT. I USA viste GM samme år frem Chevrolets Mako Shark II, som var en enestående konseptbil. Da Opel GT og Chevrolet Corvette ble tilbudt i 1968 viste GM at de var kapable om å lage to meget spesielle biler for spesielt interesserte. I USA ble Opel solgt via Buickforhandlere, inkludert Opel GT fra 1969. Opel GT har en mengde detaljer til felles med storebror Chevrolet Corvette. De har begge den karakteristiske, lange fronten med skjulte hovedlykter. De har også begge den sterkt kurvede designen over hjulene, og de deler løsningen med to runde baklykter på hver side. Men Opel GTs karosseri var laget av stål der Corvette var av glassfiber.

1968 Opel GT ble levert med to motoralternativer; 1,1 L med 60 hk eller 1,9 L med 90 hk. Begge motorene kunne leveres med firetrinns manuell kasse, men den største motoren kunne også leveres med 3-trinns automatkasse. Bakakselen var en vanlig hypoid aksel. I 1969 ble Opel GT som nevnt tilbudt også i USA via Buicks forhandlernett, og salget i USA var vesentlig for den lille sportsbilen. Av 103.000 solgte eksemplarer fra 1968 til 1973 ble ca. 70.000 biler solgt i USA. Noen biler er registrert som 1974-modeller, men disse er overliggere.

1970 Opel Manta A

Alle som har noen år på baken la merke til småsportslige og pene modeller som Ford Capri, Mazda 929 Coupe og Toyota Corona Mk II Coupe da de var nye. Opel hadde sitt eget svar på disse, Manta, som delte mye teknologi med den mer praktiske Ascona A.

Opel Manta A ble introdusert i 1970, og den småfrekke fronten minnet faktisk litt om en hai. Med myke, runde kurver bakover karosseriet slutter Manta med en kort stjert, utstyrt med runde lykter, slik som Opel GT. I motsetning til GT har Manta plass til fire personer, selv om baksetet best egner seg for barn. Drivverksmessig er Manta oppbygd likedan som de fleste biler på denne tiden; motoren foran, gearkassen i midten og driv på bakhjulene. Alle motorer i Manta A er rekkefirere. 1970 Manta leveres med 1,6 L motor på maksimalt 80 hk.

Firetrinns manuell kasse, samt 3-trinns automat tilbys. Allerede i 1971 økes utvalget motorer med 1,2 L på 60 hk og den større 1,9 L i Manta SR. Med 90 hk blir det mer fart i bilen, og 1,9-literen gjør Manta SR til en sporty bil. Fra 1973 kunne du få Manta i USA, og motoreffekten ble da lavere som følge av strengere avgasskrav. Støtfangerne ble også oppgradert på USA-modeller pga. strengere krav ved kollisjon.

I 1973 og 1974 ble det tilbudt en Manta Turbo med 156 hk. Men med en egenvekt rundt ett tonn blank ble dette en virkelig sprek utgave. I 1975 ble den legendariske betegnelsen GT/E lansert, en ekstra sporty utgave som fikk sin storhetstid med Manta B. Det ble tilbudt en spesialutgave som het Manta GT/E Black Magic med svart lakk og fargestripe på spoiler og langs karosserisidene. Utgaven hadde 1,9 L firer på 105 hk.

1975 Opel Kadett C Coupe GT/E

I 1975 fikk den lille Opel Kadett sin egen VW Golf GTI-versjon. Kadett Coupe GT/E ble levert med 1,9 L. firesylindret motor med innsprøytning og 105 hk, og valg mellom fire- eller femtrinns manuell ZF kasse. Med mer sporty egenskaper var dette både en linjeren og rask liten bil. GT/E hadde tykkere stabstag foran og bak, samt kraftigere fjæring.

I 1978 og det siste året 1979 ble utgaven levert med 2,0 L firer med innsprøytning og 110 hk (115 hk i enkelte kilder), og nå var kun femtrinns manuell gearkasse tilgjengelig.

I årene 1977 til 1979 ble det også tilbudt Kadett Rallye Coupe, en arvtager til den opprinnelige utgaven fra 1966-1973 (Kadett B). Basismotoren var en 1,6 L firer. I perioden ble det også levert utgaver med 1,9 E innsprøytningsmotor med enten fire- eller femtrinns manuell bak. 105 hk fikk fart på sakene, men det fantes også en 2,0 L med effekt målt til 110 hk. De samme motorene og gearkassene ble videreført ut 1979. Så ble Kadett C erstattet av Kadett D som hadde forhjulstrekk og et gjennomført kantet karosseri, det så ut som det var tegnet med linjal. Dermed var tiden over for de linjelekre utgavene av Opel Kadett.

1976 Opel Manta B

Opel Manta B var svært moderne designmessig i 1976, og den skulle få et langt liv, helt frem til og med 1988. Den langt flatere og tidløse designen var forut for sin tid, og for første gang var Opel i forkant av den amerikanske versjonen Chevrolet Camaro (1970-1981) med sitt moderne design. Da 1982 Camaro så dagens lys var den ikke helt ulik Manta B med sin strenge linjeføring.

Manta B ble i Norge annonsert med 1,6 L og 1,9 L rekkefirer med forskjellige motoreffekter. N-utgavene av motorene hadde lavere effekt enn S-utgavene. Manta GT/E (lansert i september 1976) med 1,9 L E-motor var oppgitt til 105 hk. 1,6-literen og 1,9-literen var tilgjengelig med automatgear i tillegg til manuell kasse. Det skulle tilbys en rekke utgaver av Manta B i årene fra 1976 til 1988, vi skal nevne noen av disse. Manta Berlinetta var en luksuriøs utgave, mens Manta GT/E var mer sportslig rettet. I 1980 fantes det også en GT/J med 2,0 L og 100 hk som største motor. Sin vane tro ble denne utgaven (med 2,0 L) tilbudt med både firetrinns manuell og 3-trinns automat. I senere år ble Opel Manta GT Combi Coupe med 1,8-liter på 90 hk og 5-trinns manuell gearkasse en fulltreffer, siden overdrive på femtegearet senket turtallet til et mer behagelig nivå på langtur. En tilsvarende utgave av Manta Combi Coupe var GSi med 2,0 L med innsprøytning på 110 hk. Den ble tilbudt fra 1984 og frem til modellens slutt i 1988.

Manta B (og Ascona B) ble viden kjent for sine gode kjøreegenskaper, noe som også gjorde at de ble flittig benyttet til rallykjøring. Ascona 400 og Manta 400 gjorde seg kraftig bemerket med sin 2,4 L motor som presset ut høy effekt i rallyutgave. Fra 1981 til 1984 ble Manta 400 tilbudt for gatebruk også, og effekten var da oppgitt til 144 hk i 2,4-literen. 5-trinns manuell var obligatorisk.

1983 Opel Monza GSE

I 1978 kom den nye Rekord E og dermed også Commodore C. Ingen av disse utgavene hadde noen sporty versjon rent designmessig, men det kompenserte den nye Senatorbaserte coupeen Monza for. Monza var en fin erstatning for de tidligere coupeene med sin tidløse hatchback-design. Allerede i 1978 ble Monza levert med enten 2,8 S rekkesekser eller 3,0 E rekkesekser, der E som sedvanlig sto for innsprøytning. Firetrinns manuell eller tretrinns automat var tilgjengelig. Bakhjulsdrift var en selvfølge, og bakakselen var her delt med god kjørekomfort som resultat. I 1981 dukket også en 2,5 E rekkesekser opp som motoralternativ.

Samtidig som Commodore forsvant etter 1982 var det klart for neste generasjon Senator og Monza. Det som særpreger disse modellene er fraværet av krom, nå er f.eks. støtfangerne av lakkert plast. 1983 Monza ble faktisk levert med 2,0 E firer som minste motoralternativ, og nå var 2,8 S sekseren borte.

Ute i modellåret 1983 kom den grommeste versjonen av Monza, nemlig GSE. Denne utgaven hadde stivere fjæring, Getrag femtrinns manuell gearkasse og diff.brems. Innvendig var alt svart med Recaro stoler og digitale LCD-instrumenter. Spoiler bak skilte utgaven fra standardversjonen. Med 3,0 E rekkesekser med innsprøytning og 180 hk og valg mellom femtrinns manuell eller tretrinns automat var dette en herlig bil for langturer.

I 1984 Monza dukket den etter hvert velkjente 2,2i fireren med innsprøytning opp i tillegg til 2,0 E, men både 2,5 E og 3,0 E sekserne fortsatte som før. 2,2i ble en populær motor i Opel Rekord, og den ble flyttet over i talløse andre Opeler av entusiaster i ettertid. I 1985 forsvant 2,0 E, og 2,2i ble det minste motoralternativet i standard Monza.

Monza GSE fortsatte med 3,0 E rekkesekser i årene til og med 1986, men fra 1985 ble denne motoren også tilbudt med katalysator. Det førte til at effekten med denne avgassrensingen sank til 156 hk. Utgaver uten katalysator hadde fortsatt 180 hk. Det samme var tilfellet i Monzas siste år, 1986. Norge innførte ikke krav om katalysator før i 1989, så her var det fritt frem for den sterkeste utgaven.

1992 Opel Calibra Turbo 4x4

I 1991 kom den nye Calibra, som var bygd på Vectra som ble introdusert i 1989. Calibra ble delvis bygget på Valmetfabrikken i Finland og var en ren coupeversjon som erstattet Manta som forsvant med 1988-modellen. Standard motor i Calibra var den pålitelige 2,0i med 115 hk, men du kunne også bestille 2,0 firer med 16 ventiler og 150 hk. Basismotoren kunne fås både med femtrinns manuell og automat, sistnevnte fikk man ikke sammen med 2,0 16V.

Det spesielle med Calibra var at den også kunne leveres med firehjulstrekk i stedet for bare forhjulstrekk. Fordelingskassen på disse bilene rommer svært lite olje, og det lønner seg å følge godt med hvis du får en lekkasje.

I 1992 ble Calibra 2,0 16V tilbudt med turbo, og da yter motoren 204 hk. 6-trinns manuell gearkasse og 4x4 er med på å gjøre utgaven til en alvorlig kjøremaskin. Null til 100 km/t går unna på 7 sekunder blank, etter datidens tester. I 1994 ble det i tillegg til de tidligere versjonene tilbudt flere Keke Rosberg-utgaver på kontinentet, en av disse hadde uvanlig nok en 2,5 L V6 på 170 hk. Denne motoren ble også tilbudt i vanlige Calibra-utgaver fra 1995, i tillegg til de tidligere leverte motorene. I 1996 forsvant Keke Rosberg-utgaven til fordel for Cliff Motorsport-versjonen. Det blir også tilbudt en Calibra Young som fortsetter også i Calibras siste år, 1997. 1997 førte også med seg utgaver som Iceland, Team, DTM, Collectors Edition og Last Edition. Her skulle det markeres at Opels lekre coupe skulle dra til de evige jaktmarker!

2001-2005 Opel Speedster

I årene 2001 til 2005 tilbød Opel sin sportsbil Speedster, som var basert på sportsbilen Lotus Elise. Speedster var en toseters roadster, og dette er absolutt en bil som skiller seg ut i mengden. Disse utgavene har midtmontert motor, og i Speedster er motoren en 2,2 L Ecotec firer med 147 hk, alternativt fra 2003 en 2,0 L turbo med 200 hk. Femtrinns manuell gearkasse er obligatorisk. Speedster er bygd som en renheklet sportsbil, der kjøreopplevelsen er i høysetet, og ikke kjørekomforten. «Unødvendig» utstyr er bannlyst. Skinnseter er blant de få detaljene som lukter litt av luksus, mens de løse gulvmattene er det eneste som demper støyen mot aluminiumsgulvet. Resten av bilen er også i stor grad produsert av aluminium.

Med en egenvekt på i underkant av ett tonn blir bilen sprek, og vekten medfører lite g-krefter som presser deg ut i svingene. Dette er en bil som det skal være en opplevelse å kjøre, der du husker hver tur med glede. Og det var noe som bilfabrikanten Opel sårt trengte, med et litt sedat rykte i de senere år.

2007-2009 Opel GT Roadster

Også av nyere modeller har Opel tilbudt diverse prestasjonsmodeller. Opel OPC (Opel Performance Center) har levert diverse godbiter, ofte bygd på temmelig ordinære bruksbiler som er omdannet til brutale beist. Vi skal som siste top ten velge en utgave som både er sporty og som i tillegg ser sporty ut.

Vårt valg som siste på denne listen er Opel GT Roadster fra årene 2007 til 2009, en sporty utseende bil med samme navn som den klassiske utgaven fra sekstitallet.

Også 2007 Opel GT hadde, som Speedster, søskenmodeller. Disse var Pontiac Solstice og Saturn Sky. Den moderne Opel GT var utstyrt med en 2,0 L Ecotec firer med turbo, noe som betød 264 hk i en liten, kompakt sportsbil. Femtrinns manuell gearkasse var standard.

Den nye Opel GT var ganske så sporty og presterte null til 100 km/t på 5,7 sekunder, mye takket være en egenvekt rett over 1300 kg.. Topphastigheten var begrenset til 230 km/t, og kjøreegenskapene hadde en fordel av en ideell vektfordeling; 50/50 %.

Verken Speedster eller den nyere GT var retroutgaver av den opprinnelige GT designmessig. De nyere sportsbilene var mer kantete og høyere i karosserisidene enn originalen. Uansett, i en bilverden som ofte er kjedelig og grå er disse utgavene herlige lyspunkt!