Lordens Blogg: Favoritter fra messen i Birmingham

Av alle messer der ute, hvilken er den mest undervurderte? Svaret er lett spør du meg. Classic Motor Show som i november hvert år finner sted i det svære messeanlegget NEC like ved flyplassen utenfor Birmingham i England. Her får du over 3000 klassikere fordelt på syv haller. I tillegg får du over 300 ulike merkeklubber med egen stand, og årets utgave med hele 338 ulike merkeklubber er visstnok verdensrekord. Legg til britisk høflighet og entusiasme og du har et absolutt krem-event. Men allikevel kommer alltid Classic Motor Show litt i skyggen av de mer kjente showene som Retromobile i Paris og Techno Classica i Essen.

Nå er selvfølgelig sentrum av Paris mer attraktivt enn et messeområde ved en flyplass utenfor Englands kanskje minst attraktive storby Birmingham, men alle byer blekner jo mot Paris i så måte. Da blir det mer naturlig å sammenligne med tyske Essen som ikke akkurat er noen arkitektonisk perle den heller, og ingen drar vel til Techno Classica på grunn av den vakre beliggenheten? Jeg vil heller snu litt på det og trekke frem beliggenheten til Classic Motor Show som en styrke. For etter å ha landet på flyplassen, tar man et monorail-tog som i løpet av 1 (ett!) minutt tar deg til NEC-messen. Det er alt du trenger å gjøre etter å ha landet. Ingen metro, ingen buss, ingen taxi. Og når du kommer til messen går du bare gjennom hallene og ut på den andre siden og du ser flere hoteller hvor du kan bo. Det betyr at Classic Motor Show kun handler om bil, og intet annet. Her er det ingen vits å dra inn til sentrum for å besøke ulike butikker eller severdigheter. Kun bil og messe. Og det er jo egentlig litt fint. I hvert fall hvis man er bilentusiast. Skulle du imidlertid dra på din bedre halvdel som ikke er så interessert i bil, så vil jeg på det sterkeste fraråde å dra til Classic Motor Show.

Totalt fant 71.520 tilskuere veien til årets utgave av messen, en oppgang fra fjorårets 71.290. Det er solide tall, og hallene er også ganske så tettpakkede med mennesker. Kjøretøyhobbyen står knallsterkt i Storbritannia! Her er noen utvalgte høydepunkter fra årets messe med diverse subjektive meninger og fakta du kanskje ikke visste at du trengte å lese om.

En herlig Delage DH V12 som mange intetanende publikummere raskt gikk forbi. Men da gikk de glipp av noe virkelig unikt. For dette er bilen som 6.juli 1924 ble planetens raskeste bil da den satte ny Land Speed Record med 230 km/t langs en helt vanlig vei i Arpajon, Frankrike, takket være en 10,6-liters V12 med 280 hk og fryktløse René Thomas bak rattet (Thomas vant for øvrig Indianapolis 500 i 1914 i en Delage). Men på plass var også rivalen Ernest Eldrigde i sin Fiat «Mefistofele» (med 21,7-liters flymotor) som umiddelbart etter Thomas sin rekord økte den til 236 km/t. Imidlertid oppdaget franskmennene at Eldrigde sin bil ikke hadde revers, dermed ble den nye rekorden slettet. Thomas og de franske tilskuerne var fornøyd, men seks dager senere var briten tilbake med påstått fungerende revers og klarte 235 km/t. Det ble den siste offisielle fartsrekorden på vanlig vei, for deretter fant man sandstrender for rekordformål. Her skal det legges til at Fiat kjøpte «Mefistofeles» i 1960, og har hatt den i sin samling siden den gang. Når man restaurerte den fant man intet spor etter noen som helst form for revers… Den vakre Delagen på sin side var i utgangspunktet en racerbil og ble brukt som nettopp det også etter sin rekord på Brooklands-banen i England, hvor blant annet den senere LSR-legenden John Cobb brukte den flittig. Her snakker vi mye historie i en bil!

Jeg er sjelden en fan av svarte biler. Jeg syns svart ødelegger alt av detaljer og kontraster, og det svarte sørger derfor som oftest for å skjule hvor pen en bil faktisk er. Men det fins unntak, og ett av dem er for meg Lotus Esprit Turbo. Jeg syns den simpelthen er rålekker i sort, godt hjulpet av felger i gull og ulike striper i gull. Denne versjonen på bildet var ganske subtil med de gullfargede kontrastene, for jeg har også sett den med langt større gullstriper og JPS-logoer for virkelig å gi den gode F1-følelsen. Uansett er Esprit Turbo nydelig i sort. Men er sort fargen den kler aller best? Mange husker sikkert bilen fra den fantastiske James Bond filmen «Kun for dine øyne» (1981) hvor Bond hadde en hvit Esprit Turbo med røde striper, som ble blåst i luften tidlig i filmen, før 007 senere i filmen dukket opp i Cortina i en kobberfarget Esprit Turbo med gullstriper (bilen skulle være hvit her også, men hvit bil mot hvit snøbakgrunn ble stemt ned). Både hvit og kobber er utsøkt nydelig på Esprit Turbo, og nå når jeg tenker meg om innser jeg at begge de to fargevalgene er bedre enn sort på bilen. I tillegg har man jo den magiske Essex Turbo i Monaco-blå med striper i rødt og sølv som var den første Esprit Turbo. Den er jo enda penere enn noen av de allerede nevnte fargevalgene, så nå innser jeg at sort ikke er så magisk på Esprit Turbo som hele teksten min egentlig skulle handle om. Vel, vel, «Back in black» er uansett det beste AC/DC albumet om ikke annet.

Jeg har litt sansen for britiske Panther, som er så engelsk som man kan få det. En flink fyr (i dette tilfellet Robert Jankel) viser seg å være god å bygge bil, og bestemmer seg for å lage sitt eget bilmerke, og hans nisje blir neoklassikere hvor stikkordet er retrolook med dyktig håndverk og dyre materialer, samt drivlinjer og understell kjøpt inn fra større fabrikanter. Det resulterte i blant annet den superpompøse Panther De Ville som var ekstremt kostbar som ny. Rundt 60 biler ble bygget, inkludert 11 åpne versjoner, her fotografert på Panther-klubben sin stand.

En langt fra strøken Bentley R-Type fra 1952 med kallenavnet «Empress». Da Bentley presenterte bilen ble ulike chassis levert til datidens beste karosseribyggere, og Freestone & Webb som mottok to chassis bygde denne «Empress» med flamboyant karosseri til Earls Court utstillingen i 1952. Innvendig finner man drikkekabinett, piknikbord med koppholdere, sigarlightere, oppvarmet bakrute, spesiallaget koffertsett osv. Det ekstravagante karosseriet tok 4 måneder å lage for de dyktige fagarbeiderne hos Freestone & Webb. Den ferdige prisen ble 6500 pund, og for å sette det i perspektiv kunne man på samme utstilling få kjøpt en ny Aston Martin DB2 for 2500 pund, en Jaguar XK120 for 1200 pund og en Morris Minor for 600 pund. Hadde man kjøpt de tre bilene kunne man så i tillegg kjøpt et ferdig nytt hus for resten av pengene. Alt for samme sum som denne herlige «Empress». 

Classic Motor Show har også noen herlige godbiter på to hjul. Å velge seg en favoritt der er vanskelig, men en 2002 Ghezzi & Brian Super Twin 1100 ser man ikke hver dag. Firmaet holder til i Missaglia, Italia, og er kjent for å lage heftige versjoner med Moto Guzzi sin V-Twin for gate og racebruk. I bakgrunnen en minst like fantastisk godbit i form av en 1987 Harris Suzuki F1 GSXR750 fra Harris Performance som har rykte på seg for å være noe av det absolutt grommeste i sin sjanger.   

Det var sikkert like greit for de to store Jaguar-klubbene på Classic Motor Show at Jaguar ennå ikke hadde premierevist sine nye logoer og påfølgende videoreklame med androgyne modeller i friske farger som virker mer som en reklamekampanje for et parfymerke enn et bilmerke. Ikke en eneste bil er å se i reklamevideoen, bare hauger av intetsigende slagord som ett reklamebyrå sikkert har fått millioner for å komme opp med. Delete ordinary. Copy nothing. Jeg skal være forsiktig å dømme det hele nord og ned før vi faktisk ser hva Jaguar har å komme med av rent fysiske biler, men sånn umiddelbart lover ikke dette godt. Det er ekstra trist all den tid Jaguar er et av historiens grommeste bilmerker, med en absolutt fantastisk stamtavle. Til dags dato er det kun tre bilmerker som har vunnet flere ganger på Le Mans enn Jaguar. Derfor var det fint å få en påminnelse om Jaguars storhet da man entret Hall 1 på åpningsdagen av messen, for der stod denne nydelige 1950 Jaguar XK120 Roadster, som var verdens raskeste produksjonsbil da den kom i 1948 med en topphastighet på 120 mph (193 km/t) som antydet i navnet XK120. Akkurat denne bilen vant Maguiar’s trofeet på Classic Motor Show i 2023, som var grunnen til at den fikk æren av å stå parkert hvor den stod nå i 2024. Make Jaguar great again!

Classic Motor Show har et rikt utvalg folkelige klassikere, og en bil jeg syns blir mer sjarmerende for hvert år som går er første generasjon Ford Fiesta (bygget fra 1976 til 1983). Britiske Crayford Auto Developments kunne tilby Fiestaen som cabriolet og kalte den Fiesta Fly. Den ble imidlertid kostbar å produsere da det tok mye arbeid å stive opp bilen tilstrekkelig for en slik takløsning (bagasjerommet ble permanent sveiset igjen), og med en pris på nesten 9000 pund da bilen ble introdusert i 1981 ble det ingen stor suksess. Crayford lagde rundt 20 stykk før man solgte rettighetene til F.English Coachwork Division i 1982, som lagde rundt 200 stykk. Alle tall er høyst usikre her, men det som er sikkert er at en Fiesta Mk1 ser flott ut både med og uten tak.

En hot hatch som er omtrent på førsteplass på min hot hatch drømmeliste er Rover 200 BRM. Den ble offisielt lansert i 1998 og basert på Rover 200 Vi modellen med 1,8-liters VVC K-serie rekkefireren på 145 hk. Det som gjorde den unik var at Rover hadde ordnet seg tilgang til å bruke BRM navnet (British Racing Motors var suksessfulle i Formel 1 på 60 og 70-tallet), med BRM stylingdetaljer som den oransje snuten foran (og Brooklands Green resten) som på 60-tallets F1-biler, samt stivere og lavere fjæring, pluss Torsen diff med sperre. Men rosinen på pølsa er innvendig med et aldeles herlig interiør i rødt utført i beste britiske kvalitet. 795 stykk ble laget med høyreratt, samt 350 for utlandet. 

Noen lesere i en viss alder husker kanskje «Cannonball Run II» fra 1983, oppfølgeren til den enorme kassasuksessen «The Cannonball Run» (1981). Den fikk totalslakt fra kritikerne, men for oss bilentusiaster har den noen firehjulte godbiter. Særlig gjelder det de to damene som først kjører en Lamborghini Countach, før de går over til en Mercedes-Benz 300SL med V8, og deretter en gul Nova Sterling. En Kit Car med et aldeles vidunderlig dramatisk karosseri bygget på VW Type 1. Nova ble tegnet og laget av Richard Oakes, og dette er prototype nummer tre konstruert i februar 1972. Totalt ble det laget 175 slike Novaer og dette er med stor sannsynlighet verdens eldste gjenlevende eksemplar.

Jeg er ingen stor replikafan, men en CMC Speedster er kul av flere årsaker. CMC (Classic Motor Carriages) som holdt til i Florida var størst av alle i Kit Car verdenen på 80-tallet og kjøpte blant annet opp sin rival Fiberbab. CMCs største suksess ble Classic Speedster som var en flott og velgjort replika, noe som ikke var så rart da bilen ble tegnet og konstruert av Frank Reisner hvis italienske firma Intermeccanica hadde lagd mange nydelige biler. Intermeccanica bygde 608 slike Speedstere fra 1977 til 1980, før CMC ledet av George Levin kjøpte rettighetene og flyttet produksjonen til deres lokaliteter i Miami. Mot slutten av 80-tallet hadde Levins Kit Car imperium rundt 20% av markedet, men kvaliteten begynte etter hvert å hangle. Kunder betalte for ting man ikke mottok, og mye av det som ble sendt ut var mangelfullt eller laget særdeles dårlig. Det førte i 1994 til et massivt søksmål fra misfornøyde kunder ledet av statsadvokat-kontoret i Florida, hvoretter CMC gikk under i 1995. Men kjeltringen Levin fortsatte med andre prosjekt, og anslås å ha enten eid eller kontrollert over 100 ulike bilrelaterte selskap i Florida. Han ble i 2015 dømt til å betale 41 millioner dollar for å ha vært delaktig i en Ponzi-svindel (en type investerings-svindel som er en variant av pyramidespill). Speedsteren på bildet stod til salgs på Classic Motor Show for 40.000 pund.

En bil som appellerer mer og mer er MG F og TF. Enkle rimelige toseters sportsbiler fra et magisk merke. Her en av de aller siste TF som ble bygget av MG Rover i mars 2005, med unik «Monogram» lakkfinish som gjør at lakken endrer farge fra oransje til crimson (dyp rød) på subtilt vis. Utført av fabrikken som del av deres «bespoke» program, og en av tre biler totalt som ble lakkert slik. Jeg er ingen fan av kameleon-lakk, men denne lakken fungerer fordi den ikke går innom en mengde farger som den tradisjonelle kameleon-lakken gjør. Her er det simpelthen fra oransje til dyp rød, og det gir bilen en unik glød som kler de smekre TF linjene.

Tips til Jaguar. Slik kan kul reklame se ut. BSA kunne sine ting når det gjaldt å få motorsyklene deres til å se stilige ut. Når det er sagt gikk jo BSA overende i 1973 og fabrikken lagt ned, så kanskje reklametipset mitt ikke er så bra allikevel…

Messens kanskje aller største høydepunkt ble for meg denne ganske så rustpatinerte 1964 Ferrari 330 GT. Årsaken til det er først og fremst historien bak, fordi jeg verdsetter historie høyere enn f.eks teknologi og praktiske egenskaper. I 1964 klarte britiske John Surtees det tilnærmet umulige. Han ble historiens første og eneste mann med VM-tittel både i Formel 1 og i MotoGP. Det tror jeg neppe skjer igjen. Etter å ha vunnet 4 VM-titler for MV Agusta i 500 ccm klassen (som er dagens MotoGP), samt tre titler i 350 ccm klassen, gikk Surtees over til Formel 1 i 1960, som altså ble kronet med VM-tittelen i Formel 1 i 1964 for Ferrari. Enzo Ferrari var så fornøyd med sin nye førerjuvel at han ga denne 330 GT i gave til Surtees for å ha vunnet VM. Dessverre ble gleden kortvarig. Det ble en voldsom krangel innad i Ferrari-teamet mellom Surtees og team-manager Eugenio Dragoni på Le Mans i 1966, som førte til at Surtees i raseri kjørte ned til Maranello i sin 330 GT for å snakke med Enzo Ferrari. Hva som ble sagt vites ikke, det vi vet er at Surtees og Ferrari skilte lag der og da, som mest sannsynlig kostet både Surtees og Ferrari VM-tittelen i Formel 1 i 1966. Surtees solgte bilen året etter til Sveits, og den fikk skader i fronten der etter en ulykke. Den gikk senere til USA, så England. Den er minimalt restaurert, fordi bilens historie er så unik, og man ønsker derfor å beholde så mye av patinaen og historien som mulig. 

England har gitt bilhistorien utrolig mye, og må vel sies å være landet som sammen med Italia har gitt verden mest bilentusiasme opp gjennom årene. England har også utrolig mange gøyale merker laget av eksentriske mennesker med et ønske om å lage biler fra øverste hylle. På 60-tallet var det tydelig at engelskmennene var akterutseilt hva angikk motorer, og Bristol som hadde laget sin fantastiske rekkesekser (god nok til å havne på pallen i Formel 1 i 1952) siden oppstarten av selskapet i 1946 skjønte ved inngangen til sekstitallet at sekseren (som i utgangspunktet var BMW sin gamle førkrigssekser) var blitt for svak til å svare på konkurransen fra luksusbiler som brukte V8. Løsningen ble å handle amerikansk V8 fra Chrysler, som resulterte i Bristol 407 i 1961, fulgt av ulike V8 modeller i årene deretter (som 410 på bildet). I England fins to Bristol-klubber, og den ene klubben hadde stand ved siden av Gordon-Keeble klubben. Et merke som bare eksisterte fra 1964 til 1967, med design av Giorgetto Giugiaro og med Chevrolet 327 V8 under panseret. For meg er Gordon-Keeble og Bristol to av historiens aller kuleste merker, og de to merkene står også veldig naturlig side om side. Best of British? Tja, hvis du er eksentrisk nok, så kanskje.