Lordens Blogg: Små gleder på fire hjul

«Hvis du gleder deg ved mangt, gjør du livet rikt og langt».

Et fint sitat som danske Piet Hein står bak, og som i høyeste grad også gjelder for bilentusiaster. For med årene er det lett å bli blasert. Man har sett det meste, og kravene blir stadig større. Jeg merker det så altfor godt. I 1992 gråt jeg nesten av glede da jeg fikk se en Lamborghini Miura for første gang. Nå er en Miura dusinvare på de store klassikermessene, og noe jeg knapt nok stopper opp for å se på. Man er altså dessverre blitt blasert. I hvert fall når det gjelder de dyreste krembilene.

For jeg finner fortsatt enorm glede i små enkle biler. Biler som mange nok mener hører inn under kategorien «skjitbiler», men som jeg fryder meg stort over. Biler som koster en femsifret sum, og ikke seks eller syv. Jeg fant flere slike godbiter på Retromobile som jeg kunne tenkt meg.

Av disse må jeg særlig framheve to franske modeller. Peugeot 104 Coupe og første generasjon Renault Twingo. To herlige små franske biler, som jeg synes er knallkule på hver sin måte. Renaulten med sin morsomme framtoning og smarte løsninger, kombinert med en silkemyk fjæring og evnen til å snu på en femøring. Da den ble offisielt lansert i april 1993 (etter å ha blitt vist på Paris-utstillingen høsten 1992) kom den uten airbags, uten ABS, uten sentrallås, uten elektriske vinduer, uten servostyring, uten AC og uten automatkasse. Resultat: 790 kg med kjøreglede, selv om motoren var en liten 1,2liter på 55 hk.

Etter hvert kom det flere varianter av Twingo, med mer utstyr og tilbehør, og på Retromobile var det tre biler utstilt. En tidlig original bil. Den heftige racerversjonen Twingo Coupe som ble laget som en prototype med 150 hesters motor, og som dessverre aldri fikk delta i løp, samt en super-pimpet Twingo som kunne vært hentet rett ut fra en episode av «Pimp my ride». Twingoen kler det også. Twingoen kler alt.

Peugeot 104 Coupe på sin side er mer klassisk kul. Sjarmerende, og kanskje mer elegant enn Twingoen. Samtidig også litt mer aggressiv i framtoningen, og særlig en oransje 104 Coupe med rallyhistorikk og påfølgende ekstralys og racingstoler fikk meg virkelig til å sikle. Også den kjent for et superb chassis med glimrende fjæring, mens motoren var en 1-liters firer da den ble introdusert på Paris-showet i 1973, etter at firedørsversjonen hadde blitt vist der året før.

Kort fortalt: Klassiske stilige småbiler er gøy, og jeg siklet både etter flere herlige Minier og en superkul 1989 Citroën AX Sport. Mange vil nok synes slike biler er tull, men da har de ikke fått opplevd kjøregleden som slike biler kan gi. Folk som bare lever og ånder for et merke, eller en spesiell bilmodell, eller kun biler fra en nasjon, går glipp av så enormt mye. Som den britiske filosofen og statsmannen Francis Bacon sa det: «Heller mange gleder enn for mye av en»