Lordens Blogg: Personlige favoritter fra Techno Classica

For 13.gang tok jeg turen til gigamessen innen klassikermesser: Techno Classica i Essen. Nå er det riktignok litt misvisende å kalle den en klassikermesse, for selv om det er mest klassikere fra 60 til 90-tallet, så er det hundrevis av sportsbiler og luksusbiler laget de siste 10-15 årene også. I tillegg har Techno Classica mistet sin status som den største messen av denne typen, da fjorårets første utgave av Auto e Moto d’Epoca i Bologna var enda et hakk større. Men Essen har mange fordeler kontra Bologna. Ikke hvis man tenker byarkitektur, for der gamlebyen i Bologna kan friste med nydelige kjempegamle bygninger og fontener (inkludert Maserati-fontenen), så har Essen så å si ingenting å friste med. Til byens forsvar ble den hardt rammet av alliert bombing siden Krupp-konsernet hadde sitt enorme industrianlegg her, og man la seg kanskje ikke i selen for å gjøre den så spennende da man skulle gjenoppbygge byen.

Men tyskerne er til gjengjeld bedre på både øl og mat enn italienerne i min bok, og det tyske folket er også langt mer høflig hva gjelder å respektere at man tar et bilde av en bil. Mens man i Italia ikke bryr seg det minste om at man prøver å få et ledig øyeblikk for å ta bildet, og går og står akkurat hvor det passer dem. Dessuten er det enklere å komme seg til Essen enn til Bologna, man tar bare flyet til Düsseldorf, fulgt av en 20-minutters taxitur (eller tog/buss hvis du er så anlagt) til Essen.

Tradisjonen tro tar jeg en særdeles uhøytidelig kåring over mine favoritter fra messen, og her er noen av de jeg falt for i 2024:

Dobbel BB-lykke

Koenig 512 BB Special

Når det gjelder mine favoritter fra årets messe går jeg rett på to biler som begge har mine favoritt-initialer: BB. Synonymt med den franske gudinnen Brigitte Bardot. Hun var inspirasjonen for Leonardo Fioravanti da han tegnet Ferrari BB, og bokstavene stod da også for Brigitte Bardot, helt til Ferraris markedsavdeling fant ut av det og sa at man ikke kunne kalle bilen opp etter Bardot. Så derfor fant man på Berlinetta Boxer historien, som jo ikke gir noen mening, men det er en annen historie. Ferrari BB ble en nydelig bil (som den jo måtte bli da Fioravanti var omgitt av Bardot-bilder i designstudioet), men på sent 70-tall begynte det også å bli et større marked for dyre tuning-biler, gjerne med dristig og til tider ganske så vulgært design. Et ledende firma i så måte utover 80-tallet var tyske Koenig, og på Techno Classica stod en 1980 Ferrari 512BB som hadde fått tuning og stylingfirmaets dramatiske designgrep som gikk i en helt annen retning enn eleganse. Hvis den originale BB lyste eleganse og skjønnhet av typen Brigitte Bardot akkompagnert av Beethoven gikk Koenig i stedet i retning Tracy Adams (skuespillerinne i filmer under disken fra 80-tallet) akkompagnert av Mötley Crüe. Men det funker! Koenig BB er steintøff på sin måte, her er det bare å sette på «Girls, girls, girls» på full guffe på kassettspilleren og cruise avgårde inn i en Miami Vice-aktig tidsalder.

bb 911 Turbo Targa

Den andre BB fra messen er en Porsche 911 Turbo Targa laget av det tyske firmaet bb, som ble startet av Rainer Buchmann i 1974. Hans første bil var nettopp denne Porschen som startet sitt liv som en 911 Coupe og som ble bygd om til en Targa og som snart fikk turbomotor. Noe som gjør bilen ekstra interessant, for Porsche selv leverte ikke Targa-modellen på 70-tallet med turbomotor. Bilen ble lakkert sølv og fikk Polaroid regnbuefarger lakkert sammenhengende rundt bilen. Jeg husker ennå bilen fra diverse bilblader, bøker og bilkort fra min barndom, og jeg har alltid elsket denne bilen. Den dukket opp i filmen «Carnapping» fra 1980 (intet mesterverk av en film, men spekket med kule biler), og selv om jeg har sett den live før (den var på Techno Classica for noen år siden) så blir jeg bare glad av å se den. Aldeles herlig!

Fra øverste hylle

Monteverdi 375L

Når det gjelder det virkelig utsøkte i form av den ultimate GT for den ekte konosør, så var det noen kandidater som utmerket seg. Den første jeg fikk øye på var en Monteverdi, og det er umulig å beskrive hvor oppgiret jeg – som for øvrig er Norges eneste medlem av den internasjonale Monteverdi-klubben - blir når jeg får se en Monteverdi. For det er sannelig ikke hver dag. Eller hvert år, eller hvert tiende år for å si det sånn. Bortsett fra min tur til Monteverdi-museet i Basel (da det ennå eksisterte), samt de to prosjekt-Monteverdiene jeg selv har eid, så kan jeg telle på en hånd alle Monteverdier jeg har sett opp gjennom årene. På Techno Classica stod en nydelig restaurert 1970 Monteverdi High Speed 375L. Tenk å cruise nedover kontinentet i denne! Det ville vært episk!

Maserati 5000 GT

Men akkurat når jeg trodde jeg hadde funnet min GT-favoritt på messen dukket det opp en ny utfordrer, og ikke hvilken som helst utfordrer, men selve kongen av GT-biler: Maserati 5000 GT. Det blir ikke bedre enn det. Opprinnelig laget for Sjahen av Iran, før man bygde flere biler, i alt 32 eksemplarer med 8 ulike karosseribyggere. Med racingmotor (bittelitt nedtunet for gatebruk) fra 50-tallets raskeste racerbil - Maserati 450S – og således både det raskeste og dyreste du fikk kjøpt på tidlig 60-tall, noe også kjøperlisten beviser. Her er det kun de ekstremt velbemidlete som stod som kjøpere, og det nydelig sølvfargede eksemplaret du ser her med tak av børstet rustfritt stål ble i sin tid laget av Pininfarina til Italias rikeste mann: Giovanni Agnelli. Det var også det eneste eksemplaret Pininfarina laget, så akkurat denne 5000 GT er kun laget i 1 eksemplar med akkurat dette karosseriet. Med andre ord får man her full pott: En legendarisk bakgrunnshistorie med en motor med racingstamtavle fra øverste hylle, nydelig eleganse og skjønnhet, ekstrem sjeldenhet og attpåtil i nydelig strøken tilstand. Jeg tenkte umiddelbart at her har man Car of the Show, for hva kan toppe dette? Noe som også viste seg å stemme. Maserati 5000 GT. The king of cars! 

Maserati Ghibli

Men skal jeg være helt ærlig er den åpne versjonen av Maserati Ghibli den kanskje vakreste av alle GT-biler. Den når ikke helt opp til 5000 GT som konosør-valget, men du verden så stilfull og elegant Ghiblien er, med eller uten tak. Jeg foretrekker den som sagt toppløs, og på messen stod smykket du ser her. Strøkent restaurert av et firma som spesialiserer seg på Ghiblier (fire ulike eksemplarer på standen), og med en helt himmelsk fargekombinasjon. Messens aller vakreste bil?

ISO Grifo Series 2

ISO Grifo er nydelig, men i motsetning til de fleste andre (tror jeg i hvert fall) så foretrekker jeg ansiktsløftningen fra 1970 med halvt nedfellbare frontlykter, som gjerne blir kalt Series II. Det syns jeg gir bilen et tøffere inntrykk forfra, og med det voldsomme firkantede «penthouse» scoopet på panseret er lykken komplett. På messen stod denne deilige røde 1972-modellen, dessverre ingen Big Block, da man måtte gå over til 351 Cleveland Ford-motor. Men jeg overlever det. Steintøff bil!

To små BMW

Alpina Z1 RLE

Det er alltid mye lekkert BMW og Alpina å se på messen, og dette året falt jeg mest for to åpne mindre modeller. Z1 er en gøyal bil, og av alle Z1 på messen var den vakreste utvilsomt et rødt eksemplar fra Alpina kalt Z1 RLE fra 1990. RLE stod for Roadster Limited Edition, og 66 ble bygget totalt av Alpina, hvor dette er eksemplar nummer 30. Dette var Alpinas første åpne BMW, og de traff full blink med en gang. Neste gang håper jeg å få se en Alpina Roadster S (basert på Z4) som bare er helt gull.

Pistasjegrønn BMW Z3

Problemet med Alpina er selvsagt at slikt arbeid koster. Men til gjengjeld fins det rimelige åpne roadstere fra BMW i form av Z3 og Z4, to modeller jeg har fått veldig sansen for de siste to årene. Z3 er mye bil for pengene, og jeg ble spesielt glad for å se ett eksemplar i en originalfarge jeg aldri hadde sett før, og som kledde bilen særdeles godt: Pistazien-Grün metallic. Eller pistasjegrønn metallic på godt norsk. Jeg trodde fra før at den mørkegrønne fargen Boston-grønn var min favoritt (med matchende brunt interiør), men plutselig har jeg fått en ny favoritt. Men utenom fargen var bilen ikke så interessant, med sort interiør og automatkasse, som begge er uaktuelle temaer for meg i en roadster. 

Før krigen

Bugatti Type 37A

Førkrigs er det også en del gromt å finne, og ingenting blir grommere enn en 1927 Bugatti Type 37A. Type 35 er utgangspunktet som man tydelig ser, som på sitt beste vant 14 løp i uken, og visstnok over 1000 løpsseire totalt, deriblant 5 strake seire i Targa Florio. Type 35 var simpelthen 20-tallets utvilsomt beste racerbil. Type 37 har samme chassis og karosseri, men kom med en ny 1,5-liters rekkefirer som var litt enklere å vedlikeholde for privatførere uten fabrikkstøtte. Den bød på 60 hk, men en kompressormatet versjon på rundt 90 hk kalt 37A var også tilgjengelig, og et 60-talls slike ble laget, inkludert bilen du ser her. For meg blir ikke 20-talls racing tøffere enn dette, og Bugatti har en egen magi som intet merke kan matche det tiåret. Simpelthen helt magisk, og velfortjent pris for beste vintage car.

MG J2

En MG J2 fra 1932 kan ikke matche Bugattiens brutalitet, men den såkalte J-serien var da også en rimelig bil for folket (selv om J3 og J4 var racingversjoner). Et sukkersøtt utseende og 36 hesters 850-kubikks rekkefirer imponerer kanskje ikke så mange, men J-serien var medvirkende til at f.eks Chevrolet Corvette så dagens lys i 1953. Hvordan er det mulig tenker du kanskje? Jo, MG J-serie (produsert fra 1932-34) var en av mange små britiske roadstere fra 30-tallet hvor alle hadde det fellestrekket at de var små, lette og morsomme å kjøre. Under krigen kom titusener av amerikanske unge menn til England som soldater, og det var god tid til perm og til å bli kjent med den britiske kulturen. Der fikk så disse mennene stifte bekjentskap med disse kjøreglade sportsbilene som var helt ukjente for dem og som var supermorsomme å kjøre. Det fantes rett og slett ingen amerikanske biler med sportslig tilsnitt, og mange av soldatene ble så glade i bilene at de enten kjøpte og tok dem med seg hjem etter tjeneste, eller kjøpte en fra England senere. I løpet av krigen kom det store mengder små britiske sportsbiler til USA, og dette ga igjen opphavet til Sports Car Club of America i 1944 og SCCA National Sports Car Championship i 1951. Sportslig kjøreglede ble dermed for første gang et tema for amerikanske nybilkunder, som igjen resulterte i at Chevrolet kom med sin egen 2-seters roadster i 1953 i form av Corvette. Med andre ord skal man ha all mulig respekt for den lille sjarmerende MG J2 som stod på messen i nydelig tilstand til 38.000 Euro.

The oddballs

Datsun 280 ZX

80-tallet var for det meste ganske kult, og ingen bil (med mulig unntak av den nevnte Koenig BB) på messen fanget tidsånden fra det årtiet så godt som en 1983 Datsun 280 ZX med en mengde 80-talls oppgraderinger og customtricks. Her er det 15-toms Centerline alufelger, et motorrom med en mengde kromming av deler, Billet-ratt, Alpine radio-CD, Eibach fjærer med Monroe-dempere, Bodykit fra Edgar Schwyn, en frekk vinge bak, dekor fra Peter Liniger, og en mengde små og store detaljendringer. Til sammen utgjør det et perfekt bilde over 80-tallet. Dette er prime Madonna som møter prime Iron Maiden, akkompagnert av Alphaville og Duran Duran. The eighties will rise again!

Rometsch jaktvogn

Karosserie Friedrich Rometsch ble grunnlagt i 1924 og bygde, modifiserte og reparerte busser, trailere, hengere og biler. De er kanskje mest for sin flotte sportslige roadster Beeskow fra 1951 som var basert på VW Boble, og siden firmaet var basert i Berlin ble det tøffe tider da Berlin-muren kom opp. Men man fortsatte å eksistere, og bygde blant annet spesialmodeller for ulike kommunistpamper i Øst-Tyskland. Blant annet bygde man om tre Range Rovere til såkalte jaktbiler – Jagdwagen – for lederen av Øst-Tyskland: Erich Honecker, samt hans kompiser Gunther Mittag og sikkerhetssjef Mielke, som alle elsket jakt. De hadde tilgjengelig et stort avsperret jaktområde nord for Berlin, hvor man slapp ut hundrevis av hjort importert fra Ungarn, som Honecker og kompani brukte som skuddtrening. For å komme seg rundt i det som ble hjortenes dødsmarker satt man baki store ombygde firehjulstrekkere – Jagdwagen. En jaktvogn er rett og slett store firehjulstrekkere hvor man kan ta ned taket og hvor akselavstanden er betydelig forlenget slik at det er god plass til flere jaktglade personer med rifle i den ene hånden og et glass whisky i den andre, mens man kan plaffe ned dusinvis av hjort uten å måtte anstrenge seg med å måtte gå ut av bilen. Honecker og kompani hadde på syttitallet både en Land Rover, en Lada og en Mercedes G-wagen tilgjengelig, før Morgan i England bygde om en Range Rover til Jagdwagen for Honecker. Det var denne bilen som var basis for de tre bilene som Rometsch bygde, men de er til gjengjeld ifølge RR-kjennere mye bedre bygget enn bilen som Morgan bygget. East German craftmanship bedre enn british craftmanship? Det høres uvirkelig ut, men etter å ha sett bilder av bilen som Morgan bygde kontra Rometsch sine ser det faktisk ut til å stemme. Man lærer stadig noe nytt…