«Paris er vel en messe verdt» sa engang Henrik IV. Det gjelder spesielt Retromobile, en messe som overgår kanskje alle andre messer i ren kvalitet. Nå gjaldt ikke de berømte ordene noen kommersiell salgsmesse, men spilte på det at Henrik IV måtte konvertere til katolisismen for å kunne overta tronen, fordi messen er den katolske kirkes viktigste form for gudstjeneste.
Nå ble dette en rotete innledning med religion innblandet, men det er nesten så man blir religiøs når man vandrer rundt i Retromobile og ser alt det vakre menneskeheten er istand til å skape på fire og to hjul. En bil kan i utgangspunktet ikke være kunst, fordi et kunstverk ikke skal ha noen praktisk nytte, men mye av det man ser på Retromobile blir allikevel opphøyet til en slags guddommelig status. I hvert fall i mine øyne. Den som ikke finner noe på Retromobile han ikke liker, er ingen bilentusiast. Da er man bare ignorant. Som betyr uvitende for den som måtte være ignorant.
Retromobile er simpelthen den ypperste feiring av hva bilen har gitt oss mennesker siden Cugnot oppfant bilen i 1769. Blandet med alt fra billigbiler til under 30.000 Euro til biler fra aller øverste hylle innen bilverdenens hierarki. Å velge ut sine favoritter er en gøyal, men tilnærmet umulig oppgave. I motsetning til de to foregående år da jeg hadde to klare favoritter i form av en Bucciali og en Bugatti Atlantic, ble det vanskeligere i år. Det betyr en hårfin linje mellom første og andreplass, så følger resten litt dagsformen:
