En dunderstrøken hjemmesnekret asfaltracer som henter premier hvor enn den drar!
I fjor høst gjorde vi en sak på Fredrik Martinsen og hans fortreffelige 1969 Boble. I den saken kunne man lese at han har vokst opp med en far som er ihuga Boble-fanatiker, og at bygget hans hadde tatt mye lærdom av hans fars tidligere prosjekter. I dag er det nettopp hans fars bil som skal under lupen. Jarle Martinsens utrolige Asfaltracer. En bil som er så klink gjennomført at det er vanskelig å sette ord på det.
Men først litt om eieren. Jarle er 56 år, og er født og oppvokst i Våler. Han har bakgrunn som yrkessjåfør, men på grunn av mye jobb og mye tid borte fra hjemmet endret han retning.
- Jeg begynte å jobbe på verkstedet på Vålerbanen. Underveis jeg tok utdanning som trafikklærer for tyngre kjøretøy og startet etter hvert som det, og de siste fire årene har jeg jobbet på Solør Videregående skole som faglærer på yrkessjåførlinja. I tillegg er jeg godt gift i straks 30 år, har tre sønner, og spesielt Fredrik har jo fulgt mine fotspor når det gjelder bilinteresse, forteller Jarle.
Som Fredrik har også Jarle fått bilinteressen fra sin far. Jarles far kjørte også lastebil, så det har alltid ligget latent, men selve bilinteressen kom nok for fullt i 18-årsalderen.
- Og spesielt interessen for Boble. Den gangen begynte jeg å kjøre bilcross, og da var det stort sett Boble og Volvo 240 det gikk i, forteller Martinsen.
Les også om Mortens ville boble med 280 hestekrefter
Jarle kjørte bilcross til han ble rundt 30 år, men etter at han begynte å jobbe på Vålerbanen så ble det mer og mer interessant med asfaltracing. Det førte blant annet til at han begynte å kjøre NSHC (Nordic Six Hour Cup), altså 6-timersløp med fire sjåfører per bil. Men det har ikke bare vært kjøring på bane. Første bruksbilen var en Ascona B, gjort i helt tidsriktig stil med 7 x 13 lettmetalls Allycat-felger og glassfiberstyling. Det oppsto nemlig to problemer med racing. Det ene var at Jarle var alt for glad i fine karosseri til å kjøre løp, samt at i bilcross byttet man ofte biler. Nå var han lei. Nå ville han ha en bil han kunne beholde.
En boble for gatebruk ble skaffet på slutten av 90-tallet. Den var også rød med hvite felger, men finishen langt fra det samme som bilen han har i dag.
- Jeg solgte den etter hvert, og selvfølgelig angret jeg på det. Jeg gikk i mange år og tenkte på å skaffe meg en ny Boble, men det ble liksom skjøvet litt foran meg. Det var til en dag i 2012, da en frøken som jobbet på kontoret på Vålerbanen kom opp til meg og undret om jeg kanskje visste av noen som kunne være interessert i en Boble. Hun hadde en gård som skulle selges, og inne på låven sto det tilfeldigvis en Boble. Som lyn fra klar himmel. Jeg sa at jeg kunne komme å se på den. Det viste seg å være en 1973-modell. Siste året med Type 1 før de endret til 1301 og 1303-modeller. Perfekt! Smiler Jarle.
Bilen hadde stort sett gått i samme familie siden den var ny, og har stått på låven i alt fra 20 til 30 år. Dog hadde den stått tørt, så umiddelbart var det ikke veldig mye rust og spore. I tillegg var den mer eller mindre komplett, sett bort i fra fangeren foran.
- Der sto det heller noen merkelige jernbøyler. Jeg undret veldig på hva det kunne være. Det viste seg at det hadde vært tilkobling til en snøplog, da denne hadde blitt brukt for å brøyte bjørkealleen inn mot gården. Den jobben hadde naturligvis gjort at et var en del skader i fronten av bilen, men langt fra noe som ikke kunne løses. Dermed ble det en handel på hele 1000 kroner, og jeg tok med bilen hjem, forklarer Martinsen.
I starten var tanken å restaurere bilen uten å dele bunnplata og karosseriet, samt å bygge en skikkelig motor og girkasse med litt ekstra giv for muligheten til banekjøring. Jo mer den ble demontert, desto mer rust fant de, og det endte med en beslutning om å likevel dele bilen. En grei jobb, siden den er skrudd, og skruene fortsatt var i god stand.
- Deretter gikk det slag i slag. På karosseriet tok jeg det meste av grovjobben selv, mens vi er så heldige å ha en kompis som er primus motor på oppretting og lakk som hjalp til å gjøre det grove til strøkent, samt sveising av rust og bytte av frontparti. Svein Erik Hagen, heter han. Helt utrolig dyktig type, som har vært delaktig i alle mine bilprosjekter, inkludert Fredriks brune Boble. Han la egentlig lista for dette prosjektet da han begynte å legge klarlakk på innersiden av skjermene. Da skjønte jeg hvor det bar med resten også, så noe av skylda må han fader meg ta på seg, ler Jarle.
Bilen var oppe og gikk i 2015, men da som en ganske vanlig Boble, bare uten støtfangere og med litt løpsstuk. Siden den gang har det gått ett i ett med oppgraderinger. Vi skal prøve å få med så mye som mulig, men med tanke på alt som er gjort glemmer vi garantert noe. Vi starter nederst. Foran står det Puma senkeforstilling med droppspindler og gassdempere. Bak er den senket på torsjonsstavene, og det er i tillegg montert et ekstra sett med justerbare A-armer.
- Skal man senke en folkevogn snorrett bak, slik en asfaltracer skal være, så må man jobbe litt. Da er det fint med justerbare A-armer for finjustering. Gassdempere også bak, alle 4 dempere er selvfølgelig lakkert i bilens farge. Ellers er alle foringer byttet i nye uretanforinger, og det er montert skivebremser beregnet på racing på alle fire hjul. Masterpumpe er også av typen race, forklarer Jarle.
Se også video av Glenns vakre Boble på luftfjæring
Medhjelpere finnes overalt innen bilhobby, og Jarles Boble er langt fra noe unntak. Han har et søskenbarn, Henning Aasen, som har forsket masse på folkevognmotorer. Han bygget i utgangspunktet motoren som en testmotor, men etter litt masing så fikk Jarle løst den for å sette det i sin egen asfaltracer.
- Det er i utgangspunktet en motor fra Type 4 411/412, altså en to-liters blokk. Denne er det montert smidde stempler, og smidd sylindersats, og er boret opp til 2,1. Det sitter også doble Dellorto-gassere, og det er lagt inn to ekstra oljekjølere over girkassen, slik at det ikke skal være problem å kjøre den hardt. Kall det gjerne et bilcross-oppsett, bare med dyre deler. Det er type 1 kjølevifter. Jeg kunne tenkt meg Porsche-vifte, både for utseende og den kule lyden, men Henning har funnet ut at Type 1-kjølingen faktisk fungerer bedre, så det får bli sånn. Girkassen er en overhalt originalkasse, men den er nedgiret med nye drev på 3. og 4. gir for å kunne yte maks i autoslalom. Noe jeg enda ikke har prøvd den på, ler Jarle.
Motorrom, deksler og girkasse er også petimeter-lakkert i samme farge på bilen for en finest mulig finish. Eksosen er hjemmesnekring Deluxe, der det også har vært mange gode hjelpere til.
Karosserimessig har også bilen fått seg et skikkelig løft mot asfaltracing-stuket. Foran er det satt på en frontspoiler fra Golf 1, også er det laget pappmal og blitt custombygget en aluminiumsleppe under der igjen i ren DTM-stil. Skjermene kommer fra 1966-modell for å få liggende lykter og blinklys inne i lykthusene, og det er også foliert inne med sportsbilrelaterte merker der inne. Panseret er også bygget om for å få mer marktrykk. Det vises nesten ikke før det blir påpekt, men man kan se at selve panserplaten sitter mye dypere mot utformingen rundt, før den har blitt lakkert i oransje flammer av nevnte Svein Erik. På skrått ned fra lyktene der det vanligvis sitter et gitter, er det nå et stort åpent hull, med slanger som føres inn mot bremsene. Dette skal fungere som bremsekjøling, inspirert av løpsbiler, men som Jarle innrømmer: «Det er vel mer enn gimmick akkurat på denne bilen, enn at det faktisk er veldig funksjonelt. Men det funker!».
Stigtrinnene er lakkert, med en rød splitter på enden av sideskjørtet som egentlig er laget til Volvo V70. Spoileren bak er i utgangspunktet kjøpt fra USA, men den er bygget på litt ekstra for å få den enda større. På bakplata er det også malet ut og bygget en diffusor ut fra eget hode.
- Jeg har blitt veldig flink til å klippe pappmaler etter hvert! En annen morsom ting er at bakplata er festet til bakluka, så de åpnes sammen. Dette er for å enkelt få tilgang, og eventuelt ta ut en hel motor uten store problemer. Nå er det bare å fjerne fire skruer, gassvaier og bensinslange, så kan man flytte motoren rett ut. Platen i motorrommet der viftereima går gjennom er også hjemmesnekret, og Vålerbanen er selvfølgelig representert på dekselet bak, smiler 56-åringen.
Igjen er det snakk om finish, for bunnpanna er også lakkert i bilens farge, både over og under i klarlakk.
Mer racinggreier. Nærmere bestemt felgene. De er OZ Racing som originalt satt på en Opel som Svein Erik hadde liggende. Disse har boltmønster 4 x 100, og skivebremsekitet ble kjøpt inn for å passe rett på. Det som ikke passet, var felgen foran. Felgene var nemlig 7 x 17, og det er de smaleste man får. Bak gikk det greit, men foran ble de for breie.
- Jeg stakk innom et sveiseverskted på Flisa som har vært veldig til hjelp. De spente opp begge felgene i en dreiebenk, delte felgen, og dreide dem ned til 5,5 tommers bredde. Vanvittig imponerende! I tillegg fikk jeg på Porsche senterkopp så jeg fikk den røde klipsen, og det er i tillegg klubblogoen til Solør VW-veteranklubb foliert inne i tønna, samt at to av eikene har fått seg røde detaljer, forteller Martinsen.
Rundt felgene står det Federal gateslicks på 185/50-17 foran og 205/50-17 bak. Alle ruter er i lexan, sett bort fra frontruten. Dette blant annet for å spare vekt.
- Det er mange som klør seg i hodet når de ser at speilet er festet med gjennomgående skrue i sideruten. Det vanskeligste her var vel bakruten. Den kuver jo både horisontalt og vertikalt, og da den passet på tre sider var det 10 cm glippe på den siste. Vi tvang den motvilligi riktig kurve, og med nok makt så smalt den på plass. Veldig skummelt på en nylakkert bil, men må man så må man, ler Jarle.
Sjekk også ut videoen på Roy sin vakre Cali-Boble!
Innvendig er det satt inn et halvbur som er kjøpt fra Hot Shop.
- Dem har jeg et svært godt forhold til etter mange år i bilcross og bilbygging, og de fortsetter bare å levere god service. Halvburet måtte jeg dog bygge videre på, da det satt for lavt. I gulvet er det dørkplater som er slipt ned og lakkert. Speedometeret er originalt, men foliert, og på siden har jeg et instrument fra et småfly. Jeg har en nabo, Jan Ivar Trøyterud, som driver med shipping av biler og har egen bremsebenk, og han hjalp meg blant annet med ledningsnettet. Han bruker slike instrumenter på benken sin, og spurte om vi ikke skulle sette en slik i bobla også. Det er genialt, for da har jeg et instrument som viser alt. Kun med en liten vrider kan jeg se alt fra oljetrykk, oljetemp, volt amper. Ja, alt man skulle ønske. Dashbordet er faktisk nesten originalt, og rattet er et GT-ratt, selvfølgelig med bilde av bilen i midten. I midten står en race-girstang, samt et hydraulisk handbrekk, forteller Martinsen.
Stolene satt tidligere i en Volvo C30 som ble brukt på Vålerbanen, men da FIA-lisensen på dem gikk ut så arvet Jarle dem. Disse er lakkerte og trukket opp, og har firepunktsseler naturligvis montert i buret. Siden disse bildene ble tatt har også den røde delen på toppen av stolryggen blitt kuttet vekk for å få stolene lavere. Dørsider og paneler er trukket opp i samme mønster som setene. På passasjersiden finner du et brannslukningsapparat lakkert i samme farge som bilen, med samme flammemønster som på panseret. Baki ligger hjelmen som Jarle brukte under langdistanseløpene, selvfølgelig også lakkert. I tillegg er det satt inn komplett intercom-system fra Peltor som er tidligere brukt innen racing.
- Noe av det vanskeligste med hele bilen var da vi skulle prøve å foliere taket. Jeg tenkte å foliere det i karbonmønster, men det var helt håpløst. Jeg og Svein Erik satte i gang, men her måtte vi faktisk gi tapt. Det endte med at jeg fikk hjelp av en som driver med solfilm, og da kom det heldigvis på plass uten alt for mange problemer, puster Martinsen lettet ut.
Foran i «frunken» er det også dunderstrøkent. Alt naturligvis lakkert i bilens farge. Torpedoveggen er trukket i samme stil som interiøret, Air brushing fra Svein Erik, samt noen underveis-bilder som er rammet inn.
For å gi deg nok et innblikk i hvor detaljorientert 56-åringen har blitt på dette bygget, så kan vi jo fortelle om hans stadig pågående prosjekt. Han har nemlig vært på søken etter å få byttet samtlige skruer på hele bilen til unbrako, samt blanke hettemuttere på samtlige skruer.
- Forskjellige dimensjoner, senkehode, ikke senkehode, senkeskiver. Det tar litt tid å få tak i alt, men det er slike ting som jeg kan kose meg med, forteller Jarle.
Ikke bare er det kos, men det settes også pris blant pirkete dommere. Bilen har nemlig blitt heftig premiert siden den først kom på veien i 2015.
- Jeg husker jeg var på Oslo Motorshow et år og tenkte «steike det hadde vært gøy og vært her med egen bil». Det fikk jeg også til, og bilen har vært der 4 ganger siden da. Der har jeg også fått med meg to priser for Topp 10 street car. Ellers var det også over all forventning og svært gøy å få invitasjon til Elmia, hvor det også ble med premie for beste street car i hallen vi sto i, og nummer 2 i beste motorrom. Det var noen tårer i øyekroken da jeg ble ropt opp i kongresshallen med 4000-5000 tilskuere. Et øyeblikk jeg aldri glemmer. Men ellers er kanskje de gøyeste prisene de jeg har fått på Hot Shop sine treff, der den ble kåret til Norges fineste luftkjølte to år på rad. Der er man tross alt blant folk som kan disse bilene ut og inn, så da blir det ekstra stas. Stort eller lite treff, det spiller ingen rolle. Det er alltid en ære og veldig morsomt å få med premie, smiler Jarle.
Så hvordan har alt dette egentlig blitt å kjøre. Vel, for det første så har den blitt så fin at Jarle vegrer seg litt for å ta den med ut, forståelig nok. Men når han først gjør det:
- Ja da sitter den godt. På bane er den veldig fin, men oppsettet med hjulvinkler langs vanlig vei gjør at den sporer veldig. Det samme gjelder utveksling, da den går på veldig høyt turtall i høy hastighet. Jeg vurderer å bygge om til Porsche 914 girkasse for å få fem gir, så den blir litt hyggeligere til vanlig veg, selv om jeg tviler på at dette blir noen bruksbil. Ellers driver jeg og leker litt med tanken på andre felger. Det hadde jo vært konge med litt feit kantfelg bak for eksempel, undres Jarle.
Som vi har vært innom flere ganger, så er det umulig å bygge en slik bil alene. Derfor har Jarle en liten takkeliste han gjerne vil ha med til slutt:
- Først og fremst har jeg en svært tålmodig kone, som er svært forståelsesfull og skjønner at bilhobbyen betyr mye. Svein Erik Hagen er uunnværlig og har stått for en enorm finish, Henning Aasen for motor, Christer Jansrud for rollen som superpetimeter og bror Roar Jansrud for folie, Arild Bredesen for girkasse, Frode Rusten, Sten Ove Bru, Jan Ivar Trøyterud, Yngvar Sparby, sønn, håndlanger, stor bidragsyter samt garasjeplasseier, Fredrik Martinsen, Solør Mekaniske Verksted som har laget stål ut av pappmalene mine, samt Nya sandblåsing Solør v Tore Christian Hansen som har sandblåst alt som kan sandblåses på bilen og Hot Shop A/S, som har enorm service og gode avtaler. Ellers de som på en eller annen måte har bidratt på både mine og Fredrik sine prosjekter. Uten disse hadde det aldri blitt noen biler, og jeg er veldig glad for all den hjelpen folk gir oss avslutter Martinsen.
